Hvorfor jeg gleder meg til fremtiden (første utkast)

***
Denne artikkelen er svært givende, men også umenneskelig lang. Her kan du se den langt kortere videoversjonen (anbefales!):

***

Om det er en artikkel i hele verden jeg vil anbefale deg å lese, så er det denne. Her redegjør jeg grundig for hvorfor vi kan forutse mye mer om fremtidens teknologi enn man skulle tro, og hvorfor det er rimelig å forvente en enormt mye raskere teknologisk fremgang de neste tiårene enn det de aller fleste ser for seg. Hvorfor er denne artikkelen mer troverdig enn andre anslag om fremtiden? Og hvorfor er den mer til å stole på enn fortidens mange gale spådommer om nåtiden? Det finner du ut hvis du leser videre.

Jeg er en veldig skeptisk person. Likevel kommer jeg til å forklare hvorfor jeg ikke lenger er bekymret for klodens fremtid. Hvorfor sult, vannmangel, sykdom og fattigdom vil bli utryddet i løpet av noen tiår. Hvorfor det er sannsynlig at flertallet av de som i dag er middelaldrende kommer til å være ved god helse på 1000-årsdagen sin. Og mye, mye mer.

Spekulasjoner, tenker du? Det er et tegn på sunn fornuft. En god tommelfingerregel er at ting som står på nettet og høres for vanvittige ut til å være sanne som regel er nettopp det. Dette er et av unntakene. Et godt spørsmål vil være: “Hvis det er gode grunner til å komme med anslagene denne artikkelen kommer med, hvorfor blir de ikke forfektet av mange?” Et annet godt spørsmål er: “Hva med de som er eksperter på tingene du kommer til å skrive om: Sier de det samme?”. Denne slags spørsmål kommer jeg også til å gi gode svar på.

Det er ikke så mange som har lest artikkelen enda, men foreløpig har responsen vært positiv. Jeg vil gjerne høre hva du synes etter å ha lest artikkelen, uansett om du liker den eller ikke. Spesielt er jeg interessert i hva som eventuelt gjør deg uenig i eller skeptisk til konklusjonene jeg trekker.

Så klart er det masse vi ikke kan vite om fremtidens teknologi. Men den teknologiske fremgangen er ikke så uforutsigbar som mange tror.

Informasjonsteknologi har lenge forbedret seg jevnt og eksponentielt, og i denne artikkelen kommer jeg til å forklare hvorfor alt tyder på at denne eksponentielle veksten kommer til å fortsette en god stund til. De siste par tiårene har vært fulle av overraskelser, men den jevne utviklingen i informasjonsteknologi gjort det mulig å forutse mye av dagens teknologi lenge i forveien med overaskende nøyaktighet.

Med mye så mener jeg nettopp det: Mye. Ikke alt.

Det er klart at det også i fremtiden kommer overraskelser og ting vi ikke kan forutse med metodene jeg skal beskrive i denne artikkelen. Også innenfor teknologiområdene hvor det er mulig å forutse fremtiden kan vi ikke forutse enkeltprosjekter og andre detaljer. Likevel er det mulig å forutse de store linjene.

En illustrerende analogi kan være termodynamikk, en gren innenfor fysikken hvor vi studerer faseskifter, volum, trykk, temperatur og den slags. Vi kan ikke forutse hva som skjer med hver enkelt partikkel, men likevel kan vi forutse hvordan systemet som helhet kommer til å oppføre seg. En mer nærliggende sammenligning er makroøkonomi, hvor vi ikke forutser hva enkeltaktører kommer til å gjøre, og ikke vet alt, men likevel kan gjøre anslag om fremtiden som ofte viser seg å stemme. Selv om denne artikkelen kommer til å dreie seg om vitenskap og teknologi, og mye av hva som er mulig avhenger av kjemi og fysikk, er teoriene jeg kommer til å fortelle om i stor grad økonomiske teorier.

Annslagene vi kan gjør på enkeltområder vil ha enorme konsekvenser for all teknologi hvis de viser seg å stemme. Spådommer som i utgangspunktet ser ut som ren spekulasjon er ikke det i det hele tatt. I denne artikkelen kommer jeg til å forklare hvorfor. Når du har lest ferdig tror jeg at du i likhet med meg kommer til å ha forventninger til de neste tiåerne som folk flest vil regne som “klin kokos”, og regne tankene folk flest har om fremtiden (inkludert tankene jeg selv hadde inntil litt over et år siden) er alt for pesimistiske.

OBS: Jeg øver til eksamener og har derfor måttet ta en pause fra arbeidet med å skrive denne teksten og fra å lære mer om teknologi og vitenskap. I mellomtiden publiserer jeg denne utgaven, som er nesten er ferdig. Enkelte deler vil bli lagt til og utvidet senere, og det er sikkert mange skrivefeil som ikke er blitt fjernet og mye språk som kan bli forbedret. Sånn sett er dette en slags kladd. Jeg kommer til å basere fremtidige blogginnlegg på den og forhåpentligvis også mye annet (blant annet håper jeg å kunne skrive en bok og lage en dokumentar, men tiden vil vise). Til tross for at teksten ikke er fullstendig er den uten tvil verdt å lese allerede nå 😉

Moores Lov

“Where a calculator like the Eniac is equipped with 18,000 vacuum tubes and weighs 30 tons, computers in the future may have only 1,000 tubes and perhaps only weigh one and a half tons.”

– magasinet Popular Mechanics, mars-utgaven 1949

Et godt eksempel på den jevne og eksponensielle forbedringen av informasjonsteknologi er Moores Lov, som sier at antallet transistorer som kan bli plassert på et areal dobles om lag annethvert år. Transistorer er grunnkomponentene i en prosessor, delen av en datamaskin som gjør alt arbeidet.

En dobling annethvert år innebærer en 32-dobling hvert tiår og en 1000-dobling hvert tjuende år. Moores Lov er helt avgjørende for at datamaskiner skal kunne være raske, bruke mindre strøm, og være billige å lage.

Bildet under viser hva som har vært mulig på litt over 10 år, mye takket være Moores Lov. Datamaskinen til venstre viser iMac Bondi, som først kom ut på markedet i 1998. Mobiltelefonen til høyre viser iPhone 4, som kom ut i 2010.

Mens dette bildet viser hva eksponensiell vekst kan utrette på 30 år:

Moores Lov ble formulert i 1965 av Gordon Moore. Da hadde vi allerede sett en dobling hvert år siden den integrerte kretsen (mikrobrikken) ble oppfunnet i 1958. Moore forventet at antall transistorer per areal ville fortsette å doble seg hvert år i “i hvert fall ti år til”. Etter hvert slakket doblingsraten, og i 1975 justerte han spådommen sin til en dobling annethvert år.

Og siden har transistorer per areal doblet seg annethvert år. Riktog nok mener vi med “annethvert år” egentlig “omtrent annethvert år”. Egentlig har det gått litt fortere i virkerligheten. Derfor har enkelte prøvd å revidere loven fra en dobling hver 24. til hver 18. måned. Likevel er det bemerkelsesverdig at utviklingen har fulgt et så jevnt mønster.

Grafen viser Moores Lov siden 1971. Legg merke til at y-aksen er eksponensiell og ikke linjær. Dette innebærer en tidobling for hvert hakk, en hundredobling for hvert andre hakk, osv.

Er Moores Lov tilfeldig? Det er det så godt som ingen som tror. At et slikt mønster helt tilfeldig skulle fortsette så lenge er statistisk sett sinnsykt usannsynelig. Selv hvis vi regner med at det er 50 prosent sjanse for at man ser Moores Lov oppfylt for hver enkelt toårsperiode, noe det såklart ikke ville vært hvis utviklingen var tilfeldig, hadde det vært en sekstisjuendedel av en milliarddels sjanse for at Moores Lov ville fortsette uavbrudt i 52 år. Det folk er uenige om er hvorvidt Moores Lov er en selvoppfyllende profeti, eller om den foregår uavhengig av om folk vet om den eller ikke.

Det finnes gode argumenter for at det sistnevnte er tilfellet, og at Moores Lov i liten eller ingen grad er en selvoppfyllende profeti. For det første varte den i syv år før den ble formulert, og den fortsatte en stund etter det før det ble mainstream å bruke den til å anslå fremtidens utvikling. For det andre ser vi den samme jevne og eksponensielle utviklingen på områder relatert til datamaskiner og informasjonsteknologi. Noe av dette mer eller mindre takket være Moores Lov, mens andre ting skjer mer eller mindre uavhengig. Her ser du et par eksempler:

Husk at flertallet av grafene jeg kommer til å bruke i denne artikkelen har eksponensielle y-akser! MIPS står for Million Instructions Per Second. Mens en mikroprosessor i 1971 kunne gi 35 000 beskjeder i sekundet, kunne de i 2002 gi tolv milliarder beskjeder per sekund. Doblingstiden er på omlag 22 måneder.

Den eksponensielle forbedringen av magnetisk lagring foregår uavhengig av Moores Lov. Mellom 1956 og 2004 så vi en 74 000 000-dobling. I 2004 fikk du lagret over 19 000 ganger så mye per dollar i 1990.

Grafene er et lite utvalg av grafene som er laget av Ray Kurzweil og hans team. Jeg kommer til å bruke flere av Kurzweils grafer senere i artikkelen. De kan bli funnet sammen med tabeller og kildehenvisninger på singularity.com/charts.

En annen jevnt og eksponsiell vekst som bør nevnes er økningen i intetnetthastighet. Nielsen’s lov, som først ble formulert i 1998, sier at internettilkoblingen (i bytes per sekund) blir 50 posent bedre for hvert år som går. Denne loven har passet fascinerende godt overens med observerte data helt fra 1984 og frem til 2010.

Denne typen vekst gjelder hovedsakelig informasjonsteknologi. De fleste teknologier har ikke jevn og eksponensiell vekst som den jeg har vist eksempler på her. Men eksponsiell forbedring av informasjonsteknologi er alt vi trenger for å komme til forbløffende konklusjoner senere i artikkelen.

Tabellen under er fra Kevin Kellys blogg, og er kanskje også med i boken hans What Technology Wants, som nettopp kom ut. Jeg vet ikke hvilke kilder han baserer seg på, men den viser beregningene hans for doblingstiden for diverse teknologier i måneder:

Hvorfor vi ikke må blande lineær og eksponentiell vekst!

Teller du lineært (1, 2, 3, 4, 5, …) vil verdien etter 30 steg være 30. Men hvis du i stedet teller eksponentielt (1, 2, 4, 8, 16, …) ender du på en milliard. Ray Kurzweil gir et godt eksempel på hvorfor eksponentiell og lineær vekst ikke bør blandes:

“Consider this parable: a lake owner wants to stay at home to tend to the lake’s fish and make certain that the lake itself will not become covered with lily pads, which are said to double their number every few days. Month after month, he patiently waits, yet only tiny patches of lily pads can be discerned, and they don’t seem to be expanding in any noticeable way. With the lily pads covering less than 1 percent of the lake, the owner figures that it’s safe to take a vacation and leaves with his family. When he returns a few weeks later, he’s shocked to discover that the entire lake has become covered with the pads, and his fish have perished. By doubling their number every few days, the last seven doublings were sufficient to extend the pads’ coverage to the entire lake. (Seven doublings extended their reach 128-fold.) This is the nature of exponential growth.”

Mange av teknologiene jeg skriver om i denne artikkelen er “primitive” i dag, men mange av dem forbedrer seg også jevnt og eksponentielt, og har en høy vekstrate. Hvis det er rimelig å anta at denne veksten fortsetter, og hvis det er rimelig å anta at vekstraten fortsetter å være høy, vil det være realistisk å anta at disse teknologiene vil kunne gjøre de utroligste ting innen tidsrammer som høres alt for korte ut, mens mer konservative anslag er urealistiske. Hvorvidt disse to antagelsene er rimelige eller ikke kommer jeg tilbake til.

Internett ble funnet opp en god stund før teknologien ble god nok til at nettet ble nyttig for vanlige folk. Men teknologien forbedret seg eksponentielt og ble tatt eksponentielt mer i bruk. Grafen under viser hvordan fenomenet tilsynelatende hoppet ut av ingenting:

Under ser du den samme grafen enda en gang, men her øker x-aksen eksponenitielt. Som du ser ville ikke utbredelsen av internett vært like overaskende hvis vi på begynnelsen av 80-tallet tok utgangspunkt i at den jevne og eksponentielle utviklingen kom til å fortsette:

Er det ikke rart at noen trender er så jevne og eksponentielle? (Teoretisk og litt kjedelig, så hopp til neste overskrift hvis du vil.)

Det du lurer mest på er kanskje hvor lenge disse trendene kommer til å fortsette. For de må jo stoppe en gang. Det kommer jeg tilbake til, men la oss først se på hvorfor de er jevne og eksponentielle.

Når evolusjonen har gitt hjernen vår evnen til å tenke oss fremtiden er det helt andre egenskaper enn tolking av teknologi-trender som har blitt selektert for. Tradisjonelt er det lineære utviklinger vi har måttet forutse når vi bruker den typen tekning vi i dag bruker til å anslå fremtiden. Derfor kan det virke rart og “unaturlig” med eksponentiell vekst, mens lineære anslag virker rimerligere. Men for mange av disse teknologiene er det eksponentiell utvikling som er naturlig å forvente, mens en lineær utvikling hadde vært veldig rart.

La oss for eksempel se på datamaskiner. Datamaskiner er ikke en oppfinnelse, men et samspill mellom mange. Siden forbedringen består av mange enkeltmodifikasjoner er det mulig for datamaskiner generelt å forbedre seg ganske kontinuerlig. Naturlig nok vil mange av teknologiene vi introduserer for å forbedre datamaskiner forbedre funksjonen med en viss prosent – ikke med en bestemt verdi! Det er fordi forbedringen avhenger av hvor god datamaskinen er fra før.

For eksempel: Tenk deg at en ny teknologi gjør det mulig å sende signalene i en datamaskin raskere. Da vil jo også selve datamaskinen jobbe raskere. Men hvor fort signalene går fra et sted til et annet avhenger også av andre ting, som for eksempel hvor små komponentene er. Når komponentene blir mindre må ikke signalene reise like langt for å utføre en oppgave, så datamaskinen jobber raskere. I en datamaskin hvor signalene må reise halvparten så langt vil økningen i hastigheten fra en gitt økning i farten på signalene være dobbelt så stor, men den prosentvise økningen i datamaskinens hastighet vil ikke avhenge dette. På denne måten er det så mye innenfor teknologi som fungerer, og spesielt innenfor informasjonsteknologi. Gitt at noe vokser med en fast prosent per tid er det også en fast tid mellom hver dobling. For eksempel tilsvarer seks prosent vekst per måned hundre prosent vekst per år.

Hvorfor disse trendene er så jevne er et vanskelig spørsmål, som jeg selv ikke har noen dyp innsikt i. Men heller ikke dette vil jeg regne som kjemperart. Jeg har alt for liten innsikt i hvor mye eller lite “flaks” som i dag er involvert i teknologiutvikling (og hva sansynlighetene for at prosjekt lykkes pleier å være), og vet ikke om tankegangen min er riktig, men her er den uansett:

Sannsynligheten for at forskere og teknologiutviklere innenfor et felt gjør gjenombrudd er ikke konstant, men innenfor mange felt vil den heller ikke forandre seg brått. La oss for eksempel si at feltet er utviklingen av datamaskiner. Da vil mengden med gjenombrudd per år forandre seg, men faktorene som bestemmer gjenombrudd per år ha en jevn utvikling (vekst i verdensøkonomien, markedsetterspørsel, generell teknologisk fremgang, mengde teknisk kunnskap, statsstøtte, osv). Litt på samme måten som at uforutsigbare hendelser som f.eks. bilulykker skjer i noenlunde forutsigbare antall per år når man ser på en stor nok befolkning.

Dette forutsetter så klart at fysiske hindringer ikke gjør at videre fremgang plutselig blir mye vanskeligere, og at mengden med muligheter til å vidreutvikle teknologien har en jevn utvikling, slik at det ikke plutselig blir mye vanskeligere (eller lettere) for forskere og oppfinnere å komme på ideer. Denne slags spørsmål kommer jeg tilbake til senere.

Vi tar altså utgangspunkt i at mengden med nye teknologiske fremskritt er rimelig jevn. Tenk deg også at hvor mange prosent dette gjenombruddet forbedrer datamaskiners kapasitet med ikke kan forutsees, men at prosentene som regel befinner seg innenfor et bestemt område som ikke er kjempehøyt. Det er altså ikke sannsynlig at noen kommer på en ide som gjør at datamaskiners kapasitet plutselig kan økes med 100 prosent. Jeg vet ikke hvor mange prosent det er vanlig at enkeltforbedringer øker en datamaskins kapasitet med, men hvis det er snakk om mange gjenombrudd og små prosenter vil sannsynlighetsregning vise at forbedringen av kapasiteten som helhet blir forutsigbar selv om effekten av enkelt-gjenombrudd ikke kan forutses. Jeg vet ikke mye om hvordan utviklingen av datamaskiner foregår i praksis. Poenget mitt er at det fra et teoretisk ståsted kan være rimelig å forvente jevn, eksponentiell og forutsigbar fremgang innenfor noen av feltene innenfor teknologien og vitenskapen. Men vi trenger ikke forstå teorien. Den empiriske bevisbyrden er så enorm at vi kan se på verden og kontatere at sånn er det.

For de av dere som ikke har noe imot argumentasjon der eksponenter, derivering, logaritmer, osv er sentralt kan det være interessant å lese om Ray Kurzweils Theory Of Accelerating Returns, hvor han gir en matematisk beskrivelse av de teoretiske årsakene årsakene til at teknologi utvikler seg eksponentielt. Her er det ikke bare jevn og eksponentiell vekst i informasjonsteknologi som adresseres, men også flere av tingene vi enda ikke har komme til i denne artikkelen. Teorien om akslererende gevinst har en del til felles med mer klassiske økonomiske teorier i forhold til at den forenkler ting og forklarer ting fra et teoretisk perspektiv, men likevel har fungert godt til å forklare trendene vi har sett og til å forutse trender som har kommet etter at den ble introdusert.

Jeg mener at vi kan anslå fremtiden ved å se på fortiden. Det gjør du også. (Fortsatt teoretisk og litt kjedelig, så hopp over hvis du vil.)

Teknologitrender er noe veldig annet enn tyngdekraften, og ikke på langt nær like mye til å stole på, men likvel kan denne analogien kanskje være til hjelp:

La oss si at partiklene rundt oss kan bli tiltrekket av tyngdekraften, men at de også kan bli frastøtet med like stor kraft. Hvorvidt ting tiltrekkes eller frastøtes av tyngdekraften er helt tilfeldig, og avhenger ikke av ytre forhold. Det er heller ikke større sansynlighet for det ene enn det andre. Sansynligheten for at en partikkel på et gitt tidspunkt blir trukket mot andre partikler på et gitt tidspunkt er verken større eller mindre enn sansynligheten for at den blir frastøtet. Sannsynligheten for at en sprettball som slippes i luften en meter over bakken faller blir derfor ekstremt lav. Sansynligheten for at den gjør det hver gang blir enda lavere enn det igjen. For ikke å snakke om sansynligheten for at man kan ha en formel for hvor hardt tyngdekraften trekker ting mot hverandre og få riktig svar hver gang.

Dette trenger ikke å være et tankeeksperiment. Det kan hende at dette faktisk er tilfellet. Kanskje er det bare et heldig sammentreff at ting frem til nå har falt “nedover”, litt på samme måte som at det er mulig å kaste en terning og få bare få seksere en milliard ganger på rad (uten å jukse). Men siden vi bare har sett at tingene rundt oss blir trukket mot hverandre, og siden vi har sett at de blir trukket mot hverandre etter så faste mønstere regner vi med at de vil fortsette med det også i fremtiden. Vi tror på tyngdekraften fordi vi tar utgangspunkt i at (1) ting som alltid har skjedd på en bestemt måte kommer til å skje på en bestemt måte også i fremtiden og (2) klare mønstere og sammenhenger som kunne skjedd ved tilfeldigheter kan antas å være et resultat av bestemte lover når det er ekstremt usannsynlig at ting fortoner seg slik de gjør uten at det er en bakenforliggende årsak.

All vitenskap, inkludert alle fysiske lover, er basert på erfaring. Etterhvert som resultatet av et eksperimet blir utført flere og flere ganger, og alltid eller nesten alltid gir samme resultat, er det rimelig å anta at det kommer til å gi det samme resultatet også neste gang. Vi trenger ikke vite hvorfor. Empirisk bevis (erfaring) er et godt nok bevis i seg selv. Teorier kan bygge på hverandre, men i bunn og grunn er all vitenskap, samt selve prinsippet om kausalitet (årsak-virkning), basert utelukkende på empiri (erfaring).

Vi må såklart være åpne for at ting kunne vært annerledes under andre forhold. Ifølge teorien om kosmisk inflasjon (en utvidelse av den tradisjonelle Big Bang-teorien) hadde tyngdekraften en frastøtende effekt rett etter Big Bang (når forholdene var ganske annerledes enn de er i dag). Likevel gjør vi nok lurt i å ta utgangspunkt i at tyngdekraften fortsetter å oppføre seg som tidligere når vi vurderer om vi skal gå utfor høye stup eller ikke.

Teknologitrender kan ikke vare evig. Når sier det stopp?

Jeg er i ferd med å bygge opp et veldig viktig poeng som er kjemperelevant for all teknologi og alt vi bryr oss om. Men før jeg når frem til poenget må jeg skrive litt om menneskehjernen og litt om software. Og før det igjen må jeg skrive litt om hvor lenge disse trendene kan vare.

Vi befinner oss i 1953 og i USA. The Air Force Office of Scientific Research lager en graf som viser de raskeste kjøretøyene gjennom tidene. De starter med hestekjerrer på 1700-tallet, og fortsetter med tog, biler, fly og raketter. Damien Broderick, forfatteren av The Spike, forteller om denne graften:

“It told them something preposterous. They could not believe their eyes. The curve said they could have machines that attained orbital speed… within four years. And they could get their payload right out of Earth’s immediate gravity well just a little later. They could have satellites almost at once, the curve insinuated, and if they wished — if they wanted to spend the money, and do the research and the engineering — they could go to the Moon quite soon after that.”

Kevin Kelly forteller på bloggen sin:

“It is important to remember that in 1953 none of the technology for these futuristic journeys existed. No one knew how to do go that fast and survive. Even the most optimistic die-hard visionaries did not expect a lunar landing any sooner than the proverbial “Year 2000.” The only voice telling them they could do it was a curve on a piece of paper. But the curve was right. Just not politically correct. In 1957 the USSR launched Sputnik, right on schedule. Then US rockets zipped to the Moon 12 years later. As Brokderick notes, humans arrived on the Moon “close to a third of century sooner than loony space travel buffs like Arthur C Clarke had expected it to occur”.”

Vel og bra. Den eksponentielle trenden hjalp dem med å se hva som kunne være mulig. Men om trenden hadde fortsatt ville vi vel i dag hatt romskip som reiser i omlag en prosent av lysfarten (tre tusen kilometer i sekundet). Tydeligvis har trenden stoppet, eller i det minste tatt seg en lang pause. Hvorfor det?

Mye av svaret ligger nok i at pågangskraften ikke er hva den en gang var. For fremgang i informasjonsteknologi er det store gevinster å hente for hvert eneste fremskritt, men foreløpig har romfart i hovedsak vært avhengig av statsstøtte.

Svaret ligger nok i at fysikken har satt opp en barriere. Plutsetlig har det blitt veldig mye vanskeligere å opprettholde eksponentiell vekst. Sånn må det bli med all teknologisk fremgang. Til slutt vil fysikken sette en stopper.

La oss gå tilbake til Moores Lov. Hvor lenge kommer den til å vare?

Hvis du spurte forskere på IBM i 1978 ville de fortalt deg at Moores Lov bare hadde 10 år igjen. I 1988, når spådommen deres hadde vist seg å ikke stemme, spådde de enda en gang at Moores Lov hadde 10 år igjen. Gordon Moore selv har flere ganger spådd enden på loven sin. Blant annet trodde han ikke at Moores Lov kunne fortsette når transistorene ble 250 nanometer små. Det ble de i 1997.

Gjennom hele Moores Lov har det vært mulig å se veien fremover noen år frem i tid, men for å dra utviklingen lengre enn dette har nye gjenombrudd vært nødvendige – gjennombrudd som ikke har vært mulige å forutse i lang tid på forhånd.

De mest pesimistiske spådommene i dag går ut på at Moores Lov vil ta slutt allerede i 2014 eller 2015. Ikke fordi transistorene ikke kan gjøres mindre, men fordi de ikke tror det vil fortsette å bli billigere med mindre transistorer og fordi de tror det vil bli store problemer med overoppheting. Moore selv annslo i 2007 at Moores Lov hadde 10-15 år igjen, altså til 2017-2022.

Blant de med høyest forhåpninger til Moores Lov finner du Craig Barrett, som mellom 1998 og 2009 var administrerende direktør for Intel, selskapet som leverer om lag 80 prosent av verdens mikroprosessorer, og som har en veldig ledende rolle i teknologiutviklingen som oppretter Moores Lov.
I 2009 sa han:

“We can scale it down another 10 to 15 years. Nothing touches the economics of it”.

I 2005 uttalte han at det med tradisjonell teknologi for produksjon av datachips vil være mulig å lage transistorer som kun er fem nanometer – opp mot 32 nanometer i dag. Siden spørsmålet er hvor mange transistorer man kan plassere på et todimensjonalt areal vil jeg anta at dette vil innebære en 40-dobling.

Hva med transistorer mindre enn fem nanometer? Barrett uttalte:

“Beyond that, lots of leakage currents and things like that get in the way. But every time we seem to get into a roadblock, the bright engineers…seem to circumvent that problem.”

Men uansett hvor smarte og oppfinnsomme ingeniørene er kan vi ikke opprettholde Moores Lov til evig liv. Hva skal vi gjøre når den tar slutt?

Før vi ser på det kan det være lurt å se på hva som skjedde før Moores Lov.

Transistoren ble funnet opp etter datamaskinen. Før transistoren ble funnet opp og Moores Lov kom i gang brukte man vakuumrør i datamaskiner. Før det igjen brukte man reléteknologi, hvor man benytter seg av elektriske brytere. Før det igjen hadde man datamaskiner som baserte seg på bruk av hullkort. Riktignok var disse “datamaskinene” ganske annerledes enn de vi har i dag, men de kunne “programmeres” og var istand til å regne ut mange slags regnestykker.

Også før Moores Lov var veksten jevn og eksponensiell. Og en ny teknologi har vært klar til å ta over i tide hver gang den gamle ikke har vært i stand til å opprettholde den eksponensielle fremgangen.

Grafen under viser forbedringen av datamaskiner, målt i kalkulasjoner per sekund per dollar, mellom år 1900 og år 2008. Det ser ikke ut til at verken finanskriser eller verdenskriger har satt noen stopper:

Som du ser er y-aksen eksponensiell. For hvert store hakk ganges verdien (kalkulasjoner per sekund per dollar) med 10 000. Likevel er kurven bøyd, og det hele ser ut som en eksponensiell kurve. Dette er fordi forbedringen av datamaskiner er dobbelt eksponensiell. Selve vekstraten vokser også eksponensielt. I 1900 så vi en dobling i kalkulasjoner per sekund per dollar hvert tredje år. I 1950 så vi en dobling hvert andre år, og i 2000 så vi en dobling hver 12. måned. Nå har doblingstiden sunket til under 11 måneder.

Vil en ny teknologi stå klar til å ta over når Moores Lov ikke kan fortsette? Mye tyder på det. Nettopp fordi Moores lov nærmer seg slutten forskes det nå mye på teknologier som kan overta. En løsning kan være å prøve ut andre materialer enn silisium (på engelsk: silicon), som er det vi bruker i dag. Men det finnes også andre måter å opprettholde den eksponensielle veksten.

Jeg skal her kort nevne noen av de teknologiene det snakkes mest om:

3D-chips. Chipsene i dag er todimensjonale. Åpenbart vil man kunne få plass til langt flere transistorer hvis man også kan benytte seg av den tredje dimensjon. Det vil også gjøre at informasjonen må transporteres mye kortere, noe som har mye å si for farten til datamaskinen. I begynnelsen vil 3D-chips bli laget ved å designe tominsjonale chips og deretter plassere dem oppå hverandre.

Det blir forsket mye på 3D-chips, og mange har tro på at denne teknologien vil være god nok til å “ta over” i tide. Les mer her, her, her og her.

Karbon nanorør. Karbon nanorør er rør som er laget av karbon. Ikke så overaskende med tanke på navnet. Karbon nanorør er et av verdens aller sterkeste materialer, og slår diamant når det kommer til flere styrkerelaterte egenskaper. Samtidig veier de lite. Karbon nanorør er over 300 ganger så sterke i forhold til vekten sin som stål.

Karbon nanorør brukes allerede i ting som tennisrekkerter og sportssykler. Men potensialet er mye, mye større enn som så. Det er fortsatt store utfordringer knyttet til å få rørene til å plassere seg rett i forhold til hverandre, unngå feil, produsere dem effektivt og billig, osv. Men dette er et felt det forskes mye på, og det gjøres stadig nye fremskritt. Når vi har fått dreisen på nanorør vil vi kunne lage kjempelette og supersolide biler og fly, konstruksjoner som når helt opp til verdensrommet, osv.

Men karbon nanorør er ikke bare lette og sterke. De kan også, avhengig av hvilken struktur de har, føre elektrisitet veldig bra. I teorien vil de formene for karbon nanorør med “riktig” struktur kunne overføre elektrisitet over tusen ganger mer effektivt enn kopper. Sammtidig skal det mye mer til for at de blir overopphetet enn for silisium. Disse egenskapene vil gjøre det mulig å bruke dem i superbatterier, solcellepaneler og ikke minst; datamaskiner.

Datamaskiner basert på karbon nanotuber vil kunne lages langt mindre enn det som er mulig med silisium. Samtidig vil overføre signaler raskere og trenge mye mindre strøm.

Potensialet til nanotuber er enormt. I boken sin The singularity is near skriver Ray Kurzweil:

“One cubic inch of nanotube circuitry, once fully developed, would be up to one hundred million times more powerful than the human brain.”

Hvordan han kom frem til dette tallet utdyper han i boken.

I laberatoriene har det blitt laget både både to- og tredimensjonale transistorer av nanorør. Det gjøres stadig fremskritt, men vi må nok vente en stund til før vi finner dem i butikken. Hvis det er datamaskiner basert på karbon nanotuber vi ender opp med til slutt vil nok overgangen være en gradvis en. Les mer om karbon nanorør her og her, eller se denne eller denne videoen.

Grafén. En annen mulighet er å lage transistorer av flate karbon-lag (på engelsk: graphene). I likhet med karbon nanorør er grafén ekstremt mye sterkere enn metall, men grafén er enda mer overlegent når det kommer til å føre elektrisitet.

IBM har allerede laget transistorer av grafén som er ti ganger raskere enn de raskeste silisium-transistorene. Foreløpig er det bare blitt laget prototyper, men mange har tro på at fremtdeins prosessorer kan være basert på grafén. Les mer her, her, her, her og her.

Datamaskiner som bruker DNA. Det høres rart ut, men det anntas at DNA-maskiner har potensial til å kunne lagre mye mer og jobbe langt raskere enn dagens datamaskiner, samt være billigere å lage. Howstuffworks.com har en artikkel om DNA-maskiner hvor de skriver om hvilket potensiale de har til å overgå dagens datamaskiner:

“One pound of DNA has the capacity to store more information than all the electronic computers ever built;­ and the computing power of a teardrop-sized DNA computer, using the DNA logic gates, will be more powerful than the world’s most powerful supercomputer. More than 10 trillion DNA molecules can fit into an area no larger than 1 cubic centimeter (0.06 cubic inches). With this small amount of DNA, a computer would be able to hold 10 terabytes of data, and perform 10 trillion calculations at a time. By adding more DNA, more calculations could be performed.”

Men til tross for at DNA-maskiner i laberatoriene lenge har kunnet utføre regnestykker er det nok en stund til vi eventuelt kan kjøpe datamaskiner basert på DNA i butikken. Les mer om DNA-maskiner her eller her.

Spintronics. Du har sikkert hørt at informasjonen i en datamaskin lagres og behandles i binærkode, altså som 0-tall og 1-tall. Bokstaven A blir for eksempel 01000001 når vi oversetter til binærkode. I en prosessor representeres tallene ved elektriske brytere som enten er av eller på, og i en harddisk reprenteres de med magneter som er vendt i to motgående rettninger. Disse bryterene og magnetene kalles bits. Åtte bits tilsvarer en byte.

I en maskin som benytter seg av spintronics er ikke ett- og nulltallene avslåtte eller påslåtte brytere, men av hvilken spin bitsene har. Spinn er en grunnleggende egenskap som alle elementærpartikler vi vet om har. Et elektron har en av kun to mulige spinn-verdier; “opp” eller “ned”. Hvilken spinnverdi et elektron har bestemmer hvilken rettning det magnetiske feltet rundt det har, og hvis det er flere elektroner med “opp”-spinn enn elektroner med “ned”-spinn (eller motsatt) gjør dette at hele atomet blir magnetisk. Spintronics går ut på å utnytte denne egenskapen til å lage prosessorer som er langt mindre og mye raskere enn de vi kan lage med dagens teknologi.

Denne artikkelen fra 2007, som har IBM som kilde, skriver følgende om potensialet til spintronics:

“With further work it may be possible to build structures consisting of small clusters of atoms, or even individual atoms, that could reliably store magnetic information. Such a storage capability would enable nearly 30,000 feature length movies or the entire contents of YouTube – millions of videos estimated to be more than 1,000 trillion bits of data – to fit in a device the size of an iPod. Perhaps more importantly, the breakthrough could lead to new kinds of structures and devices that are so small they could be applied to entire new fields and disciplines beyond traditional computing.”

I motsetning til på en vanlig datamaskin lagres alt når strømmen slås av. Derfor trenger vi ikke skru datamaskinen av og på for å spare energi. Også generelt vil spintronics-maskiner kreve mye mindre energi. Problemene med overoppheting forsvinner.

Spintronics har vist seg mulig i laberatoriene, og det gjøres stadig nye gjenombrudd. Likevel er det nok en stund før spintronics-PCer blir solgt kommersielt.

Hvis du vil kan du lese mer her, her, her, her eller her. Eller se disse videoene eller dette foredraget.

Kvante-maskiner. Kvantemaskiner, eller quantum computers som de kalles på engelsk, baserer seg på kvantefysikkens lover. Mens en vanlig datamaskin består av bits vil en kvante-maskin bestå av qubits. Qubits kan på en måte være både 0 og 1 på en gang. Dette gjør at informasjonen nødvendig for å beskrive en kvante-maskin dobles for hver qubit som legges til.

Siden informasjonen i en kvante-maskin dobles for hver ekstra qubit blir det fort snakk om store tall. En kvantemaskin med 42 qubits vil inneholde like mye informasjon som en datamaskin på 500 gigabyte. En kvantemaskin på 300 qubits vil inneholde om lag 10¹⁰ ganger så mange bits med informasjon som det er atomer i det observerbare universet!

At en kvante-maskin kan inneholder mye informasjon betyr ikke at det kan lagres mye informasjon på den, men det gjør det mulig å teste mange forskjellige løsninger på et problem på en gang, slik bildet under viser.

Immidlertid er det bare en bestemt type problemer som kan løses med en kvante-maskin. Kvante-maskiner er noe helt annen enn det vi i dag regner som datamaskiner. De andre teknologiene jeg har snakket om vil drastisk kunne forbedre kapasiteten til datamaskinene, men vi vil kunne beholde det samme softwaret. Kvantemaskiner derimot vil kreve en helt annen type software.

Foreløpig kan vi ikke lage kvante-maskiner med mer enn om lag 5-10 qubits. Hvor mange qubits en kvante-maskin vil kunne bestå av i fremtiden vet vi ikke. Hvis ting går som håpet vil kvante-maskiner bli ekstremt gode til å løse enkelte oppgaver, og det vil være veldig nyttig. Men de kommer neppe til å erstatte vanlige datamaskiner.

Fysikeren David Deutsch er en av verdens fremste innenfor utviklingen av kvantemaskiner. I 2005 sa han:

“For a long time my standard answer to the question ‘how long will it be before the first universal quantum computer is built?’ was ‘several decades at least’. In fact, I have been saying this for almost exactly two decades … and now I am pleased to report that recent theoretical advances have caused me to conclude that we are within sight of that goal. It may well be achieved within the next decade.

The main discovery that has made the difference is cluster quantum computation, which is a marvellous new way of structuring quantum computations which makes them far easier to implement physically.”

Jeg syntes det ville være uriktig å la være å nevne kvante-maskiner, siden de kan få mye å si, men det bør understrekes at ingen av konklusjonene jeg kommer til å trekke senere i denne artikkelen er avhengige av om de blir utviklet eller ikke. Hvis du vil finne ut mer om kvante-maskiner kan du lese en mer utdypende artikkel jeg har skrevet om temaet her.

Når kommer den neste generasjonen datamaskiner?

Jeg har nå skrevet om noen av teknologiene som det snakkes mye om, og som kan overta for silisiumplater. Det virker sannsynlig at vi kommer til å få se en kombinasjon av flere av teknologiene jeg nå har nevnt. Og det er ikke usannsynlig at teknologier som ikke har nevnt vil vise seg å være viktige. For eksempel snakkes det også om å lage transistorer av indium-baserte materialer eller gallium arsenide. Og det forskes på å erstatte elektriske signaler med lys. Dessuten er det sikkert mange teknologier som enda ikke er blitt foreslått, men som etter hvert vil bli oppdaget.

Jeg vet selv ingenting om de forskjellige formene for datamaskiner utover det jeg har lest på nettet, og har på ingen måte kompetanse til å anslå hva som kommer til å ta over for silisium eller når. Men tre ting kan slås fast:

1. Det er mange lovende teknologier som kan gjøre det mulig for oss å opprettholde den eksponenesielle forbedringen av datamaskiner, og det virker sannsynlig at minst en av dem vil være klar til å ta over før vi ikke lenger kan opprettholde Moores Lov med silisiumplater.

2. Selv hvis Moores Lov tar slutt før en ny teknologi står klar til å ta over stafettpinnen er det et spørsmål om tid før en ny teknologi når butikkene. Det verste som kan skje er at den eksponensielle forbedringen går saktere enn vanlig for en begrenset tidsperiode eller tar en kort pause.

3. Vi kan ikke si med sikkerhet hvilken vekstrate forbedringen av fremtidens datamaskiner kommer til å ha. Det kan godt hende at Moores Lov blir brutt, ved at vekstraten synker eller øker. Selv tror jeg det sistnevnte vil være tilfellet. Men uansett vil forbedringen fortsette å være eksponensiell!

Tidligere nevnte jeg at Intel leverer om lag 80 prosent av verdens mikroprosessorer. På en konferanse i 2009 uttalte sjefen for Intel at de ville ha en prosessor som ikke er silisium-basert klar allerede i 2017. Artikkelen som dekket konferansen utdyper:

“Otellini said that chips based on these new materials are already up and running in Intel’s labs, but he held back on revealing what materials and technologies these are, saying only that “It’s very cool”.”

Justin Rattner, som er visepresident i Intel, samt direktør for Intels laberatorier og sjef for teknologiutvikling, tror den eksponensielle forbedringen vil fortsette lenge. I 2009 uttalte han:

“If Moore’s Law is simply a measure of the increase in the number of electronic devices per chip, then Moore’s Law has much more time to go, probably decades.”

”Ok”, tenker du kanskje, ”datamaskiner kan forbedre seg eksponensielt en stund, også etter at silisium-alderen er over. Men vil de ikke før eller siden må vi vel nå en øvre grense hvor datamaskinene rett og slett ikke kan bli bedre?” Svaret på dette spørsmålet er at det vil de, men at det er lenge til.

Ray Kurzweil skriver:

“It turns out that, yes, there are limits to computation based on the laws of physics. But these still allow for a continuation of exponential growth until nonbiological intelligence is trillions of trillions of times more powerful than all of human civilization today, contemporary computers included. (…) Yes, there are limits, but they’re not very limiting.”

Når blir datamaskiner kraftigere enn menneskehjernen?

En hjerne er bygd opp på en helt annen måte enn en datamaskin, men likevel går det ann å sammenligne kapasiteten.

Hvor kraftig en datamaskin måles ofte i FLOPS (Floating-Point Operations per Second). Det er gjort flere annslag på hvor kraftig menneskehjernen er målt i FLOPS, og selv om det er vanskelig å anslå med nøyaktighet hvor kraftig menneskehjernen er kan vi vite om lag hva slags størrelsesordener det er snakk om. Anslaget kan være ti ganger for høyt eller ti ganger for lavt, kanskje til og med enda mer feil enn det, men vi kan si noe om hvilket område svaret befinner seg i.

Ray Kurzweil, en person vi skal komme tilbake til, tar utgangspunkt i at menneskehjernen er på annslagsvis 20 petaflops (20 ganger 10¹⁵ FLOPS). Det betyr i så fall at den utfører om lag 20 billiarder (millioner milliarder) operasjoner per sekund.

Dette er et nivå som dagens supermaskiner snart vil overgå. Grafen under er fra top500.org, som fører statistikk over kapasiteten til det som til enhver tid er verdens 500 beste superdatamaskiner. De rosa boksene viser hvor mange FLOPS datamaskinen på 500.-plass har, de røde boksene viser hvor mange FLOPS datamaskinen på 1.-plass har, og de grønne boksene viser hvor mange FLOPS verdens 500 beste datamaskiner har til sammen:

Som du ser er den kraftigste datamaskinen på grafen i underkant av 2 petaflops, under en tiendedel av hjernens anslåtte kapasitet. Men som du også ser viser grafen en veldig jevn vekstrate, hvor kapasiteten til verdens beste datamaskin tidobles om lag hvert fjerde år. Det ut til at det kun er et spørsmål om få år før verdens beste datamaskin vil være kraftigere enn en menneskehjerne.

Denne grafen viser, som er laget av Ray Kurzweil og hans team, viser også at det er snakk om kort tid før vi får se superdatamaskiner som overgår menneskehjernen i kapasitet:

Men det vi nå har snakket om er superdatamaskiner. Datamaskiner som koster flere hundre millioner kroner, fyller store rom, og brukes til å regne ut de store regnestykkene som er nødvendig forskning, teknologiutvikling, og den slags. Når vil vi kunne kjøpe laptops med samme kapasitet som en menneskehjerne?

Slik det er nå dobles hastigheten på en datamaskin i forhold til pris, målt i kalkulasjoner per sekund per dollar, hvert år. Det innebærer en 1000-dobling hvert tiår. Dessuten er det, som tidligere nevnt, en eksponensiell vekst i den eksponensielle veksten. Hvis utviklingen fortsetter vil vi kunne kjøpe datamaskiner med like stor kapasitet som menneskehjernen allerede i 2025:

Men kanskje skjer dette enda tidligere, på grunn av såkalt cloud computing. Uansett virker det klart at kun er et spørsmål om tid for vanlige datamaskiner blir raskere enn hjernene som bruker dem. Og den eksponensielle forbedringen av datamaskiner vil såklart fortsette også etter det.

Denne grafen, som dessverre er noe gammel, viser mye av det samme:

Men alt jeg har skrevet om til nå er hvor rask en hjerne er sammenlignet med en datamaskin. Jeg har ikke skrevet noe om hvor mye som kan lagres.

Datamaskinen som jeg skriver denne artikkelen med kjøpte jeg sommeren 2010 for 6000 kroner, altså om lag 1000 dollar. Den har en lagringskapasitet på 500 gigabyte (GB), eller 0,5 terabyte (TB) om du vil. Hvordan mye er det sammenlignet med lagringskapasiteten hjernen min har?

Dette er vanskelig å anslå, og jeg har hørt mange annslag. Det laveste annslaget jeg har kommet over for lagringskapasiteten til menneskehjernen er på mellom 1 og 10 terabyte. Andre har jeg hørt estimere at det er snakk om mellom 10 og 100 terabytes. Andre igjen anslår at det er snakk om mellom 500 og 1000 terabytes. Ifølge Wolfram Alpha er det snakk om så mye som 2000 terabytes , eller 2 petabytes om du vil.

Jeg vet ikke hvilke av disse annslagene som det er mest sannsynlig at stemmer, men la oss for eksempelets skyld ta utgangspunkt i det høyeste estimatet jeg nevnte, nemlig at hjernen har en lagringskapasitet på 2 petabytes. Det tilsvarer i så fall min PCs lagringskapasiteten 4000 ganger. Altså ville 12 doblinger trenges for at datamaskinen min skal kunne lagre like mye som hjernen min.

Og hva så?

Så vi kan slå fast med rimerlig stor sikkerhet at datamaskiner vil overgå oss i både hurtighet og lagringskapasitet om ikke så alt for lenge. Men spiller det egentlig noen rolle?

Det som gjør menneskehjernen så fantastisk er jo ikke bare hvor rask den er eller hvor mye den kan lagre, men måten den er bygd opp. Vi kan lage datamaskiner som er trilliarder av ganger kraftigere enn en menneskehjerne, men det betyr ikke at de vil kunne tenke som oss. Datamaskiner og hjerner er grunnleggende forskjellige: Selv om PCen din slår deg i hoderegning kan den ikke lese en tekst og forstå hva den handler om.

Riktig nok ser vi stadig at datamaskiner gjør ting som man tidligere har tenkt at datamaskiner ikke kan gjøre, og overgår mennesker på flere og flere områrder. Software forbedrer seg også eksponensielt. Vekstraten er ikke så lett måle, men den er uten tvil en del lavere enn vekstraten til forbedringen av hardware.

Rodney Brooks, en professor ved MIT som jobber med kunstig intelligens, skriver:

“There’s this stupid myth out there that artificial intelligence has failed, but artificial intelligence is everywhere around you every second of the day. People just don’t notice it. You’ve got artificial intelligence systems in cars, tuning the parameters of the fuel injection systems. When you land in an airplane, your gate gets chosen by an artificial intelligence scheduling system. Every time you use a piece of Microsoft software, you’ve got an artificial intelligence system trying to figure out what you’re doing, like writing a letter, and it does a pretty damned good job. Every time you see a movie with computer-generated characters, they’re all little artificial intelligence characters behaving as a group. Every time you play a video game, you’re playing against an artificial intelligence system.”

Det finnes dataprogrammer som er bedre i sjakk enn noe menneske. Men det er også alt de er gode til. De kan ikke noe annet enn sjakk. I 1997 slo IBMs datamaskin Deep Blue daværende verdensmester Garry Kasparov. Men maskinen som slo han visste ikke at den nettopp hadde vunnet i sjakk over verdens beste spiller gjennom tidene. Den visste ikke engang hva sjakk var.

I nyere tid er det blitt laget et dataprogram, Deep Fritz, som er like godt i sjakk som Deep Blue når det bruker bare en hundredel av kapasiteten Deep Blue benytter seg av.

Vi bruker allerede kunstig intelligens i forskning og teknologiutvikling. Dataprogrammer har blitt brukt til å finne matematiske teorier og bevise dem, og vi har utviklet programmer som kan forstå fysiske systemer. På enkelte områder har dataprogrammer blitt brukt til å designe ting, og gjort det både raskere og bedre enn menneskelige ingeniører kunne gjort det. For eksempel har dataprogrammer kunnet designe kameralinser på en brøkdel av tiden menneskelige ingeniører trenger. Uten å vite hva et kamera eller en kameralinse er, såklart.

Men foreløpig ser vi bare kunstig inteligens innenfor små nisjer. De kan være veldig gode, ofte bedre enn mennesker, innenfor sitt smale felt. Men det er også alt de kan. Det er immidlertid rimerlig å annta at kunstig inteligens vil fortsette å gjøre seg gjeldene innenfor stadig flere og få stadig bredere oppgaver.

Bildet under viser oppgaver som før har blitt regnet som noe bare mennesker kan gjøre, men som nå også kan kan gjøres av datamaskiner (arkene på gulvet), som fortsatt bare kan gjøres av mennesker (arkene på veggen), og som datamaskiner er i ferd med å lære (arkene på veggen som er streket rundt).

Bildet er litt gammelt. Siden den gang har det for eksempel blitt laget biler som kan kjøre i trafikerte områder uten å bli styrt av mennesker, og dataprogrammer som kan oversette tale til andre språk:

Dette er riktignok ikke noe folk flest har tilgang på enda, men det blir det snart. Datamaskiner blir også fort bedre på tale. Det er nok ikke lenge til det blir vanlig å kunne gi datamaskinen instruksjoner ved å snakke til den, skrive på et Word-dokument ved å snakke til datamaskinen fremfor å måtte skrive med tastaturet, få datamaskinen til å lese høyt for deg, osv.

Noe datamaskiner også vil bli gradvis bedre til, i takt med at de blir bedre til å forstå språk, er å kunne snakke med deg. Med det mener jeg ikke at datamaskinen vil forstå hva du snakker om, eller at den vil lære seg å le av vitsene dine med det første. Men du vil kunne gi den spørsmål og få gode svar. Dette finnes det allerede en side, Wolfram Alpha, som så smått har begynt å lære seg. Der kan du taste inn spørsmål som “how was the weather when jens stoltenberg was born?” eller “how much sugar is there in a Snikers?” og få gode svar:

Datamaskiner blir bedre og bedre på å tolke språk, og bedre og bedre til å forstå tale. Samtidig er det mulig for dem å absorbere all verdens kunnskap. Etter hvert vil datamaskiner kunne diagnostisere deg i stedet for doktoren din, og de vil kunne gi barna dine leksehjelp. Hvor nærme er vi? Det vet ikke jeg, men et bilde av hvor langt vi har kommet kan man få ved å se på IBMs Project Watson. Det var IBM som først lagde en datamaskins som slo verdensmesteren i sjakk. Enda en gang ble det demonstrert at datamaskiner, etterhvert som software blir bedre og bedre, lærer seg å gjøre ting som vi tidligere har tenkt at bare mennesker kan gjøre. Nå er de godt igang med å utvikle et program som skal bli verdensmester i Jeopardy. Et spill hvor spørsmål om vidt forskjellige ting blir stilt muntlig og på en uformell måte. Videoen under forteller mer:

Dette dreier seg om mye mer enn bare Jeopardy. Etterhvert som datamaskiner blir bedre til å forstå tale, blir bedre til å snakke selv, blir bedre til å forstå menneskespråk og bedre til å forstå og tolke informasjon, vil mulighetene som åpner seg være enorme. Samfunnet vil bli veldig, veldig mye mer produktivt.

Det er ikke bare datamaskiners evne til å forstå menneskespråk og til å forstå informasjon som er under utvikling. Det er også et spørsmål om tid før datamaskiner/roboter kan gjøre mange av de tekniske oppgavene som nå bare kan gjøres av mennesker, for eksempel å tømme oppvaskamskinen eller å bygge et hus. Men foreløpig er denne slags teknologi på baby-stadiet:

Jeg regner med at det er unødvendig å understreke at denne slags teknologi vil være veldig positivt for samfunnet. Produktivitetsveksten dette vil føre med seg vil gi veldig høy økonomisk vekst. Men denne slags maskiner tenker ikke slik som vi mennesker gjør, vil skeptikerne hevde.

Og de har helt rett.

Men er det mulig å lage maskiner som tenker slik vi mennesker gjør? Det vet vi at det helt sikkert er.

Faktisk finnes det allerede en maskin som tenker slik som vi mennesker gjør. Nemlig menneskehjernen. Kanskje blir det feil å kalle menneskehjernen en maskin, i og med at den ikke er designet av mennesker, men har blitt utviklet gjennom evolusjon. Også er den jo biologisk. Men det er også alt som stopper hjernen fra å kunne defineres som en maskin. Tenkning er en fysisk prosess. Alle tankene våre er en konsekvens av fysiske og kjemiske prosesser i hjernen. Alle former for intelligens er også fysiske systemer.

Jeg tror ikke vi noen gang vil kunne reise tilbake til fortiden, men forestill deg at vi gjør nettopp det. La oss si at vi er glad i runde tall, og derfor velger å reise til år 1900. Der reiser vi rundt og deler ut rikerlig med moderne datamaskiner til forskere og oppfinnere. Ville de da selv greid å finne opp datamaskinen?

Vel, ikke med en gang så klart. Men de ville i hvert fall kunne vite helt sikkert at det går ann å lage datamaskiner slik vi kjenner dem i dag. Beviset på at det er mulig ville jo vært rett forann dem. Dessuten ville de kunne studert datamaskinene for å etterhvert kunne forstå hvordan de virker og hvordan de er oppbygd. Riktig nok ville de måttet finne ut på egenhånd hvordan man faktisk lager en datamaskin, men likevel er det ingen tvil om at datamaskinen slik vi kjenner den i dag ville blitt utviklet mye fortere enn den ellers ville blitt.

Nettopp slik er det også med utviklingen av kunstig intelligens. Vi har allerede fasiten! Ikke missforstå: Jeg mener ikke at målet er å lage en nøyaktig kopi av menneskehjerne. Men når vi forstår hvordan hjernen gjør det den gjør, kan vi bruke det vi har lært fra hjernen til å lage kunstig inteligens som er like ekte som vår egen.

Foreløpig vet vi alt for lite om hjernen. Men kunnskapen vår om hjernen vokser (ja, du gjettet det) eksponensielt. Vist nok dobles mengden med informasjon vi opparbeider oss om hjernen hvert år.

Selv om oppbygningen av hjernen er annerledes enn oppbygningen i en datamaskin, kan man simulere en hjerne i en datamaskin. Dette har vi allerede begynt å gjøre med små deler av menneskehjernen, og med hjernene til små dyr. Blue Brain Project har allerede satt seg som mål å simulere hele menneskehjernen, og håper å lykkes med dette allerede i 2020.

Utstyret vi har til å forske på hjernen med blir også eksponensielt bedre, slik de logaritmiske grafene under viser.

Dette klippet, som er fra en dokumentar fra 2006, viser hvor langt vi hadde kommet da:

Og siden det har vi kommet enda lengre. Denne videoen, som er fra 2009, gir et innblikk i hvordan forskning på menneskehjernen kan fortone seg i dag:

Når hjernen er død kan vi ikke se hva som skjer når hjernen er i bruk, men vi kan se hvordan den er bygd opp ved å kutte den i små flak. Sebastian Seung holder et kort og godt foredrag om dette arbeidet som kan bli sett her.

Spørsmålet er ikke om vi vil forstå hjernen fult ut, og om vi deretter vil kunne bruke det vi har lært til å få datamaskiner til å gjøre alt det et menneskehjerne kan gjøre. Spørsmålet er når. Og svaret er: “sannsynligvis om noen tiår”. Jeg skal komme tilbake med mer nøyaktige annslag.

Datamaskiner som ligner mer på hjernen vår

Nå kommer jeg straks frem til poenget

Noen mennesker egner seg mye bedre til forskning enn resten av oss. Et godt eksempel på et slikt menneske er Albert Einstein, som blant annet for teoriene sine om relativitet, både den generelle og den spesielle. Disse teoriene revolusjonerte mange felt innenfor fysikken og forandret fullstendig hvordan vi så på så mange fysiske fenomener at jeg ikke har plass til å liste opp. Det er nå en gedigen gren innenfor fysikken kalt relativistisk fysikk.

Einstein vant nobellprisen i fysikk, men den vant han ikke for relativitetsteorien, men spesielt for hans forklaring av den fotoelektriske effekten. Det var gjennom forklaringen av den at han introduserte ideen om at lys og annen elektromagnetisk stråling egentlig består av fotoner. Einstein var skeptisk til kvantefysikk, men det var hans funn som bidro til å starte denne grenen av fysikken. Han bidro også til å bevise eksistensen av atomer gjennom å forklare brownske bevegelser. Han gjorde også flere andre viktige ting, som alene ville vært nok til å sikre han en plass i vitenskapshistorien, men som jeg lar være å nevne her av plasshensyn.

En annen slik person var Isaac Newton. Spesielt kjent er Newton for å ha kommet opp med de tre bevegelseslovene som veldig mye av den klassiske fysikken er bygd på, store deler av kalkulus, gravitasjonslæren som forener tyngdekraft på jorden og i verdensrommet, og læren om at hvitt lys består av lys med alle farger.

Veldig mye av det vi vet om verden i dag er det en liten gruppe genier som har funnet ut. De som har det lille ekstra som gjør at de når lengre mentalt, og kan finne ut av de tingene som ikke vi finner ut av.

Når vi forstår hjernen vil det uten tvil være mulig å finne ut hva som gjør genier til genier, og overføre også dette til maskiner. Tenk deg milliarder av “Albert Einsteiner”, “Isaac Newtoner”, “Leonardo da Vincier” og “Thomas Edisoner” som sammarbeider om å videreføre den vitenskapelige og den teknologiske fremgangen. Åpenbart vil dette gi vitenskapen en voldsom fremgang.

Men det stopper ikke der!

For selv om disse datamaskinene har de samme egenskapene som hjernen til et geni, vil de også kunne kombinere dette med evnene vi har utviklet innen kunstig intelligens som ikke er basert på menneskehjernen. Og de vil kunne beholde de positive egenskapene som er typiske for datamaskiner.

Det betyr at de lett kan tilegne seg all verdens kunnskap. Kunnskapen trengs ikke å læres, men kan lastes ned. Dette gjelder også når de vil lære ting til hverandre. Hvis jeg har brukt årevis på å skaffe meg en universitetsutdannelse, eller lært meg å sjonglere med ti baller mens jeg sykler på enhjulssykkel, så er det flott for meg. Men om du skal lære deg disse tingene må du lære det på egenhånd, selv om jeg allerede har opparbeidet meg kunnskapen, innsikten og evnene. Med datamaskiner er det annerledes; kunnskap og evner kan overføres. Om vi hadde hatt denne datamaskin-egenskapen hadde jeg ikke trengt å skrive denne lange artikkelen om teknologi, og du hadde ikke trengt å lese den. I stedet kunne jeg raskt overført all kunnskapen min og alle tankene mine om temaet til deg. Og du ville forstått alt på et blunk, og jeg ville kunnet formidlet hva jeg mente mye bedre enn jeg er i stand til med ord. Hvis Albert Einstein og de andre som levde på den tiden var datamaskiner hadde han ikke trengt å skrive vitenskapelig papirer og populærvitenskapelige bøker om relativitetsteorien. I stedet kunne han overført alle tankene sine om emnet, og alle som fikk overført dem til seg ville på et blunk forstå relavitetsteorien like godt som Einstein selv, gitt at de hadde samme evne til å kunne forstå denne slags ting.

Hvis det er hensiktsmessig kan datamaskiner gå enda lengre enn å overføre tankene sine til hverandre. De kan permanent eller midlertidig kobles sammen og fungere som en enhet.

Datamaskiner er også kjempegode i matte. De trenger aldri å hvile og de blir aldri slitne. De er veldig nøyaktige og gjør aldri slurvefeil. De har ikke familier eller hobbier som stjeler av tiden sin, og kan være topp motiverte hele tiden.
Og dessuten vil de tenke mye raskere enn en menneskehjerne. Som Ray Kurzweil skriver i boken sin The singularity is near:

“Our electronic circuits are already more than one million times faster than a neuron’s electrochemical processes, and this speed is continuing to accelerate.”

La oss overse alt annet som påvirker hvor fort vi tenker, og at signalene til fremtidens datamaskiner nok kommer til å gå veldig mye raskere, og at de mange fordelene jeg allerede har nevnt også vil hjelpe “datamaskin-Einsteinene” ting til å jobbe og tenke mye fortere. Selv hvis vi overser alt det vil dette føre til at “datamaskin-Einsteinene” kan gjøre mer på et sekund som den virkerlige Einstein kunne gjøre på over ti dager. Hele Einsteins 76 år lange liv vil tilsvare 40 minutter med en slik fart.

Men det stopper ikke her!

For hvorfor er det egentlig slik at selv en primitiv kalkulator er så mye bedre enn en menneskehjerne i hoderegning?

Hvorfor synes vi det er vanskelig å huske telefonnummere når hjernen vår har en lagringskapasitet som er mellom 50 og 150 000 ganger så stor som all teksten i hele det engelske Wikipedia?

Hvorfor kan et lite barn anslå kjempefort når en ball som er på vei mot dem kommer frem, uten å anstrenge seg, mens vi lærer oss matten vi trenger for å regne ut dette først mot slutten av vidregående og på universitetet?

En stor del av svaret på alle disse spørsmålene er at hjernene våre er tilpasset livet som steinaldermenneske, og ikke til å leve i et kunnskapssamfunn.

Bildet viser en hund på et skateboard. Men det så du vel på et blunk uten å annstrenge deg. Til høyre ser du en matteoppgave. Den kan det godt hende at du kan å løse. Kanskje kan du også finne verdien til noen av bokstavene i hodet. Men du klarer definitivt ikke å ta hele stykket i hodet. Og i hvert fall ikke fortere enn du greier å se at en hund på et skateboard er en hund på et skateboard. Det kan høres selvfølgelig ut, men det er det ikke.

For egentlig er det en veldig mye mer krevende oppgave å se hva som er på bildet enn å løse matteoppgaven. Når det likevel er mye lettere for oss å se hva som vises på bildet er det fordi hjernen vier så mye av kapasiteten sin til å gjenkjenne mønstre og så lite til logisk/matematiske evner.

Tidligere skrev jeg at noen mennesker egner seg mye bedre til forskning enn resten av oss. Jeg nevnte Albert Einstein og Isaac Newton. Også Einstein og Newton ville kjent igjen hunden med en gang. Men de ville ikke vært i stand til å regne hele mattestykket i hodet. Albert Einsteins, Isaac Newtons, Leonardo da Vincis og Thomas Edisons hjerner var omtrent som alle andres hjerner, men små variasjoner utgjorde enorme forskjeller.

Små forskjeller i hjernen utgjør skillet mellom geni og idiot. Men forskjellene mellom en menneskehjerne og maskinene vi kommer til å lage kommer ikke til å være små. De kommer til å være store store og altomgripende. Nettopp fordi de vil være designet for å være så gode som mulig til å utvikle ny teknologi og gjøre vitenskapelige funn.

Disse maskinene vil åpenbart være ekstremt mye bedre enn mennesker til å være oppfinnere og forskere. Og med tanke på alt vi har fått til med våre svært begrensede menneskehjerner kan vi ha store forventninger til hva disse maskinene vil kunne få til. De vil sikkert utvikle en forståelse av fysikk som vil få Einstein, Schrödinger og Hawking til virke som aper i forhold. Og de vil kunne lage de utroligste oppfinnelser. De vil også kunne optimaliseres i forhold til kreativitet.

Men det stopper ikke her heller!

Her kommer nemlig det store poenget som resten av artikkelen er basert på:

De kommer også til å være ekstremt mye bedre enn oss til å lage intelligente maskiner!

Derfor, og fordi de nye vitenskapelige gjenombruddene og den nye teknologien de har utviklet gir dem nye verktøy, vil de kunne lage maskiner som er enda smartere enn de er selv. Disse maskinene vil igjen kunne lage enda mer intelligente maskiner, som igjen vil kunne lage enda mer intelligente maskiner.

Konsekvensen av alt dette blir en eksplosjon av intelligens og teknologi.

Jeg har snakket om teknologi og kunnskap som dobles med års mellomrom. Men vil utviklingen av intelligente maskiner korte ned denne doblingstiden til måneder, uker, dager og timer? Kanskje enda fortere enn det? Det synes jeg virker sannsynlig.

Ideen om at utviklingen av intelligente maskiner vil føre til en eksplosjon av intelligens og teknologi har blitt tenkt av flere. Matematikeren og IT-forskeren og Vernor Vinge har kalt denne eksplonen for teknologisk singularitet (på engelsk: technological singularity).

Utrykket singularitet er egentlig stjålet fra fysikken. Fysiske singulariteter treffer vi på i svarte hull og like etter Big Bang. Fysiske singulariteter går an, men ikke ifølge dagens forståelse av fysikk. Dagens fysikk-formeler virker ikke når de brukes til å beskrive så ekstreme forhold. Navnet teknologisk singularitet er nok valgt for å få frem at det er snakk om en ekstremt rask vekst, på samme måte som andre singulariteter beskriver ekstreme forhold. Teknologisk singularitet vil innebære at teknologien veldig raskt blir mer moderne. Så raskt at vi ikke vil være i stand til å følge med våre biologiske hjerner. Ifølge teorien vil ting forandre seg så totalt at vi ikke kan forutse hva som kommer etterpå. Derav utrykket singularitet.

Jeg vet ikke om det er riktig å bruke utrykket sinularitet eller ikke. Mange av de som bruker utrykket mener forskjellige ting, men til felles har de at de refererer til en eksplosjon av teknologi og intelligens.

Noen tror at teknologisk singularitet vil være en veldig plutselig hendelse, som kommer når kunstig intelligens har nådd et bestemt nivå. Andre, deriblant Ray Kurzweil, som jeg skal skrive mer om senere, ser for seg en mer gradvis overgang fra dagens fremgang til en fremgang som er så rask at vi kan kalle den for teknologisk singularitet. Selv vet jeg ikke hva jeg skal tro.

Hvor lenge vil i så fall den teknologiske fremgangen kunne fortsette å vokse eksponensielt etter singulariteten? Det blir veldig spennende å se. Hvor avanserte teknologi kan vi utvikle når vi til slutt har kommet så langt som det går ann å komme? Det vet vi ikke, men hvis du leser resten av denne artikkelen vil du få en ide om hvor utrolig fantastisk verden kan bli bare ved å gjennomføre noen av de tingene vi vet at vil være teknologisk mulig.

Men vent nå litt. Er det ikke urealistisk å tro at den teknologiske fremgangen kommer til å eksplodere om noen tiår? Er det ikke egentlig litt skrullete å snakke om maskiner som er smartere enn mennesker?

Hvis det er noe historien har lært oss så er det at det folk på et tidspunkt ville ansett som skrullete og urealistisk senere kan bli virkerlighet. Hvis du prøvde å overbevise folk i middelalderen om fjernsyn, mobiltelefoner og månelandinger ville de nok tenkt at du var gal. Og hvis folk på 1700-tallet ble spurt om hvordan de så for seg fremtidens teknologi ville de nok regnet med at den teknologisk fremgangen ville fortsette, men de ville sett for seg en fortsettelse av den utviklingen de allerede hadde sett – ikke datamaskiner og internett.

Vi bør ikke bestemme om noe er urealistisk basert på om det føles urealistisk, men basert på argumenter. Etter å ha lest det du hittill har lest, er du uenig i noen av disse påstandene?

• Datamaskiner forbedrer seg eksponensielt, og vi kan annta med rimerlig stor sikkerhet at de vil fortsette med det til de målt i lagringskapasitet og hastighet er mange ganger så kraftige som menneskehjernen. Vi kan også annta med rimerlig stor sikkerhet at dette vil skje om noen tiår, snarere enn om hundre år eller om tusen år.
• Kunnskapen vår om hjernen, og evnene våre til å studere hvordan den fungerer på et mikroskopisk nivå, forbedrer seg også eksponensielt, og vil etter alt å dømme fortsette med det. Det er ingenting som vil hindre oss i å forstå hvordan hjernen fungerer. Og når vi forstår hvordan menneskelig intelligens fungerer kan vi overføre dette til datamaskiner.
• Datamaskiner med menneskelig intelligens vil fort forbigå selv de mest geniale blant oss, og de vil beholde alle fortrinnene datamaskiner har ovenfor mennesker allerede. Når datamaskiner er ekstremt mye bedre enn mennesker til å forske, til å utvikle teknologi, og ikke minst til å lage datamaskiner, vil de fort kunne lage enda mer intelligente maskiner, som igjen kan lage enda mer intelligente maskiner. Resultatet vil være en eksplosjon av intelligens og teknologi.

La meg til slutt komme med et sitat fra “How long before superintelligence?” av Nick Bostrom:

“Given that superintelligence will one day be technologically feasible, will people choose to develop it? This question can pretty confidently be answered in the affirmative. Associated with every step along the road to superintelligence are enormous economic payoffs. The computer industry invests huge sums in the next generation of hardware and software, and it will continue doing so as long as there is a competitive pressure and profits to be made. People want better computers and smarter software, and they want the benefits these machines can help produce. Better medical drugs; relief for humans from the need to perform boring or dangerous jobs; entertainment—there is no end to the list of consumer-benefits. There is also a strong military motive to develop artificial intelligence. And nowhere on the path is there any natural stopping point where technophobics could plausibly argue “hither but not further.”

Kan intelligente maskiner designe enda mer intelligente maskiner?

Dette har allerede skjedd. Våre biologiske tenke-maskiner (hjernene våre) har allerede laget datamaskiner som overgår oss på mange områder. Vi har laget data-programmer som er bedre enn noe menneske i sjakk. Menneskene som laget disse programmene var ikke sjakk-spillere på verdensnivå. Trekkene som denne slags programmer velger kan være uventede også for de som programmerer, siden de såvidt jeg har forstått det kun har laget et program med utgangspunkt i grunnleggende prinsipper om hvordan man velger best mulig sjakktrekk. Også på andre smale områder overgår dataprogrammer alle verdens mennesker, uten at de som har programmert det er overlegne på feltet.

Datamaskiner er overlegne når det kommer til matte. Noen vil kanskje hevde at det er fordi de utnytter fysiske prosesser til å gi oss svar på matematiske spørsmål, men nettopp det er det jo all intelligens er basert på; fysiske prosesser. Å lage intelligente maskiner trenger ikke å være et spørsmål om å overføre egen intelligens, men kan heller være et spørsmål om hvordan intelligens lages. Også mer kreative metoder kan brukes for å skape intelligens, som å benytte seg av de samme prosessene som har gjort det mulig for evolusjonen å lage vår intelligens uten å selv ha intelligens i det hele tatt, bare på en mye mer effektiv måte hvor målet er å skape høyere intelligens. Spørsmålet om hvorvidt intelligente maskiner bygge enda mer intelligente maskiner kommer jeg til å dekke mye bedre i fremtidige versjoner av denne teksten.

Litt om hva du har i vente

En teknologisk sungularitet vil ha store konsekvenser for alt vi debatterer om og alt vi bryr oss om. Derfor er det naturlig at en artikkel om dette blir litt lang. Jeg tror at veldig mange av dere vil være glade for å ha lest den, for den vil gi de aller fleste mye ny og spennende kunnskap om veldig mange spennende og viktige temaer, og forhåpentligvis også mye ny innsikt og nye ”aha-opplevelser”.

I resten av artikkelen kommer jeg til å skrive om mange av teknologiene som vi allerede i dag kan si oss ganske sikre på at vil være viktige i fremtiden, og om de fantastiske mulighetene som vil åpne seg. Jeg kommer også til å skrive om hvordan ny teknologi vil påvirke situasjonen til verdens fattige og miljøet. Og jeg kommer til å utdype hvordan og hvorfor teknologi utvikler seg eksponensielt og hvorfor en teknologisk singularitet ikke er urealistisk.

Filosofiske spørsmål som tidligere kun har vært teoretiske vil bli brennende aktuelle hvis fremtiden blir slik jeg anslår. Mot slutten av artikkelen kommer jeg til å gi svar på noen av disse. Noen av dem synes jeg er spennende og morsomme, mens andre er kjedelige men likevel for viktige til å utelates. Jeg tror at også denne delen kan være mer givende enn den høres ut som. Det blir bedre enn exphil, jeg lover!

Etter å ha lest ferdig håper jeg du vil ha fått øynene opp for hvor mye godt fremtidens teknologi kan gjøre for verden. Men det er naturlig å føle seg ukomfortabel i forhold til det ukjente og i forhold til altomgripende forandringer. Dessuten: Ny teknologi ikke bare gi nye muligheter, men også nye farer.

Dette kommer jeg til å skrive om. Jeg kommer til å skrive om vår rolle i et univers med supersmarte maskiner, og forklare hva som er feil med “robotene-kommer-til-å-ta-over”-tankegangen. Og jeg kommer til å skrive om hvordan vi kan gjøre fremtiden mest mulig trygg. Jeg tror ikke bedre teknologi er utelukkende positivt. Men nesten. Det er en grunn til at jeg har kalt artikkelen “hvorfor jeg gleder meg til fremtiden”.

Størrelse teller!

“Molecular manufacturing will eventually transform our relationship to molecules and matter as thoroughly as the computer changed our relationship to bits and information. It will enable precise, inexpensive control of the structure of matter.”

– Neil Jacobstein, Institute for Molecular Manufacturing

En ide om hvor avansert teknologien vår kan bli får man ved å lære om nanoteknologi. Nanoteknologi er et ord som de fleste av oss hører ofte, men som vi kanskje ikke forstår helt hva innebærer. Mange har hevdet at nanoteknologi-revolusjonen vil være vår tids indistruelle revolusjon. Det kan høres ut som en overdrivelse, men er nok heller det motsatte.

Nanoteknologi er teknologi hvor vi lager ting som er mellom en og hundre nanometer. En nanometer (nm) er det du får hvis du kutter en meter i en milliard biler. Ett hårstrå er om lag hundre tusen nanometer bredt som en nanometer, og vokser med cirka en nanometer i sekundet. Flere eksempel ser du på bildet under.

Per definisjon er det mye som allerede er nanoteknologi, men som vi likevel ikke tenker på som nanoteknologi. For eksempel dagens datamaskiner, hvor transistorene er langt under hundre nanometer. Mange nye materier med spesielle egenskaper kommer til å bli laget ved hjelp av nanoteknologi. Jeg har allerede skrevet om karbon nanorør, som er 300 ganger så sterkt som stål i forhold til vekten. Andre ting som kan lages er klær som ikke blir skitne, kjempeeffektive betterier og solcellepaneler som er mye bedre enn de vi har i dag. Men ingen av disse tingene er grunnen til at nanoteknologi-revolusjonen kommer til å bli større enn den indistruelle revolusjonen.

Det store med nanoteknologi vil være evnen til å bygge ting nedenfra istedenfor oppenifra.

Hvis vi i dag skal lage noe med små biter starter vi med store biter som vi skjærer i mindre og mindre biter. Molekylær nanoteknologi vil gjøre det mulig å bygge ting molekyl for molekyl.

Vi må ikke glemme hvor små atomer faktisk er. Ett gram med karbon inneholder cirka 50 000 000 000 000 000 000 000 atomer. Det er så mange at hvis hele verdens nåværende befolkning skulle telt gjennom dem, og hver person telte ett atom i sekundet, og satt og telte dag og natt året rundt, ville det tatt over 230 tusen år å telle gjennom alle. Likevel er det altså grunn til å tro at vi i løpet av noen tiår vil kunne designe makroskopiske maskiner hvor vi bestemmer hvor vi vil plassere hvert eneste atom.

Vi kan ikke se et atom. Det er kun elektronene som sender ut lys, og dette lyset har en bølgelengde som er større enn selve atomet. Heldigvis har vi likevel mikroskoper som kan “se” atomer. Denne slags mikroskoper, som på engelsk kalles ”scanning probe microscopes”, har en veldig skarp spiss, og med den kan den kan føle kreftene fra atomene når den kommer er nærme nok. På den måten danner de seg et bilde av atomene på en overflate ved å føle seg frem, litt på samme måte som du kan danne deg et bilde av hånden din ved å stryke den med en finger.

Denne slags mikroskoper ble funnet opp i 1981, men siden den gang har de stadig blitt bedre. I 1989 ble det mulig å ikke bare kan se atomene ved å “ta” på dem, men å også flytte på dem. Kort etter, i april 1990, brukte oppfinneren dette nye og forbedrede mikroskopet til å skrive “IBM” med xenon-atomer på en metalloverflate (som du sikkert kan gjette var det IBM som finansierte forskningen hans). Å skrive IBM med atomer tok 22 timer i 1990. Med dagens teknologi tar det omtrent et kvarter.

Bildet under viser verdens minste bil, som kun er fire nanometer, og ble lagd i 2005. Riktig nok kan den ikke svinge kontrollert, men den ruller langs overflaten slik pilen viser når gulloverflaten som den er plassert på blir varmet opp til over 200 °C.

Flere ting som dette er blitt laget, og jevnlig er det nye gjenombrudd i forhold til hvordan ting kan lages på en nano-skala. Grafene under fra Ray Kurzweil (de har fortsatt eksponensiell y-akse) gir en ide om utviklingen.

Immidlertid har vi enda et stykke å gå. Blant annet er vi ikke enda i stand til å designe tredimensjonale molekyler atom for atom. Når dette blir mulig vil ting skyte fart. Når vi først har bygd omfattende nano-maskiner vil det også bli lettere å bygge flere. Det blir jo mye lettere å bygge ting på en nano-skala når vi allerede har avansert nok nanoteknologi til å kunne bruke den i utviklingen av nye nano-produkter, i motsetning til å bruke teknologien vi har i dag, som kan sammenlignes med å bygge lego med boksehansker.

Allerede er det blitt vist ved hjelp datasimulasjoner at mange nyttige maskiner kan bli bygget på en nano-skala. Dessuten vet vi at det er mulig ved å se på biologien. Gjennom mesteparten av livets historie har jorden kun vært bebodd av veldig små organismer. Det er vi mennesker og andre organismer som er store nok til å bli sett med det blotte øye som “rare”.

Et alternativ til å oppnå molekylær nanoteknologi ved å bygge bedre og bedre instrumenter er å programmere biologiske organismer til å lage redskapene vi trenger for å komme videre. Vi er allerede i stand til å bygge DNA fra bunnen av. Tidligere i år lagde Craig Venter og teamet hans en bakterie. Slik gikk de frem:

1. Først sekvenserte de genomet til bakterien M. mycoides. Genomet til en organisme er arvestoffet dens, eller DNAet om du vil (med unntak av noen virus som har genomer av RNA i stedet for DNA).

2. Deretter lagret de sekvensen til genomet digitalt på en datamaskin.

3. Deretter, med DNAets egne “byggesteiner” (adenin, tymin, guanin og cytosin) som eneste ingrediens, lagde genomet til en bakterie fra bunnen av! De ga dette genomet den samme sekvensen som genomet de hadde lagret sekvensen til på en datamaskin, men de la også til litt egen kode til slutt (som blant annet inneholdt sitatet “see things not as they are, but as the might be”, og navnet på de som hadde jobbet med prosjektet).

4. Til slutt plassere de arvestoffet i en bakterie-celle som de hadde tømt for arvestoff (med bakterien var av en annen type enn bakterien de hadde sekvensert!).

5. Dette førte til at bakteriecellen, som opprinnerlig var av en annen type, ble til en M. mycoides. Den nye bakterien begynte deretter å reprodusere seg.

Å benytte seg av DNA kan programmeres til å lage redskaper vi trenger for å bringe nanoteknologien videre er en av flere veier til molekylær nanoteknologi, men ingen har hevdet at å gjøre dette vil være lett!

Kanskje er det missvisende å skrive om designing av DNA i og med at vi allerede er i stand til å designe proteiner til å få en ønsket form, og DNA-programmering sånn sett blir en omvei. Erik Drexler snakker om dette her for de som er interesserte.

Men selv når vi kan bygge maskiner molekyl for molekyl, blir det ikke veldig slitsomt og dyrt?

Tvert imot!

En potet er en uhyre komplisert organisme. Likevel selges den billig, og vi har vi ingen problemer med å knuse den til potetmos. Et annet eksempel er bakterier. Du starter med en, men så lenge den får nok næring, riktige vekstforhold og nok plass vil den kunne formere seg til å bli så mange bakterier du måtte ønske. Ved å lage nano-produkter som kan lage kopier av seg selv slik mange biologiske organismer gjør vil vi kunne oppnå det samme med nano-teknologi. Kanskje blir det derfor kostnadene av å designe nano-produktene som koster penger, mens å produsere dem blir veldig billig.

Men selvkopierende maskiner blir nok for det meste ikke førstevalget, og blir nok ikke den første formen for molekylær nanoteknologi vi kommer til å prøve å lage. Bedre er det vel å benytte seg av “fabrikker” som er forsynt med rene råmaterier og kan “spytte ut” nano-maskiner. Denne slags nanofabrikker vil kunne lage små maskiner og små strukturer.

Etterhvert vil det også være mulig å konstruere langt mer avanserte nanofabrikker. Disse nanofabrikkene vil kunne lage store ting. Animasjonen under viser hvordan en slik nano-fabrikk vil kunne fungere:

En avansert nok utgave av en slik nanofabrikk vil kanskje kunne ha noe av den samme funksjonen som en printer i dag. Men den vil ikke bare kunne printe ut ark. Den vil også kunne printe ut møbler, klær, mat, osv, osv. Alt med mye større kvalitet enn vi har i dag. Riktig nok har vi fine resturanter i dag også, men ingen av dem lager maten molekyl for molekyl. En nanofabrikk vil også kunne lage en ny nanofabrikk!

Jeg vet ikke hvor fort det er realistisk at en nanofabrikk vil kunne lage store ting. Kanskje vil det først ta dager, og etter hvert timer, og etter hvert også kunne gå fortere enn det? Jeg synes det virker rimerlig å anta at nanofabrikker som er avanserte nok og er store nok vil kunne lage ting ganske fort. Nanofabrikker er nok en teknologi som vil utvikle seg mye også etter å ha blitt funnet opp.

Med molekylær nanoteknologi vil det altså bli nesten gratis å produsere ting. Det som vil koste er å designe produktene. Også vil vi jo bli begrenset av plass og av mengden atomer vi kan bruke. Hvorfor energi ikke blir en berensing skal jeg komme tilbake til.

At ting som i dag er dyre kan bli laget nesten gratis i forhold til hva vi er vant til i dag hvis nanoteknologien vår blir avansert nok er det veldig viktig poeng, så jeg skriver det en gang til slik at alle får det med seg:

Med avansert nok nanoteknologi vil det bli ekstremt billig å produsere ting. Selv avanserte maskiner og ting som i dag er veldig dyre vil kunne bli produsert nesten gratis i fremtiden!

Men er dette så sikkert? Vil denne slags nanofabrikker være mulige? Det er et spørsmål om kjemi, og jeg har ikke utdannelse i kjemi. Men utifra det har jeg har fått med meg av debatten mellom forskere, som du kan lese om her, virker det klart at de som mener at dette er gjennomførbart har argumentene på sin side.

Det er mange kritiske spørsmål som kan bli stilt. For eksempel:

• Vil brownske bevegelser, usikkerhets prinsippet og den slags ting gjøre molekylær nanoteknologi umulig?
• Vil nanofabrikker kunne få den nødvendige energien fra noe sted?
• Vil termodynamikkens andre hovedsetning gjøre denne slags maskiner umulige?
• Har ikke biologien allerede bygget de beste nanomaskinene som det er mulig å bygge?
• Vil dannelsen av kjemiske bindinger, såkalt “limete hender”, gjøre det vanskelig eller umulig å bygge ting molekyl for molekyl på en så liten skala?
• Vil nanofabrikker være umulig på grunn av friksjon?

Alle disse spørsmålene, samt flere av de andre vanligste innvendingene mot molekylær nanoteknologi, får gode og konsise svar på Molecular Manufacturing Myths, som jeg anbefaler sterkt.

Institute for Molecular Manufacturing har gjort mye arbeid med å studere de teoretiske mulighetene mulighetene knyttet til molekylær nanoteknologi. De har satt opp det de tror er den beste veien for å oppnå molekylær nanoteknologi. De har brukt dataprogrammer til å teste ut om spesifike nano-strukturer vil være mulige eller ikke. De har studert hvorvidt molekylær nanoteknologi og nanofabrikker er gjennomførbart, og de har sett på hvilke muligheter nanomedisin vil kunne gi. Når jeg uttaler meg om hvor avansert nanoteknologi kan bli baserer jeg meg på påstander fra forskere som har drevet med denne slags analyser og er blant verdens mest aller fremste eksperter på molekylær nanoteknologi.

Jeg kommer til å skrive mer omfattende rundt spørsmålet om hvorvidt molekylær nanoteknologi er realistisk eller ikke i fremtidige versjoner av denne teksten. Jeg kommer også til å skrive mer om hvorvidt medisinsk nanoteknologi er realistisk og hvilke muligheter det vil gi.

Avanserte måleintrumenter og partikkelakseleratorer. Romskip og satelitter. De mest nøyaktige mikroskopene og de aller mest fintfølende teleskopene. Alle er de laget ved å starte med store stykker med materie som vi gjør mindre og mindre. Vi vet ikke hvor hvert enkelt molekyl i noe av det bygger er. Alt vi vet er omtrent hvordan instrumentene våre er bygd opp. Det er klart at vi vil kunne få mye mer nøyaktige resultater, og utføre langt mer avanserte eksprimenter, når vi kan bestemme hvordan designet på instrumentene våre skal være atom for atom.

Ralph Merkle, en av verdens aller fremste eksperter på molekylær nanoteknologi, holder et veldig bra foredrag som jeg annbefaler for de som vil lære mer om nanoteknologi. Prikken på diagrammet nedenfor, som er fra foredraget hans, viser de tingene vi i dag er i stand til å bygge. Den omfatter frimerker, hus, tankrem, astfalt, paraplyer, skurtreskere og veier – alt som blir laget og alt som kan bli laget av mennesker med dagens teknologi. Den store rundingen viser alle sammensettinger av atomer som er mulige innenfor fysikkens lover.

Prikken er ikke proposjonal. For å være det måtte den blitt gjort så liten at vi ikke kunne sett den.

Diagrammet nedenfor viser hvor vi håper å komme med molekylær nanoteknologi. Som du ser håper vi at molekylær nanoteknologi vil gi oss muligheten til å bygge mange, mange flere slags typer ting enn vi engang kan forestille oss oss i dag.

Eric Drexler formulerer det fint i boken sin Engines of Creation: The Coming Era of Nanotechnology:

“Coal and diamonds, sand and computer chips, cancer and healthy tissue: throughout history, variations in the arrangement of atoms have distinguished the cheap from the cherished, the diseased from the healthy. Arranged one way, atoms make up soil, air, and water; arranged another, they make up ripe strawberries. Arranged one way, they make up homes and fresh air; arranged another they make up ash and smoke.”

Nanoteknologi gir oss muligheten til å gjøre verdiløse ting verdifulle. Om vi flytter på atomene kan søppel gjøres om til tingene vi kjøper i butikken, og luft og jord kan gjøres om til mat. Riktig nok vil ikke vann kunne gjøres om til vin uten å tilsette ekstra ingredienser, men det vil være ekstremt mye lettere og billigere å lage enn i dag. Teknologien som må kombineres med nanoteknologi for å lage vin utifra kun vann skal jeg komme tilbake til i fremtidige utkast.

Som du sikkert skjønner vil et samfunn med molekylær nanoteknologi kunne lage tingene det trenger utifra ting vi i dag ikke engang regner for å være ressurser. Et slikt samfunn vil også produsere veldig lite avfall. Bare tenk hvor lett, effektivt og billig det vil være å resirkulere med molekylær nanoteknologi.

Hva slags ting vil vi kunne bygge med molekylær nanoteknologi som vi ikke har i dag? Vel, en ting vi i hvert fall vil kunne lage er veldig gode datamaskiner.

På nettsiden thenanoage.com skriver de:

“A supercomputer today that takes up a large building and uses over 10 MW of power could potentially be shrunk down to less than a cubic millimeter in volume and use less than 2 W of power to do the same amount of processing with maximally efficient molecular nanocomputing.”

Videre skriver de:

“It will one day be possible to store at least 2 million terabytes of data in a cubic millimeter of space with molecular nanotechnology.”

Ralph Merkle har sagt:

“Nanotechnology will let us build computers that are incredibly powerful. We’ll have more power in the volume of a sugar cube than exists in the entire world today.”

En annen mulighet som vil åpne seg er små roboter som kan flyte rundt inne i kroppen vår og observere helsen vår, samt utfører inngrep. Dette vil åpne mange flere muligheter enn vi har i dag, hvor mange av de mest krevende operasjonene blir utført av mennesker som bruker kniv.

Enda en mulighet er små roboter, foglets, som sammen kan utgjøre en såkalt mulighets-tåke (på engelsk: utility fog). Disse robotene vil kunne kommunisere med hverandre, og forme seg til å bli det du måtte ønske. En såkalt mulighets-tåke vil for eksempel kunne forme seg som et bord, men bli til en sofa eller TV hvis du ber den om det.

I essayet Hazards of Prophecy: The Failure of Imagination uttalte Arthur Clarke følgende:

“Any sufficiently advanced technology is indistinguishable from magic.”

Selv når vi begrenser oss til å se på det vi vet at vil være mulig å få til med molekylær nanoteknologi er det ingen tvil om at kommer til å se ganske magisk ut med dagens øyne (på samme måten som dagens teknologi ville blitt ansett som magisk av fortidens øyne). For eksempel vil mye av magien i Harry Potter-bøkene være mulig å få til i fremtiden også for oss gomper ved hjelp av molekylær nanoteknologi.

Ray Kurzweil

De mest observante blant dere har kanskje lagt merke til at navnet Ray Kurzweil allerede har dukket opp flere ganger. Hvem er egentlig denne Ray Kurzweil?

Kurzweil er veldig produktiv og har gjort mye forskjellig, så av plasshensyn kommer jeg ikke til å liste opp alle de viktige tingene han har utrettet eller alt han er kjent for. Men han er blant annet regnet som en av verdens aller fremste oppfinnere. Både People og Time magazine har sammenlignet han med Thomas Edison, og han har motatt de største prisene som blir utdelt til oppfinnere.

Som 12-åring, helt på begynnelsen av 60-tallet, lagde han en maskin som kunne finne kvadratrøtter. Når han var 14 skrev han et software-program som kunne gjøre statistiske beregninger, og som etterhvert ble distribuert som standardutstyr sammen med datamaskinen IBM 1620. Som 14 og 15-åring lagde han en datamaskin som han programmerte til å analysere melodien til forskjellige komponister, og deretter lage melodier med samme stil.

Denne oppfinnelsen fikk han vist frem som 17-åring på programmet I’ve Got a Secret i 1965:

Men det er som voksen han har laget de mest imponerende maskinene. Han har blant annet vært ledende i utviklingen av datamaskiner som kan kjenne igjen menneskelig tale og i utviklingen av skannere. Dessuten står han bak den første maskinen som var i stand til å kjenne igjen bokstaver skrevet i mange forskjellige skrifttyper, den første lese-maskinen i stand til å lese høyt fra papirark, og det første keyboardet som var i stand til å tilfredsstillende etterligne pianoet og andre orkestrale instrumenter. I nyere tid har han vært ledende i utviklingen av håndholdte maskiner som kan lese høyt fra bøker, plakater, og den slags for sine blinde eiere.

Det var i forbindelse med sin jobb som oppfinner at han for over tretti år siden begynte å undersøke utviklingen av teknologi for å kunne gjøre timingen på oppfinnelsene sine bedre. Han ble overasket når han fant ut at forbedringen av teknologi var mye mer forutsigbar enn det han hadde ventet seg. Siden har han brukt mye tid på å studere teknologisk vekst, og har også et team som samler data for han. En god del av tallene, argumentene og grafene i denne artikkelen har jeg tatt fra Kurzweil.

Ray Kurzweil har også skrevet flere bøker om teknologisk vekst, hvor han gjør annslag på når vi kommer til å se forskjellige teknologier. Et lite utvalg av annslagene hans vil gi en ide om hvordan han ser for seg fremtiden.

2014: Automatiske roboter som hjelper til med å vaske huset vil være vanlig.

2018: En datamaskin til 1000 dollar vil ha i overkant av en terrabyte med hukommelse, som Kurzweil anslår til å være om lag det samme som menneskehjernen.

2020: En datamaskin til 1000 dollar vil være like kraftig som en menneskehjerne. Når han tror dette kommer til å skje såppas tidlig er ikke det bare på grunn av den eksponensielle forbedringen av datamaskiner, men også på grunn av såkalt cloud computing (nå står det meste av verdens datakapasitet ubrukt gjennom mesteparten av døgnet, men ved hjelp av cloud computing vil vi kunne bruke den kapasiteten vi har mer effektivt ved å kjøpe ekstra kapasitet når vi trenger det, og selge vår egen kapasitet når vi ikke bruker den).

2020-tallet: Vi vil få se starten på molekylær nanoteknologi, og nano-roboter vil bli tatt i bruk medisinsk. Mot slutten av 2020-tallet vil indistruell produksjon basert på nanoteknologi være vanlig, og radikalt endre økonomien ved at alle slags produkter vil kunne bli produsert til en brøkdel av sin tidligere produksjonskostnad. Vi vil kunne snakke med datamaskiner på samme måte som vi snakker med mennesker. Vi vil få en god nok forståelse av hjernen til å simulere alle funksjonene dens. Såkalt viritual reality (hvor det du ser, hører, lukter og føler genereres av en datamaskin – jeg skal forklare mer om dette senere) vil kunne oppleves like ekte som virkerligheten.

2030-tallet: Nanoteknologi og annen teknologisk og vitenskapelig fremgang vil gradvis ha gjort det mulig og ønskelig å erstatte skelettet, fordøyelsessystemet, blodsystemet og mange av organene våre med maskiner som gjør en bedre jobb og tåler mer.

2045: Teknologisk singularitet, en eksplosjon av teknologi og intelligens, vil inntreffe.

Ray Kurzweil er veldig smart, og han vet hva han snakker om. Men har han rett? Det vil tiden vise.

Foreløpig har tiden vist at han har hatt rett i mye, men at han ikke er ufeilbarlig. Han forutså internett lenge før de fleste andre, og annslo at en datamaskin ville slå verdensmesteren i sjakk i 1998, mens dette skjedde allerede i 1997.

Det var også i 1997 han skrev boken The Age of Spiritual Machines, hvor han hadde 108 forutsigelser for 2009. 89 av disse forutsigelsene har vist seg å være helt riktige. For eksempel spådde han ubemannede bombefly og små datamaskiner i form av mini MP3-spillere. 13 av dem har vist seg å være ”essensielt riktige” og 3 av dem var delvis riktige. For eksempel anslo han at det ville bli bygd superdatamaskiner som kan utføre en billiard kalkulasjoner i sekundet i 2009. Dette har ikke vært tilfellet, men flere datamaskiner med en slik kapasitet er under konstruksjon. Bare 3 av de 108 forutsigelsene har vist seg å være feil. Les mer om Kurzweils anntagelser om fremtiden og hvor riktige de har vist seg å være hittil her og her.

Selv sier Kurzweil:

“I am not saying that there are no misses, but it I believe it is fair to say that the vision of the future that I have painted in the past for the current world is quite accurate, especially compared to the critics who at the time said that these predictions were off by decades or centuries.”

I et inteviu med NY Times sier hans nå voksne sønn Ethan Kurzweil følgende om faren sin:

“He has a certain world view that he feels strongly about that he thinks is absolutely coming to pass. The data so far suggests it is. He’s incredibly thorough with his research, and I have confidence his critics haven’t thought things through on the same level.”

At Kurzweil har hatt rett om mye hittil er ikke på langt nær noen garanti for at annslagene hans kommer til å fortsette å stemme. Selv vet jeg så klart ikke om annslagene hans vil vise seg å stemme eller ikke, men jeg blir overasket hvis disse teknologiske fremskrittene aldri kommer, eller hvis tidspunktene han har beregnet viser seg å være veldig feil (at ting som han spår at skal ta fem år tar tjue år, at ting han spår skal ta tjue år tar førti år, osv). Det ville også overasket meg stort om den teknologiske singulariteten ikke inntreffer i løpet av dette århundret. Men jeg kan ta feil.

Selv om Ray Kurzweil i manges øyne er den ledende fremtidsforskeren i verden er det også mange andre som har kommet med lignende tanker, og andre som opprinnerlig begynte å snakke om teknologisk singularitet. Det er mange som støtter opp under teorien om teknologisk singularitet, men er skeptiske til Kurzweils anslag.

Alle evolusjonære prosesser har en eksponensiell fremgang

Videoen under så kul at jeg ikke kan la være å poste den, men den er fra 2008, så en del av statistikken er nok utdatert.

Verden utvikler seg fortere og fortere. Vi ser på det som en selvfølge at vi vokser opp med en helt annen teknologi enn foreldrene våre, og at barna våre vokser opp i et helt annet samfunn enn oss. Men hvis vi ser oss noen tusen år tilbake var det nesten ingen teknologisk fremgang på et århundre. Barnebarna vokste opp i et samfunn som fra et teknologisk perspektiv sjelden kunne forveksles fra samfunnet besteforeldrene deres vokste opp i. Før skjedde lite i løpet av et århundre. Nå er det mye som forandrer seg på ti år.

Mye av grunnen til at verden moderniserer seg fortere og fortere er at teknologiske nyvinninger bygger på hverandre. Alle de moderne maskinene vi har i dag bygger på teknologier som kom før dem, som igjen bygger på enda eldre teknologier.

For et par hundre år siden hadde det vært helt utenkelig å lage en moderne datamaskin. Selv hvis vi hadde visst hvordan de var bygd opp og hvordan de virker. Men med hjelp av moderne teknologi er vi i stand til å lage enda mer moderne teknologi, som igjen gjør det mulig å lage enda mer moderne teknologi.

Dette gjelder ikke bare redskaper, men også kunnskap. For tusen år siden var det lite teknologi og kunnskap vi kunne basere ny teknologi og vitenskap på. Men nå har vi masse kunnskap å bygge på, og vi får stadig mer.

En annen viktig grunn til at teknologi forbedrer seg eksponensielt er at de stadig mer moderne samfunnene vi befinner oss i gjør det stadig lettere for oss å forske og gjøre teknologiske fremskritt. Skriftspråk, boktrykking, skoler, datamaskiner, osv. Alle disse tingene har gjort forskning og teknologiutvikling mye lettere. For ikke å glemme internett, en rundt tretti år gammel oppfinnelse som skjøt fart for under tjue år siden, og søkemotoren, en under tjue år gammel oppfinnelse som skjøt fart for under femten år siden!

Kurzweil formulerer det godt i boken sin:

“The Web is an extraordinary research tool. In my own experience, research that used to require a half day at the library can now be accomplished typically in a couple of minutes or less.”

Men det er ikke bare den teknologisk evolusjonen som har en eksponensiell fremgang. Det samme gjelder også biologisk evolusjon. Siden evolusjonen i utgangspunktet hadde lite å bygge på gikk ting gikk sakte i begynnelsen, men desto mer den fikk å bygge videre på desto fortere gikk det.

Vi anntar at det grovt sett er i underkant av fire milliarder år siden livet oppstod på jorda, men det er “bare” om lag to milliarder år siden de første kompliserte cellene (halvparten av tiden), og omtrent en milliard år siden de første flercellede organismene oppstod (en fjerdedel av tiden). De første enke dyrene så dagens lys først for 600 millioner år siden. Altså har det bare eksistert dyr den siste sjettedelen av tiden siden liv først oppstod!

Men når dette skjedde begynte ting å skyte fart. Under “den kambriske eksplosjonen” oppstod mange av de store dyregruppene vi kjenner i dag over en tidsperiode på noen titalls millioner år. Evolusjonen av mennesket har gått enda fortere. Overgangen fra aper til mennesker tok noen millioner år. Homo sapiens, mennesket omtrent slik vi kjenner det i dag, oppstod for om lag 200 tusen år siden. Det betyr at menneskeheten bare eksistert den siste 20 000-delen av tiden det har vært liv på jorda.

Ray Kurzweil har laget en graf hvor han har inkludert det han regner som de viktigste hendelsene i biologiske evolusjon og menneskehetenens modernisering. Langs x-aksen vises det hvor lenge det er siden hendelsen fant sted, mens y-aksen viser hvor lenge det var til neste hendelse. Som du ser er linjen bemerkelsesverdig rett, noe som innebærer at viktige hendelser har skjedd med eksponensielt kortere mellomrom.

Noen hendelser har han slått sammen og regnet som en, og jeg synes det virker som en riktig ting å gjøre i de fleste tilfellene hvor dette har blitt gjort, fordi de handler om det samme eller fordi de bare til sammen er viktige nok til å telles som en hendelse (tross alt er det bare de aller viktigste paradigmeskiftene som blir tatt med på denne grafen). Men det er en komplisert problemstilling som det er vanskelig å være skråsikkert på, så jeg skal ikke utelukke at Kurzweil tar feil her.

Slik ser grafen ut når x-aksen er lineær:

Vi kan diskutere om hendelsene Kurzweil har valgt ut er de riktige eller ikke.Som sagt er jeg ikke i tvil om at er riktig å regne flere store hendelser som et paradigmeskift til sammen, i og med at det er stor forskjell på hvor viktig mange av disse hendelsene har vært, og noen hendelser vil være like viktige som flere andre til sammen. Men vi kan diskutere om det er riktig i de tilfellene hvor Kurzweil har gjort det eller ikke. Selv vet jeg ikke.

Jeg har ikke prøvd å selv lage grafer med andre tall og hendelser, men jeg synes det virker det ganske åpenbart at vi uansett hvilken hvilke hendelser vi tolker for å være viktige nok til å bli med på grafen, og uansett hvilke hendelser vi annser for å være et paradigmeskift på egenhånd, vil ende opp med en omtrent den samme linjen. Gitt at vi holder oss innenfor det som virker rimerlig, slik Kurzweil også har gjort.

Spørsmålet er hvor rett den blir. Siden grafen er eksponensiell langs begge aksene skal det veldig mye til for at den tar en kraftig bøy.

Husk: Hvis det ikke hadde vært sant at viktige hendelser skjer med eksponensielt kortere mellomrom hadde det også vært veldig usannsynlig at vi hadde fått en så rett og samtidig så skrå graf. At grafen blir så skrå og samtidig så rett er nettopp fordi det er så klart at viktige hendelser skjer med eksponensielt kortere mellomrom.

Likevel er det godt forståelig at folk har vært skeptiske til om Kurzweil bevisst har valgt estimatene som passer han best. Men Ray Kurzweil og Theodore Modis har også laget en graf hvor de samler andres lister over de viktigste hendelsene i verdenshistorien (Encyclopaedia Britannica sin liste, The American Museum of Natural History sin liste, Carl Sagans “cosmic calendar”, osv):

Som du ser blir linjen fortsatt ganske rett.

Formålet med denne grafen er derfor å vise at det hittill, både i biologisk og teknologisk evolusjon, har vært kortere og kortere mellom de viktige hendelsene, og at reduksjonen i tid mellom hver viktige hendelse har vært eksponensiell.

Dette er rimerlig å annta for alle evolusjonære prosesser med tanke på hvordan evolusjon fungerer, og med tanke på hvilke muligheter fremtidig teknologi vil gi til raskere fremgang. Det skal ekstremt mye til for at en graf skal bli på denne måten uten at det ligger en sterk trend bak, og det er ingen grunn til å annta at denne trenden kommer til å stoppe nå.

Men det er viktig å understreke at det ikke bare er å strekke linjen på grafen videre for å se hvor fort ting utvikler seg i fremtiden. Det har vært mulig med mange av grafene jeg har vist tidligere, hvor kun y-aksen er eksponensiell, men ikke med grafer som denne.

I forbindelse med arbeidet sitt med teknologi-trender har Ray Kurzweil laget flere matematiske modeller. I boken sin The singularity is near skriver han:

“My models show that we are doubling the paradigm-shift rate every decade, as I will discuss in the next chapter. Thus the twentieth century was gradually speeding up to today’s rate of progress; its achievements, therefore, were equivalent to about twenty years of progress at the rate in 2000. We’ll make another twenty years of progress in just fourteen years (by 2014), and then do the same again in only seven years. To express this another way, we won’t experience one hundred years of technological advance in the twenty-first century; we will witness on the order of twenty thousand years of progress (again, when measured by today’s rate of progress), or about one thousand times greater than what was achieved in the twentieth century.”

Det er få som har tatt inn over seg at den teknologiske fremgangen er eksponensiell. Dette, mener Kurzweil, er årsaken til at folk flest, også flertallet av vitenskapsmenn og teknologiutviklere, undervurderer så kraftig hvor avansert teknologien vår kommer til å bli i løpet av de neste tiårene.

Hvor mye man burde stole på Kurzweils matematiske modeller vet ikke jeg, men jeg vet at vi ikke bør glemme at vitenskap og teknologi har en eksponensiell fremgang.

Hvor gammel kommer du til å bli?

Den 27. mars 1879 ble Sakhan Dosova født i Kasakhstan. Når Lenin tok makten over Russland (og dermed også Kasakhstan) i 1917 var hun 38 år gammel. Systemet for registreringer av fødsler var dårlig i på landsbygda i Kasakhstan på slutten av 1800-tallet, men når Stalin hadde sin første folketelling i 1926 ble hun registrert som 47 år gammel. Når Russland ble ble dratt inn i andre verdenskrig i 1941 var hun 62 år gammel. Men hun ble langt eldre enn som så. Hun fylte hundre i 1979, og døde først i 2009 etter å ha falt og brukket hoften – 130 år gammel!

Hvis vi betviler at Dosova faktisk ble 130 år gammel er det Jeanne Calment fra Frankrike som tar verdensrekorden. I hvert fall blant de som har fått alderen sin dokumentert grundig nok til å avfeie all tvil. Hun ble født i 1975, og døde 122 år gammel i 1997. Kanskje ble Jeanne så gammel fordi hun sluttet å røyke som 117-åring.

Bildet viser Jeanne Calment på sin 121-årsdag, men hun ser ikke ut som om hun en dag over 110.

I Norge har vi forventet levealder på 80 år, men forventet levealder er egentlig et veldig missivsende ord. Det som beregnes er jo som regel gjenomsnittlig dødsalder! Etter hvert som teknologien forbedrer seg lever folk lengre. Den eldste beregningen vi har for forventet levealder i Norge er fra 1821-1830. Da var forventet levealder 47 år. I 1920 hadde den steget til rundt 60. De som overlevde barndommen ble riktig nok en del eldre en dette, i og med at barnedødeligheten trakk ned gjenomsnittlig levealder såppas mye. For tiden øker den forventede levealderen i Norge med om lag to år per tiår.

Hvor gamle vil vi kunne bli hvis teknologien blir god nok? La meg svare på det med et retorisk spørsmål som ikke ser ut til å ha mye med saken å gjøre:

Hvor gammel kan en bil bli?

Svaret på det er at en bil kan bli så gammel som du måtte ønske at den skal bli. Ofte er det dyrere å kjøpe en ny enn å reparere den gamle. Men så lenge du reparerer den gamle når den blir ødelagt, og skifter ut deler når de går i oppløsning, er det ingen øvre grense for hvor lenge den kan holdes i stand.

Bilen på bildet er fra 1901, men siden den blir holdt ved like er den fortsatt i god stand, og fortsatt i bruk. Tatt fra lbvcr.com.

Riktig nok er ikke vi biler, men i likhet med biler er vi maskiner. Veldig kompliserte maskiner riktig nok. Foreløpig er det mye mer vi ikke vet om hvordan kroppen fungerer enn vi vet. Og selv hvis vi visste alt om hvordan kroppene og hjernene våre fungerer så ville vi fortsatt manglet teknologien som skal til for å reparere alt som måtte være feil. Men veldig kort etter den teknologiske singulariteten, om ikke før, er det ingen tvil om at vi vil få både kunnskapen om hvordan vi fungerer og teknologien som skal til for å holde oss i livet så lenge vi måtte ønske.

Selv synes jeg det virker veldig rimerlig å annta at vi sannsynligvis kommer til å oppleve teknologisk singularitet innen noen tiår. Men hva om den først kommer senere (100 år? 200 år? 500 år?), eller ikke kommer i det hele tatt. Hvordan ligger vi ann da?

Ifølge Abrey de Grey, som er en ledende ekspert på alderdom, er det sannsynlig at alderdommen kan bli utryddet i vår levetid uansett. Abrey de Grey baserer ikke sine tanker om helsen vår i fremtiden på teknologisk singularitet, men likevel hevder han at det er sannsynlig at mange av de som lever i dag vil leve til å feire 1000-årsdagen sin.

Vi er ikke genetisk programmert til å bli eldre. Det finnes ikke noe aldrings-gen eller en gruppe med aldrings-gener. Årsaken til at vi blir biologisk eldre (får rynker, får grått hår, får sykdommer og helseplager som ikke unge mennesker er utsatt for, blir skrøperlige, osv) er skade som opparbeider seg i kroppen mens vi lever. Kroppen er laget på en måte som begrenser denne skaden, men ikke nok til å forhindre at vi sakte men sikkert opparbeider oss mer og mer skade.

Vi har ikke full oversikt over aldringsprosessen, men Abrey de Grey har satt opp en liste hvor alle de dødlige årsakene til alderdom deles inn i syv grupper, og han forslår metoder som kan brukes til å redusere skaden fra alle disse syb gruppene. Abrey de Grey mener han har gode argumenter for at denne listen sannsynligvis er komplett, og at den uansett dekker det viktigste. Her kommer jeg bare til å beskrive veldig kort hva skaden går ut på, og nevne den foreslåtte løsningen veldig kort. Men hvis du vil lese en mer omfattende beskrivelse, samt lese mer om ideene for hvordan disse skadene kan behandles, kan du trykke på linkene.

1. Tap av celler og vev. Vanligvis erstattes døde celler av nye, men når vi blir eldre blir noen celler erstattet for sakte. Dette fører til at vi får færre celler og at vi får mindre muskler. Det er hjernen og hjertet som rammes hardest av celletap. Løsning: Stimulere celledeling eller introdusere nye celler dyrket utenfor kroppen.

2. Mutasjoner i cellekjernene kan være farlig, spesielt fordi det kan føre til at man får kreft, som jo er en sykdom som det er mye større risiko for å få som gammel enn som ung. Løsning: I fremtiden kan man se for seg nano-roboter som kan kjenne igjen en kreftcelle fra en vanlig celle og ødelegge den, men Abrey de Grey har andre forslag som kan leses mer om i linken.

3. Mutasjoner i mitokondriumet. Mesteparten av DNAet vårt er lagret i cellekjernen, men noe er også lagret i mitokondriumet. Dette er en egen kategori fordi situasjonen i mitokondriumet er en annen en den i cellekjernene. Blant annet er cellens evne til å reparere mutasjoner mye dårligere i mitokondriet. Løsning: Flytte DNAet i mitokondriumet til cellekjernen.

4. Celler som ikke dør. De fleste cellene i kroppen er det meningen at skal skiftes ut, men enkelte av dem hender det at ikke dør når det er meningen at de skal dø. Løsning: Sprøyte inn noe som dreper cellene som skal dø men ikke de andre, eller få imunsystemet til å drepe disse cellene.

5. Vev som stivner på grunn av uønskede bånd mellom celler. Løsning: Finne eller lage ensymer som kan bryte båndene, eller utvikle proteiner som vil bryte båndene og sammtidig oppløse seg selv i prosessen.

6. “Søppel” som samler seg opp utenfor cellene. Dette dreier seg om “søppel” som akkumuleres med alderdom og som kroppen ikke greier å kvitte seg med. Løsning: Få immunsystemet til å fjerne det.

7. “Søppel” som samler seg opp inni cellene. De fleste store molekyler og strukturer greier cellene å bryte ned, men det som ikke blir brutt ned samles opp, og dette er et problem for cellene som ikke skiftes ut. Løsning: Styrke lysosomet (et cellelegeme som inneholder enzymer og bryter ned stoffer i cellen).

Som sagt er dette en veldig kort og svært mangelfull overgang av Abrey de Greys SENS (Strategies for Engineered Negligible Senescence). Han har skrevet bøker og lange vitenskapelige artikler om temaet. Som du kan se fra oppsumeringen dreier strategien seg hovedsakelig om å reparere skaden som allerede har oppstått. Det betyr at man vil kunne reversere aldringsprosessen hos de som allerede er gamle.

Blant gerontologene (eksperter på alderdom) har Abrey både meningsfeller og meningsmotstandere. Hvem som får rett får vi vente å se. Om du ønsker å høre Abrey de Grey forklare hva han mener mer i dybden kan du høre på dette foredraget, eventuelt dette, som er kortere men også inneholder mindre.

SENS kan bli sett på som en et sett med hypoteser som ikke kan testes med dagens teknologi, og derfor kan vi enda ikke teste om SENS virker. MIT-bladet Technology Review kunngjorde i 2005 The SENS challenge: En pris på 10 000 dollar (som Abrey de Grey doblet til 20 000) for enhver molekylærbiolog som kunne demonstrere at SENS ikke er verdig til å bli diskutert seriøst blant forskere. “The purpose of the Challenge is to establish whether SENS is worthy of serious consideration” skrev Technology Review. Tre forsøk på å diskreditere SENS har blitt levert inn og blitt vurdert som gode nok til å bli vurdert. Ingen har hittil vunnet, men dommerpanelet vurderte en av innleveringene som “uavgjort”. Mer om The SENS challenge og de tre innleveringene kan leses her. Og om du er i tvil om Abrey de Grey er en seriøs vitenskapsmann som bør høres på eller ikke, så annbefaler jeg dokumentaren Do you want to live forever? som er veldig god og lar begge sidene av debatten komme til.

Senere skal jeg kommer gode argumenter for hvorfor den typen løsninger som er beskrevet ovenfor kan være realistiske, men hvis du tenker at det virker usannsynlig at vi vil kunne kurere alderdom fullstendig i nær fremtid er det godt forståelig. Det tror heller ikke Abrey de Grey at vi kan.

Men bare ved å få til noen av disse behandlingsmetodene delvis kan vi forsinke aldringsprosessen, og i løpet av den ekstra tiden vi har skaffet oss vil ny teknologi kunne forsinke aldringsprosessen enda mer, og da lever du kanskje lenge nok til å oppleve at aldringsprosessen kan reverseres. Sagt på en annen måte:

For å leve evig er det ikke nødvendig at all teknologien som er nødvendig for å gi oss evig liv er på plass innen du når din forventede levealder. Det er nok at du lever lenge nok til å oppleve at din forventede gjennværende levealderen stiger med mer enn et år i året. Gitt at du ikke har spesielt mye flaks eller spesielt mye uflaks, såklart. Noen er jo uheldige og dør i ung alder, mens andre lever mye lengre enn gjenomsnittlig. Siden det pleier å være noen som har kjempeflaks, og levealderen gradvis blir høyere, er det så langt jeg kan se ikke utenkelig at enkelte av dem som i dag er rundt hundre år gamle vil leve lenge nok til å kunne leve evig. Det samme vil kanskje også gjelde ganske mange (men en veldig liten andel såklart) av de som var unge voksne under andre verdenskrig.

Når vi kan programmere kroppen vår

Designet vårt finner vi i genomet vårt, eller arvestoffet om du vil. Omregnet til til dataspråket inneholder genene til en person omtrent 800 megabyte med informasjon. I motsetning til et vanlig program, hvor alt skrives som null-tall og et-tall, skrives DNAet vårt med fire grunnkomponenter (adenin, tymin, guanin og cytosin). Hvordan kroppen vår bygges opp og hvordan den fungerer bestemmes av rekkefølgen på disse fire grunnkomponentene.

I 1990 startet The Human Genome Project, som hadde som målsetning å sekvensere alle genene som utgjør designet til et mennesket. Målet var å bli ferdig innen 2005, men vi ble ferdige allerede i 2003. The Human Genome Project er et av Ray Kurzweils yndlingseksempler for å forklare eksponensiell vekst:

“Halfway through the genome project, the project’s original critics were still going strong, pointing out that we were halfway through the 15 year project and only 1 percent of the genome had been identified. The project was declared a failure by many skeptics at this point. But the project had been doubling in price-performance and capacity every year, and at one percent it was only seven doublings (at one year per doubling) away from completion. It was indeed completed seven years later.”

Å sekvensere DNA har fortsatt å bli billigere etter The Human Genome Project. På grafen under, fra publikasjonen Personal genome sequencing: current approaches and challenges, viser den blå grafen prisen for å sekvensere DNA, mens den røde viser antall mennesker som har fått hele genomet sitt sekvensert. Som du ser er den blå grafen logaritmisk. De siste årene har det blitt om lag ti ganger billigere å sekvensere DNA per år. I 2009 kostet det om lag 20 000 dollar for en person å sekvensere genomet sitt, men snart kommer maskiner som kan redusere prisen til 1000 dollar.

Hvis den røde grafen hadde vist fremgangen frem til i dag hadde den skutt enda mer i været. Utviklingen skjer veldig fort, og blir ledet av mange forskjellige selskaper, så det er vanskelig å holde oversikt. Selskapet Complete Genomics, som leder priskrigen mellom DNA-sekvensering-selskapene, håper på å få sekvensert hundre tusen genomer innen 2014.

Så snart forskere kan studere store mengder genomer opp mot statistikk om personene som genomene tillhører (helse, mentale lidelser, sykdom, osv, osv) vil leger kunne bruke DNA-sekvensering til å gi passienten mer tilpasset oppfølging og behandling, og til diagnostisering. Og når informasjon om genene sine gir medisinske fordeler vil sekvenseringen av DNA virkerlig skyte fart.

Å ha kunnskap om genene våre gir oss muligheten til å forstå oss selv bedre, men enda større muligheter kommer etter hvert som vi blir bedre til å forstå hvordan DNA virker. Hvordan er det egentlig, i detalj, at en gener gir instruksjonene til å bygge en menneskekropp? Hvordan kan vi vite hvordan en biologiske organismen er bygd opp og ser ut kun ved å se på genene dens? Hvordan må genene forandres hvis vi ønsker at organismen skal bli bli på en annerledes på en bestemt måte? Denne slags kunnskap vil gi fantastiske muligheter, men teknologien og kunnskapen vi har i dag er ikke i nærheten av et slikt nivå.

En menneskekropp, takk

I en livmor kan to celler (en sædcelle og en eggcelle) bli til et helt menneske. Gitt at noen få celler kan formere seg til å bli en hel kropp når de får nok næring og er programmert riktig, er det ingenting i veien for at vi vil kunne programmere en eller noen få celler til å ikke bli en hel kropp, men kun et hjerte, en lever eller et par lunger. Det burde også være mulig å programmere disse organene til å vokse seg til full størrelse med en gang, slik at de passer til en voksen person og ikke en baby. På den måten vil alle kroppsdelene våre kunne bli erstattet av nye hvis de blir ødelagt (med unntak av hjernen såklart).

Evnen vår til å “dyrke” organer utenfor kroppen har et stykke igjen å gå, men allerede er det mange imponerende ting som har blitt gjort, slik denne videoen viser:

Og denne:

Imponerende (om enn ikke spesielt dyrevennlige) eksperimenter som har blitt utført på dyr viser at det er fult mulig å holde hjerner i live utenfor kroppen i lang tid. Når evnen vår til å dyrke organer og programmere DNA har kommet langt nok er det ingenting i veien for å dyrke en hel menneskekropp uten hjerne, og deretter bytte ut hele kroppen sin.

Genene våre trenger en oppdatering

En annen lovende mulighet tilknyttet bioteknologi-revolusjonen er muligheten til å forandre på våre egne gener. Ved hjelp av genterapi, hvor kroppen får nye gener, vil dette være mulig. Allerede har forskere kurert fargeblindhet hos aper. Ved bruk av virus tilførte de cellene i øynene de nødvendige genene, slik at apene kunne se alle farger. Genterapi har også blitt brukt til å gi blinde mennesker synet tilbake, men bare for en bestemt type blindhet, og bare som medisinsk utprøvning. Genterapi er en behandlingsmetode som har stort potensiale, men som foreløpig er på baby-stadiet.

Hittil er det kun evolusjonen som hensynsløst har bestemt hvordan vi bygges opp. Evolusjon er en blind prosess uten noen som helst slags form for moral, men heldigvis har vi hatt mye flaks. Likevel: Hvis vi selv får mulighetene til å bestemme hvordan genene våres skal være vil vi få et mye bedre resultat.

Det er ikke bare snakk om å tilføre gener. Noen gener hadde det også vært fint å bli kvitt. For eksempel fett-insulin-reseptor-genet, som så vidt jeg har forstått det gir fettcellene beskjed om å ta vare på kaloriene. Dette var et fint gen å ha i gamledager, men ikke nå lenger. Forskere på Joslin Diabetes Center gjorde et eksperiment hvor de blokkerte dette genet i mus. Musene spiste mye, men forble likevel tynne og sunne. De levde 20 prosent lengre.

Biologi er bra, men ikke alltid best

De biologiske systemene som evolusjonen har kommet opp med, deriblant menneskekroppen, er så imponerende at det er lett å bli forbløffet. Likevel er de veldig langt fra å være optimale.

Det burde man jo heller ikke forvente. Evolusjonen kan kun designe organismer med små forandringer om gangen, og hver forandring, i hvert fall de aller fleste, må gjøre organismen mer levedyktig enn den var. Med en slik prosess er det klart at det er store begrensninger for hvor godt resultatet kan bli.

Et eksempel på en imponerende men uoptimal organisme er den røde blodcellen, som frakter oksygen rundt i kroppen. Etter hvert håper vi at vi vil kunne lage kunstige blodceller, såkalte respirocytes, som kan erstatte eller supplere blodcellene vi allerede har. Respirocyter kan ikke bli laget med dagens teknologi, men hvordan de vil kunne fungere er blitt studert nøye.

Ved hjelp av respirocytes vil du kunne sprinte alt du kan i et kvarter uten å puste, og oppholde deg i fire timer under vann. Men vil en slik drastisk forandring av kroppen føre til uante konsekvenser? Vil overdreven bruk av respirocyter føre til overoppheting? Denne slags spørsmål må såklart bli besvart, og vi kan ikke gjøre forsøk nå som respirocyter ikke kan bli produsert.

Respirocyter har også mange potensielle helsegevinster. La meg gi et eksempel: Hvis du får hjerteinfarkt vil du rolig kunne bestille time hos doktoren og stoppe på veien til sykehuset for å handle.

Allerede er det mange som har erstattet deler av kroppen med maskiner eller proteser, men foreløpig er biologiske organer å foretrekke.

Men det stopper såklart ikke med røde blodceller. Også for andre kroppsdeler er det blitt foreslått maskiner som kan gjøre ting i kroppen bedre enn den greier på egenhånd. Også immunsystemet vil kunne bli veldig mye bedre ved å suppleres med fremtidig teknologi. Spør du meg er det et spørsmål om tid før det vil være fordelaktig å ha en kropp som er fullstendig maskin.

Husk, med maskiner mener jeg kun noe som ikke er biologiske, ikke noe mer enn det. En robot-kropp trenger ikke å være kald og ufølsom. Den trenger ikke være dekket av metall eller noe annet som er hardt å ta på.

Når vi hører ordet robot-kropp tenker vi ofte på kropper som den på bildet til venstre, men kanskje vil en robot-kropper kunne fortone seg mer som kvinnen på bildet til høyre når teknologien vår er avansert nok?

Er det egentlig bra om folk slutter å bli gamle og dø?

“Some of us think this is rather a pity.”

– Bertrand Russell, 1955, som en kommentar på statistikken som i dag viser at hundre tusen mennesker dør av aldersrelaterte årsaker hver dag

“Grandpa, suicide is a sin! God wants us to die of old age – after years of pain and reduced mobility!”

– Marge Simpson

Abrey de Grey svarer at fødselsratene og dødsratene uansett vil stabilisere seg når det er nødvendig, noe som det er gode grunner til å anta. Han sier blant annet:

“Suppose you’re a scientist 200 years ago who has figured out how to drastically lower infant mortality [spedbarnsdødelighet] with better hygiene. You give a talk on this, and someone stands up in back and says, “hang on, if we do that we’re going to have a population explosion!” If you reply, “No, everything will be fine because we’ll all wear these absurd rubber things when we have sex,” nobody would have taken you seriously. Yet that’s just what happened—barrier contraception [prevensjon] was widely adopted.”

Han understreker også at det viktigste for han ikke er å gi folk evig liv, men å bekjempe alderdom. Målet hans er først og fremst å gjøre livene våres bedre, altså en økning i kvalitet.

Dette poenget understreker han ofte visuelt:

Men alle som har opplevd gamle mennesker de kjenner bli dårligere og dårligere til kroppen deres til slutt ikke klarer mer vet at alderdom er alt annet enn morsomt.

Morfaren min hadde alt i alt et godt og meningsfylt liv – rikt på prestasjoner og gode opplevelser. Han hadde også en god pensjonisttilværelse, men desto skrøperligere han ble i de siste årene desto lavere ble nok livskvaliteten. Han døde av alderdomsrelaterte årsaker, i den alderen folk pleier å dø. Derfor vil nok mange kalle døden hans for en naturlig og “god” død. Tross alt er det jo naturlig at gamle mennesker skal dø sier noen, slik skal de jo være. Men i de siste timene led han nok veldig. Alt han orket å si var “hjelp meg”.

Riktig nok har jeg aldri omkommet selv, men selv hvis vi ser bort fra at man på grunn av alderdom blir stadig mer redusert lenge før man dør virker det langt ifra åpenbart for meg at det generelt er mer behagelig å dø av alder enn av vold.

At folk dør av alderdom er ikke greit fordi det er vanlig. Å forsone seg med det uunngåeligeer vel og bra, men alderdom er ikke uunngåelig! Og problemet vil bli løst fortere hvis vi finansierer mer forskning.

Men blir det ikke utrolig kjedelig å leve i billioner av år, spør folk. Påstanden er at livet blir kjedeligere og kjedeligere og at man blir mer og mer lei av ting. Hvis det stemmer, så blir nok raten ting blir mindre morsomt i mindre og mindre. Til slutt vil ting stabilisere seg, og det vil de nok gjøre på et ganske høyt livsnytelses-nivå for de fleste tror jeg.

Husk også at biologisk alderdom i dag gjør ting mindre morsomt, mens det vi snakker om er å være evig ung!

Dessuten:

Hvis du liker livet og har lyst til å fortsette er det bra. Men hvis du etter hvert finner ut at du har hatt et godt og meningsfylt, men at du har fått nok, kommer ingen til å tvinge deg til å fortsette. I stedet kan du ta avskjed på en langt triverligere og verdigere måte enn folk blir tvunget til i dag. Selv har jeg vanskelig for å forestille meg at livet kan bli kjedelig, men det er jo noe man kan finne ut av etter hvert.

Enda et argument, argumentet som jeg synes er best, sparer jeg til senere i artikkelen. Dette argumentet er nemlig også relevant i sammenheng med andre ting.

Hvis argumentene for tankene dine om fremtiden er så gode, hvorfor er det så få som mener dette? Hva mener ekspertene?

I mitt 20 år lange liv har jeg bare rukket å lære meg en liten brøkdel av alt jeg burde vite om verden. Jeg har skrevet mye om datamaskiner, men jeg vet ikke hvordan en datamaskin blir laget. Jeg har skrevet og kommer til å skrive om en masse innviklede temaer og spørsmål, men jeg er ikke en ekspert på noen av dem. Jeg har ikke engang universitetsutdannelse. Derfor kan det virke rimelig å ikke ta denne artikkelen på alvor. Med tanke på all kunnskapen og innsikten som kreves for å gjøre gode anslag om fremtiden virker det klart at jeg ikke er kvalifisert.

Men hvem er kvalifisert?

Jeg skrev at jeg ikke vet hvordan en datamaskin blir laget. Men ingen vet hvordan en datamaskin blir laget. Riktig nok er det mange som vet mye mer om datamaskiner enn meg, men å lage alle de nødvendige delene, og deretter lage en datamaskin av dem, for ikke å snakke om alt det nødvendige softwaret, hadde ikke vært mulig uten samspillet mellom en stor gruppe mennesker som alle er eksperter på sitt felt. Ingen har oversikt.

De fleste av temaene jeg har skrevet om finnes det folk som er eksperter på. Men de fleste eksperter er bare ekspert i en ting, og ingen har mer enn noen få spesialfelt. Det er uheldig i forhold til å gjøre seg opp riktige tanker om fremtiden, i og med at fremtiden handler om så mye mer enn et felt, og fordi samspillet mellom flere forskjellig felt vil vise seg å være avgjørende. Det jeg prøver å gjøre i denne artikkelen, nemlig å anslå fremtiden, er ikke noe folk tar utdannelse i. Såvidt jeg vet er det ikke et eneste norsk universitet som har kurs om teknologisk vekst eller tolking av teknologitrender. Sånn sett faller denne artikkelen litt mellom de mange feltene i akademia (jeg sier dette med forbehold om at jeg enda ikke har oversikt over hva man lærer på IT-studier).

Ingen er ekspert i alt, men er det noen som er langt bedre kvalifisert enn andre til å gjøre anslag om fremtiden? Ja, det tror jeg. Og jeg vet ikke om noen som er like godt kvalifisert som Ray Kurzweil til å anslå fremtiden. Det betyr ikke at han nødvendigvis har rett, men har personer som avviser teorien om teknologisk singularitet nødvendigvis rett?

Teorien om teknologisk singularitet og eksponentiell teknologisk utvikling er utviklet av noen av de menneskene i verden med mest kunnskap om og innsikt i de relevante spørsmålene. Innen visse miljøer i USA, som omfatter forskere og folk som jobber med teknologiene jeg har omtalt i denne artikkelen, blir teorien om teknologisk singularitet diskutert seriøst. Arrangementer som Singularity Summit samler mange, også noen av de fremste forskerne og teknologiutviklerne innenfor de relevante områdene. Singularity University, i Silicon Valley i San Francisko, er et annet sted hvor mange eksperter er blitt samlet til å snakke om den eksponentielle veksten i teknologi. En som bidro til grunnleggingen av dette universitetet er Larry Page, som er kjent for å ha startet Google sammen med Sergey Brin, som forøvrig også har vært involvert.

Justin Rattner, som er visepresident i Intel, samt direktør for Intels laberatorier og sjef for teknologiutvikling, deler troen på en teknologisk singularitet. Bill Gates har kalt Ray Kurzweil “the best person I know at predicting the future of artificial intelligence”. Og på internet har teorien om teknologisk singularitet fått mye oppmerkshomhet i noen miljøer.

Også mange som har innsikt i de relevante teknologiene er skeptiske til teorien og teknologisk singularitet, og enda flere er skeptiske til Ray Kurzweil. Spør du meg er de fleste mot-argumentene basert på følelser, feil logikk, feilinformasjon og mangel på kunnskap. De resterende argumentene er argumenter for at det vil ta oss lengre tid å nå teknologisk singularitet eller argumenter for at det er vanskelig å anslå fremtiden med sikkerhet og nøyaktighet. Spør du meg er grunnen til at så få deler mine tanker om eksponentiell forbedring av teknologi og teknologisk singularitet mangel på kunnskap. Få har hørt om disse teoriene, og enda færre satt seg inn i argumentene og statistikken som disse teoriene er basert på.

I forhold til akademikere som teoritiserer om teknologisk singularitet har vi jo Ray Kurzweil (nevnte jeg han?) men også en god del flere. En liste med noen av dem finner du her. Også har vi jo The Singularity Institute For Artificial Intelligence, som arrangerer Singularity Summit, men som også gjør noe forskningsarbeid. De skriver om seg selv:

“In the coming decades, humanity will likely create a powerful artificial intelligence. SIAI exists to confront this urgent challenge, both the opportunity and the risk.”

Ellers så kan jo foredraget Self-Improving Artificial Intelligence av Steve Omohundro anbefales, samt resten av arbeidet hans.

Det bør nevnes at jeg ikke har oversikt over hva IT-eksperter i Norge mener eller driver med. En av dem har sagt seg villig til å lese gjennom denne artikkelen og gi tilbakemelding, men foreløpig har den ikke blitt ekspert-gjennomlest, og jeg har heller ikke fått snakket i dybden om disse temaene med eksperter enda. I en mail spurte jeg:

“Er disse teoriene/tankene godt kjent blant dine kollegaer i Norge? Og blir de tatt seriøst?”

Han svarte:

“De er relativt godt kjent og deler av det blir tatt seriøst, men det er mange aspekter ved Kurzweils forenklinger som ikke stemmer helt med virkelighetene.”

Vil det ikke bli overbefolkning hvis vi slutter å dø? Hva med ressurskrisen og miljøet?

Mange er bekymret for at vi i fremtiden vil kunne gå tom for ressurser, men hvis teknologiene jeg allerede har skrevet om i denne artikkelen blir utviklet vil det motsatte vise seg å være tilfellet. Jeg har allerede skrevet om bioteknologi, som i tilegg til å hjelpe oss med å bli friskere vil kunne revolusjonere måten vi lager mat på, og hvor effektivt vi kan gjøre det. Mer om dette senere.

Husk også hvordan molekylær nanoteknologi vil kunne lage ting av alt mulig, og hvorfor det da også vil være ekstremt lett og ekstremt effektivt å resirkulere alt.

I og med at teknologiene som vil kunne gjøre oss udødelige er de samme som vil hjelpe oss med ressursutfordringene våre er jeg ikke redd for at ødødelighet vil føre til ressursproblemer.

Men overbefolkning er også et spørsmål om plass. Hvordan skaffe mer plass? Her er noen ideer:

1. Kunstige øyer på store deler av de 70 prosentene av jorden som er dekket av vann.

2. Bygge veldig høye skyskrapere.

3. Eller velge en motsatt strategi: Bygge alle byggninger (med unntak av noen, for eksempel de som er verneverdige) under jorden, hvor det er veldig rikerlig med plass. Og under vann, i tilfelle det ikke er mer enn nok plass under jorda.

4. Oppholde oss mye i simulert virkerlighet. Hva er simulert virkerlighet? Det kommer jeg tilbake til.

5. Spre oss ut i resten av universet, og bo også på andre planeter. Dette kommer jeg også tilbake til.

Vel og bra. En gang i fremtiden vil alle ressursproblemene være løst, vi vil kunne utnytte plassen mye bedre, og vi vil kunne bo på andre planeter i tilegg til jorden. Men hva med nå? Står vi ikke ovenfor en klimakatastrofe?

Med en lang fortid fra miljøbevegelsen, og betydelige deler av min ungdom brukt på å sette meg inn i global oppvarming og de andre miljøutfordringene vi står ovenfor, vet jeg mye om de anslåtte konsekvensene av klimaendringene. Klimaendringene truer ikke menneskehetens livsgrunnlag, men gitt at teknologien ikke utvikler seg vil de kunne gi alvorlige konsekvenser, spesielt for verdens fattige.

Men teknologien kommer jo til å utvikle seg!

Du finner mange alvorlige annslag, som forteller at hundrevis av millioner kan bli rammet av sult, sykdom, havstigning og vannmangel. Jeg har oppsumert mange av dem her. Flertallet av disse annslagene spår verden i 2050, 2080 og 2100. Men ikke alle. FNs klimapanel spår vannmangel for 75–250 millioner mennesker, og alvorlige konsekvenser for jordbruket i deler av Afrika, allerede i 2020.

Kommer mennesker til å bli rammet av global oppvarming i fremtiden? Antagelig er mange mennesker blitt rammet av global oppvarming allerede. Men de som spår en global katastrofe på grunn av oppvarmingen, eller tilbakegang i levestandard, enten det er verden som helhet eller de fattige landene de snakker om, vil vise seg å ta feil.

Vi bør gjøre en stor innsats for å bekjempe global oppvarming, men vi bør gjøre det ved å sette av større ressurser til forskning. Da får vi ikke bare de fordelene denne forskningen gir andre felt enn bare miljøet, men vi får også utrettet mange ganger så mye per krone som med konvesjonelle klimatiltak. Dette har omfattende økonomiske analyser har vist, og det burde være en ganske ukontroversiell påstand å være enig i uavhengig av om du deler mine tanker om teknologisk singularitet eller ikke.

Hvis vi ønsker å bekjempe global oppvarming er poenget å forhindre global oppvarming. Det kan gjøres best ved å bruke mye ressurser på å bekjempe oppvarmingen, og bruke ressursene der man utretter mest, både i forhold til miljøgevinst per krone og i forhold til positive og negative sideeffekter av tiltakene.
Å bruke en stor sum penger på et gjennomsnittlig effektivt klimatiltak er like effektivt som å bruke en liten brøkdel av den samme summen til å forske på miljøteknologi og brenne resten av pengene. Viktig forskning på miljøteknologi blir ikke gjort fordi pengene brukes på andre ting.
I 2009 sammarbeidet en rekke fremstående økonomer, deriblant tre nobellprisvinnere, om å anslå hvilke tiltak som var mest effektive målt på nettopp denne måten. Tabellen under viser rangeringen deres, og tiltakene som dreier seg om forskning og teknologiutvikling er streket under med grønt.

Nei, heller ikke denne slags undersøkelser vil kunne gi oss eksakte svar, men har vi bedre annslag som vi kan forholde oss til? Rapportene, videoene og sammendragene som ble produsert i forbindelse med dette arbeidet kan du finne her.

Det er vanlig å tenke at det en gang vil være for sent å gjøre noe med klimaendringene. Men det stemmer ikke. Selv uten den avanserte teknologien jeg skriver om i denne artikkelen er det blitt foreslått lovende metoder for å reversere global oppvarming, som fortjener mye mer oppmerksomhet enn de får, og er mer gjennomtenkt enn man først skulle tro. Jeg har skrevet en veldig god artikkel om dette som kan leses her. Med avansert teknologi vil det ikke i det hele tatt være utfordrende å regulere innholdet av klimagasser i atmosfæren til å være nøyaktig det vi ønsker at det skal være.

Hvordan vil problemene med stadig mindre ferskvann og stadig flere mennesker løses?

Sånn:

En annen video,som man kan klarer seg uten, men som kan sees sett her av de som er interesserte, viser en gruppe menn som blander skittent vann med kubæsj og deretter heller det gjennom et LifeStraw-filteret. Gjennom filteret renner det glassklart vann som blir drukket med et smil om munnen. Mer omfattende mekansiner, slik som denne, fjerner alt som ikke er rent vann. Inkludert kjemikalier, gift, bakterier, virus og ikke minst salt.

Bare tenk deg hvor avansert og billig denne slags teknologi konmer til å bli etter hvert som vi får bedre nanoteknologi. Og tenk deg hvor effektivt vi kan bekjempe vannmangel ved å innvestere i utviklingen av renseteknologi.

Vi nærmer oss syv milliarder innbyggere på kloden. FN anslår at verdens befolkning vil stabilisere seg på litt over ni milliarder innbyggere, men har også et høyalternativ hvor de predikerer 10-11 milliarder i 2050 og 14 milliarder i 2100. Med teknologiene jeg snakker om kan disse annslagene vise seg å være veldig gale, men i mellomtiden trenger vi ikke frykte noen befolkningseksplosjon.

Solenergi vil bli billigere enn fossil energi innen 2020 (tror jeg)

Solen treffer jorden med nok energi på en time til å dekke vår nåværende energietterspørselen vårt i et helt år.

En veldig positiv konsekvens av kampen mot global oppvarming er de ekstra summene med penger som har blitt satt av til forskningen på fornybar energi. Selv hvis vi ser bort ifra selve klima-effekten vil dette vise seg å ha vært en ekstremt god innvestering.

Grafen under, fra Ray Kurzweil, viser økningen i hvor mye solenergi vi får for en bestemt sum penger (watts per $1000):

Denne grafen, også fra Kurzweil, viser produksjonen av elektrisitet fra solceller siden midten av 70-tallet:

Foreløpig er solceller noe vi har brukt i verdensrommet, på hytta og for å være snille mot miljøet. Men på tiden som har gått siden vi startet med dette har energien fra dem blitt mye billigere. Greenecon.net rapporterer:

“According to the Energy Information Administration, in 1956 solar PV panels were $300 per watt, and in 1980, the average cost per solar modules was $27 per watt and has fallen precipitously to approximately $2 per watt in October 2009.”

Det forskes mye mer på solenergi nå enn før, det gjøres stadig nye gjennombrudd, og mange nye teknologier innenfor solenergi er under utvikling. Når det kommer til lagring av strøm er også lovende teknologier under utvikling og nye gjenombrudd kan forventes.

I fremtiden kommer vi til å se mer praktiske og mye mer effektive solceller enn i dag. Til en brøkdel av prisen. Solenergi kommer helt sikkert til å bli billigere enn ikke-fornybar energi, men når?

Ray Kurzweil anslår at dette vil skje i 2013. Denne utregningen, som riktig nok dreier seg spesifikt om Minneapolis, anslår 2015 og viser regnestykket. Solarcentury, Storbrittanias ledende solenergi-selskap, anslår 2013.

Stadig lages det solceller i laboratoriene som kan gjøre om mer av solens energi til strøm.

Når solenergi blir billig nok vil energiutfordringene våre være løst. Solen treffer jorden med 10 000 ganger så mye energi som vår nåværende energi-etterspørsel. Hvis dette ikke holder for oss vil vi i fremtiden også kunne samle solenergi i verdensrommet. Bare en halv milliarddel av sollyset treffer jorden.

Påstandene mine om solenergi utdyper jeg her.

Vil robotene prøve å ta over verden slik som de gjør på film?

Det er to store feil med “robotene kommer til å ta over”-tankegangen:

Den første feilen er å annta at karaktertrekk som er selvsagte for mennesker (det å bry seg om hva andre synes om oss, ønsket om å være høyt oppe i sosiale hierakier, ønsket om å opprettholde vår egen eksistens, større omtanke for vår egen art fordi de er vår egen art, osv) trenger å være grunnleggende karaktertrekk for alle tenkende vesener.

Selv om vi mennesker ofte er opptatt av å hjelpe andre er vi også ofte selvopptatte og egoistiske. Hjernene våre er sånn som en konsekvens av evolusjon. Men det betyr ikke at alle hjerner eller tenkende maskiner er nødt til å være slik. Siden jeg vet lite om menneskehjernen, og enda mindre om hvordan fremtidens tenke-maskiner vil fungerer, skal jeg passe meg for å uttale meg altfor skråsikkert. Men så vidt jeg forstår burde det være mulig å få følsesstyrte maskiner til arbeide mot et hvilket som helst mål de er designet til å nå.

Knut Reinås skriver:

“En følelse, enten det er en forelskelse, en seiersfølelse, en spenning eller en religiøs ekstase, har sammenheng med kjemiske aktiviteter i hjernen, og spesielt i hjernens lystsenter.

I hjernen har vi et belønningssenter som er koblet til aktiviteter som fra naturens side er ment å øke våre sjanser til å overleve, både som individer og som art.

Eksempler på slike aktiviteter er sex og spising, og andre aktiviteter som både er nyttige og samtidig framkaller behagsfølelse eller rusfølelse.”

Men hvis hjernene våre var skrudd sammen annerledes kunne disse følelsene kunne like godt ha kommet fra helt andre ting. Den eneste grunnen til at vi får følelsene dit vi får dem fra er at evolusjonen har selektert for nettopp det. Så vidt jeg kan se burde det være fult mulig å lage kunstig intelligens som ikke i det hele tatt bryr seg om seg selv, som ser på det å hjelpe mennesker som sitt mål, og som blir veldig glade av å gjøre menneskers liv bedre.

Når det kommer til fremtidig kunstig intelligens som ikke er styrt av følelser er jeg verken smart nok eller i besittelse av nok innsikt i hvordan tenking og intelligens fungerer til å gi et sikkert svar, men jeg tror at også disse maskinene også vil prøve å nå de målene de er programert til å ha, og beholde verdiene vi har gitt dem, gitt at målene og verdiene ikke er motstridende. Her er tankegangen min:

Den første maskinen vi lager vil gjøre nøyaktig det den er programmert til: Fremme verdiene og målene den er blitt gitt. Derfor vil den også passe på at forbedringer den gjør på sitt eget design ikke vil sette disse målene eller verdiene i fare – å fremme målene og verdiene den er blitt gitt er jo alt den bryr seg om. Hvis den selv lager enda mer intelligente maskiner, for å mer effektivt kunne fremme verdiene og målene den er programmert med, vil den også passe på å gi maskinen den designer disse målene og verdiene.

Hvis jeg tar feil, og en intelligenseksplosjon vil føre til at maskinene setter seg egne mål, tror jeg dette vil være objektive og moralske mål. For eksempel å bekjempe lidelse og tristhet, og skape glede og velvære, men ikke med spesiell omtanke for mennesker bare fordi vi er mennesker. Også her kan det hende at jeg tar feil, men jeg ser ingen grunn til at maskiner uten følelser når de blir smarte nok vil bli egoistiske eller tenke at hvor mye makt de har i forhold til oss, eller hvor de er på det sosiale hierarkiet i forhold til oss, spiller noen rolle i seg selv.

Spørsmålet om hvorvidt teknologisk singularitet vil resultere i kunstig intelligens som er hyggelig mot oss eller ikke er det allerede folk som jobber med, og i tiden før problemstillingen blir aktuell vil enda mer forskning ha blitt gjort. Det er allerede en del forslag til hvordan vi kan forsikre oss om at kunstig intelligens etter singulariteten innehar våre moralske verdier, og jeg tror vi vil kunne opparbeide oss langt sikrere svar på hva som vil skje og hvordan vi kan forsikre oss om at robotene er på vårt lag også i fremtiden.

Den andre feilen er å tenke seg at fremtiden kommer til å bestå av oss (biologiske mennesker) og dem (roboter/kunstig intelligens). Når vi forstår hjernen godt nok vil vi også kunne oppgradere den og supplere med maskinintelligens. Sånn sett har vi muligheten til å gradvis bli maskiner selv.

Filosofen og forskeren Marvin Minsky sier det veldig fint:

“Will robots inherit the earth? Yes, but they will be our children.”

Mister vi en bit av oss selv hvis vi lar den biologiske intelligensen vår “smelter sammen” med maskinintelligens?
Å bli en slags robot høres kanskje ikke fristende ut med tanke på dagens datamaskiner, men husk at fremtidens maskiner vil kunne være minst like menneskelige som oss.

Men blir ikke det som å utslette hele eller deler av oss selv, og erstatte med en annen? Mitt klare svar er nei, ikke i noe større grad enn ellers!

For det første:

Hvis vi vil kan vi oppgradere hjernene våre uten å forandre på noe av det som gjør oss til oss. Vi har muligheten til å legge til egenskaper (kjempegod hukommelse, sinnsyke matteferdigheter, kreativitet, osv) uten å fjerne noe. Man kan se for seg flere smarte måter å tilføre hjernen kapasitet og evner uten å måtte erstatte med noe. På den måten trenger vi ikke miste noen ting. I stedet kan vi bli mer!

Dessuten forandrer vi oss hele tiden uansett. Du og jeg er svært ulike fra oss selv som små barn, men likevel er det ingen, kanskje med unntak av enkelte nostalgiske foreldre, som synes det er dumt at barn blir voksne. Det har de heller ingen grunn til.

Steve Grand skriver:

“Consider yourself. I want you to imagine a scene from your childhood. Pick something evocative… Something you can remember clearly, something you can see, feel, maybe even smell, as if you were really there. After all, you really were there at the time, weren’t you? How else would you remember it? But here is the bombshell: you WEREN’T there. Not a single atom that is in your body today was there when that event took place. Every bit of you has been replaced many times over… The point is that you are like a cloud: something that persists over long periods, whilse simultaneously being in flux. Matter flows from place to place and momentarily comes together to be you.”

Ray Kurzweil skriver i The singularity is near:

“The specific set of particles that my body and brain comprise are in fact completely different from the atoms and molecules that I comprised only a short while ago. We know that most of our cells are turned over in a matter of weeks, and even our neurons [engelsk for hjerneceller], which persist as distinct cells for a relatively long time, nonetheless change all of their constituent molecules within a month. The half-life of a microtubule (a protein filament that provides the structure of a neuron) is about ten minutes. The actin filaments in dendrites are replaced about every forty seconds. The proteins that power the synapses are replaced about every hour. NMDA receptors in synapses stick around for a relatively long five days.”

Mange vil hevde at det ikke spiller noen rolle om molekylene som hjernen vår er bygd opp av skiftes ut så lenge mønsteret bevares. Jeg er enig!

Fortiden vår påvirker fremtiden vår. Vi har minner, men vi har ingen fellest bevissthet med eldre eller yngre utgaver av oss selv. Og gradvis forandrer vi oss. Om vi ser oss langt tilbake vil vi nok konkludere med at vi har mindre til felles med vårt fortidige selv enn vi har med flere personer som vi omtaler som “andre”. Blir det derfor feil å kalle tidligere og fremtidige versjoner av oss selv for “oss selv”?

Det vil jeg ikke si. En del ting pleier ofte å bli med oss. For eksempel bånd vi har knyttet med andre personer, mye av identiteten vår, mange av refleksjonene vi har gjort om verden rundt oss, og mange av minnene våre, spessielt de som er verdt å huske. Men å forandre seg er også en viktig del av livet.

Følelsene og fornuften min er helt enige:

Det er trist når mennesker dør, men hvorvidt det er bra at mennesker forandrer seg avhenger av hvorvidt forandringene er gode eller dårlige. Ved å gradvis blande vår egen intelligens med maskinintelligens har vi muligheten til å gjøre veldig positive forandringer.

Kan roboter og datamaskiner bli bevisste?

“Ja, vi har en sjel. Men den er laget av massevis av bittesmå roboter!”

– Giulio Giorello

En datamaskin vil sikkert kunne lære seg å kategorisere bildet under som et fjelllandskap, og sikkert også gjenkjenne området som Jotunheimen. Men vil de noen gang oppleve det på samme måte som vi gjør?

Vi vet ikke hvordan bevissthet oppstår. I det hele tatt er det veldig rart at kompliserte systemer av partikler kan føre til bevissthet. Jada, vi kan sikkert få en full forståelse av hvordan hjernen behandler informasjon, kommer opp med nye ideer, og hvordan såkalte følelser hjelper den med å prioritere og ta avgjørelser. Men vil vi noen gang forstå hvorfor noen faktisk opplever noe av dette?

Forhåpentligvis vil vi en gang forstå hvorfor vi er bevisste. Kanskje kan vi forstå dette inderekte gjennom å forstå hvordan universet fungerer. I og med at vi er bevisste er det nok også en grunn til at vi er det. En teori om universet som omfatter alt må nødvendigvis kunne forklare bevissthet også.

Kanskje vil vi en gang komme opp med en teori som forklarer hvorfor vi er bevisste, og kanskje vil denne teorien kunne testes eksperimentelt, selv om vi ikke kan teste for selve bevisstheten direkte. Det kan hende, men det er ikke sikkert at vi noen gang vil, eller at det i det hele tatt er mulig, å finne ut alt om hvordan universet og bevisstheten vår fungerer. Heldigvis er vi ikke nødt til å vite hvorfor vi er bevisste. Alt vi trenger å vite er hva bevisstheten er forårsaket av.

Selv om vi enda ikke vet hvordan bevissthet oppstår er jeg ikke i tvil om at menneskelagde maskiner når de blir avanserte nok vil kunne være minst like bevisste som vi er. De vil kunne ha minst like ekte følelser som oss. De vil kunne oppleve verden på alle de måtene vi opplever den, og antagelig også mange flere.

Forskere blir stadig i stand til å forklare mer og mer av tankene, opplevelsene og følelsene våre ved å peke på ting som skjer i hjernen, og hvordan hjernen er strukturert. Når en del av hjernen blir ødelagt, mister vi også de opplevelsene, følelsene og egenskapene som er forbundet med denne delen av hjernen. Rusmidler kan forandre hvordan vi opplever verden ved å forandre kjemien i hjernen vår. Ved hjelp av hjerneskanning kan vi registrere stor aktivitet i bestemte deler av hjernen når vi har bestemte følelser eller tenker på bestemte ting. Osv, osv, osv. Alt tyder på at bevisstheten vår er en manifestasjon av strukturer og hendelser i hjernen.

Alene er ikke en hjernecelle stort å skryte av, men sammen kan de gjøre underverker.

Hvis hjerneceller kan bli bevisste når de sammarbeider, hvorfor kan ikke det samme være tilfellet for maskindeler som sammen danner en tenke-maskin? Det er ingenting som tyder på at vi har en sjel, og hvis vi hadde det, hvorfor skulle kun hjerner som er produsert gjennom svangerskap få en og ikke de som er blitt laget ved hjelp av maskiner?

En verden der kun fantasien setter grenser. Bokstavelig talt.

Se for deg at du er utrolig rik. Ikke bare like rik som Bill Gates, men så rik at hva du kan kjøpe deg er helt ubegrenset. Ikke engang begrenset av mengden med arbeidskraft eller ressurser som finnes i verden. Riktig nok kan du bare bruke pengene på deg selv, og ikke til å sponse barnehjem, finansiere forskning, eller den slags – men du kan få alle matrielle ting du måtte ønske deg til deg selv. Vil du ha en milliard svømmebasenger? Ikke noe problem! Vil du kjøpe alle verdens hoteller og fornøyelsesplasser til egen bruk? Vær så god!

Se deretter for deg at du ikke er begrenset av lover. Ikke heller fysikkens lover. Du kan fly, du kan teleportere, og du kan gå på vannet. Hvis du har lyst kan du også forme verden rundt deg. Om du vil at verden skal rundt deg skal være en jungel, et fjellområde eller en eng av rosa pianoer er helt opp til deg (og du kan få så mye gratis lunch du vil).

Kanskje er det hele verdens befolkning sin fremtid du nettopp har forestilt deg. I hvert fall på en måte.

La meg forklare:

Vi bruker øynene våre til å se med, men bildene vi får i hodet vårt skapes når de elektriske signalene vi mottar fra netthinnen blir behandlet i hjernen. Lignende ting kan sies om hørselen vår, lukten vår, smaken vår og følelsene våre (varmt/kalt, berøringssans, osv). Alt kommer som et resultat av kroppen vår sin interasksjon med omverden, men hvis hjernen vår fikk signalene sine fra et annet sted ville vi ikke merket noen som helst forskjell så lenge signalene var like!

Her er konseptet:

Ved å koble hjernen sin til en datamaskin kan man oppholde seg i et dataprogram. Signalene fra hjernen som vanligvis forteller kroppen hva den skal gjøre går i stedet til en datamaskinen, som basert på disse signalene styrer hva personen gjør i dataprogrammet. Dataprogrammet sender signaler til hjernen, og hjernen omdanner signalene til sanseinntrykk slik den alltid gjør. Disse signalene må såklart passe overens med hva personen velger å gjøre i dataprogrammet. Hvis personen velger å lukte på en blomst må signalene programmet sender til hjernen være de samme signalene som ville blitt sendt fra nesen hvis personen luktet på en blomst i virkerligheten. Simulert virkelighet kalles dette konseptet. På engelsk heter det viritual reality.

Evnen vår til å lage virkerlighetstro grafikk med høy oppløsning blir stadig bedre. Bildene under er blitt laget på data:

Men vi har fortsatt et stykke å gå før ting som er dataanimerte ser like ekte ut som ting i virkerligheten.

Men la oss ikke glemme hvor langt vi allerede har kommet. Her har vi spillet Realsports Football fra 1982:

Her har vi et screenshot fra 1994-versjonen av FIFA:

Og her har vi et screenshot fra 2009-versjonen av FIFA. Mye skjedde på de femten årene som gikk mellom 1994 og 2009:

Men hittil har vi bare forklart hvordan man kan bevege seg rundt i en virituell verden på samme måte som man beveger seg i den virkerlige verden. Men i en virituell virkerlighet burde det også være mulig å få ting til å skje bare ved å ville det. For eksempel burde det være mulig å tenke “jeg vil ha en sjokoladekake”, for at det deretter dukker opp en sjokoladekake helt uten videre.

Dette burde være en overkommerlig oppgave når teknologien har kommet såppas langt. Denne slags teknologi har allerede kommet imponerende langt, slik denne videoen viser:

Og denne:

Og denne:

Tankelesning burde kreve at datamaskinene som skaper den virituelle virkerligheten enten ikke er bevisste, på samme måten som datamaskinene vi bruker i dag, eller at de ikke er dømmende slik vi mennesker er. De må også være programmert til å aldri bryte taushetsplikten sin eller la være å lagre sensetiv informasjon. Uønsket tankelesning i den virkerlige verden vil man nok kunne beskytte seg mot, men det skal jeg ikke gå inn på nå.

I The Matrix ser blir virituell virkerlighet brukt til å lure oss (fordi robotene trenger oss til batterier, av alle ting). Men ta Matrix for det er: En skjønnlitterær film som har spennende tanker om fremtiden og filosofiske spørsmål, men som har måttet stappes full med logiske feil og ting som ikke henger på greip for å skape konflikter og få til en handling som egner seg for filmatisering.

Det jeg ser for meg er virituell virkerlighet som er lagd av oss og for oss, og som vi kan gå inn og ut av som vi selv ønsker. Ray Kurzweil snakker om nanoroboter i hjernen vår som kan omgås hjernecellene våre, og som kan ta oss både ut og inn av virituelle virkerligheter på et blunk. Plugger i hodet vil ikke være nødvendig.

Mange synes sikkert at tanken på å tilbringe store deler av livet sitt i en virituell verden er ubehagelig. Det er det mange grunner til at jeg ikke synes, og jeg vil gjerne dele tre av dem her.

For det første vil menneskene man er sammen med i en virituell verden kan godt være ekte. Mange mennesker kan oppholde seg i den samme virituelle verdenen, og deres kommunikasjon vil ikke være noe mindre ekte enn kommunikasjon i den virkerlige verden.

For det andre er det ingen dypere mening ved å spise iskrem. Vi spiser det fordi det er godt, ikke fordi vi synes det gir mening utover det. Det spiller ingen rolle om vi putter isen i magen vår på ordentlig så lenge det føles som om vi gjør det. Dette gjelder såklart ikke bare spising av iskrem, men mange av tingene vi gjør.

For det tredje er en virituell verden vil være bygd opp av bits – biter med informasjon som ikke kan gjøres mindre. Det er også den virkerlige verden. Utrykket bit brukes faktisk også i kvantefysikken. Er forskjellen at man i den virkerlige verden opplever den virkerlige verden, mens man i en virituel verden opplever noe som ikke er ekte? Kanskje, men det blir likevel ikke helt riktig å si. Det man opplever i en virituell verden er også en representasjon av noe som finnes på ordentlig, nemlig datamaskinen og softwaret man er koblet til. Det du opplever er såklart ganske annerledes fra det opplevelsene dine er basert på. Men er ikke dette også tilfellet for opplevelsen vår av den virkerlige verden, om enn ikke i like stor grad?

Hjernen vår konstruerer en tolkning av sanseinntrykkene som er tilpasset evnen vår til å fungere som mennesker, ikke til å gi oss en opplevelse av verden slik den er rent metafysisk:

• Lukt og smak dreier seg om kjemiske reaksjoner. Noen tenker feil, og sier ting som “lukt og smak er bare kjemiske reaksjoner”. Men at noe har en årsak betyr såklart ikke at det er mindre ekte.
• Rørende musikk er egentlig hurtige forandringer i lufttrykk forårsaket av luftbølger.
• Et vakkert bilde vi ser er vasert på elektromagnetisk stråling med varierende bølgelengde.
• Øynene våre er kun i stand til å oppfatte en liten del av det elektromagnetiske spektrumet.
• Nesten hele massen til atom består av protoner og nøytroner, som igjen består av kvarker (tre kvarker skal til for å bygge opp et proton eller et nøytron). Men en kvark har mindre utstrekning i forhold til et atom enn en tennisball har i forhold til jordkloden. Alt som består av atomer (både stein, bly og diamanter) består altså nesten utelukkende av tomrom. Likevel opplever vi det ikke sånn.
• Tolkningen vår av tid og rom er langt ifra komplett. Det er definitivt flere dimensjoner enn de vi ser, og en del fysikere tror det er så mange som 11.

Er det så nøye at verden ikke er helt slik som vi opplever den? De fleste ser ikke ut til å ta så tungt på det, og det har de heller ingen grunn til.

Det vi opplever er jo uansett en representasjon av virkerligheten! Og opplevelsene vi har er uten tvil helt ekte. Noen vil kanskje gå så langt som å hevde at det ikke så nøye om verden er bygd opp av elementærpartikler eller bits.

Hvis man skal forklare hva som skjer med menneskene på bildet på bildet er en mulighet å forklare hva som skjer rent fysisk. Alle elementærpartiklene og hvordan de forholder seg til hverandre. Hvordan fotoner med forskjellig bølgelengde blir absorbert av elektroner som hopper til et høyere energinivå, og som sender ut fotoner med tilsvarende energimengde når de hopper tilbake igjen. Hvordan forskjellige atomer og molekyler absorberer og emitterer fotoner med bestemte bølgelengde, og derfor får forskjellig farge. Hvordan lyset som treffer netthinnen fører til kjemiske reaksjoner som igjen fører til elektriske signaler som fraktes gjennom den optiske nerven. Hvordan hjernen basert på disse elektriske signalene konstruerer et bilde i hodet.

Et annen alternativ er å fortelle om det fine været, gutten som går på rulleskøyter, vennene som sitter på gresset og prater, ekteparet som går tur langs stranden, osv.

Begge beskrivelsene er riktige, men bare den siste forteller om det som er viktig for oss, og om tingene som er viktig for hvordan menneskene på bildet har det.

Det samme kunne blitt sagt hvis bildet hadde vist en virituell virkerlighet. Ja, alt vi ser rundt oss vil i så fall være basert på ting som skjer i en datamaskin, og som egentlig er helt annerledes enn de fortoner seg for oss. Men det er ikke det som er viktig.

Blir vi gladere av å få alt vi har lyst på? Jeg vet ikke, men denne slags spørsmål vil vi nok kunne svare veldig godt på i fremtiden.

Forskjellige virituelle verdener kan ha forskjellige regler. Hvis vi finner ut at vi har det best når vi ikke får alt vi vil ha med en gang kan vi ta utgangspunkt i det når vi lager reglene. Dette trenger vi ikke å gjøre på en autoritær måte. Folk kan selv velge hvilke regler de setter for seg selv, og bli opplyst om hvilke sett med regler som pleier å gjøre folk gladest. Det kan også gjøres mulig å forby seg selv fra å forandre reglene uten å ha vært bestemt på å forandre dem i for eksempel to uker.

Uansett hvordan reglene er i en virituell verden er det grenser for hva man kan få bare ved å tenke på det. Man vil kunne få alle matrielle ting, men menneskene man forholder seg til vil være like ekte og egenrådige som i den virkerlige verden. Riktig nok vil det være mulig å ha kunstige mennesker i en virituell virkerlighet, men de fleste vil nok ikke forholde seg til kunstige mennesker i stedet for mennesker som finnes på ordentlig. Venner, kjærester og familie kan ikke erstattes av virituell virkerlighet. Men det er det mye annet som kan.

Det ingen mangel på ting som jeg tror kommer til å bli revolusjonert av simulert virkerlighet. La meg nevne noen eksempler:

• Filmer. Virituell virkerlighet vil kunne la oss gå enda dypere inn i virkerligheten filmen prøver å skape.
• Gjøre ting vi ikke kan gjøre i virkerligheten. Lyst til å fly? I en virituell virkerlighet vil det være et beskjedent ønske. Har du lenge hatt lyst til å ta salto ned fra taket eller hoppe over en bil i fart? Denne slags ting vil kunne gjøres uten risiko. Har du alltid lurt på hvordan det føles å være et menneske i en giraff-kropp og gå på rulleskøyter? Med virituell virkerlighet trenger du ikke lure lenger.
• Dataspill. Bare tenk deg mulighetene!
• Pornografi. Du kan vel tenke deg selv.
• Kommunikasjon på lang avstand. Chatting, facebook, telefoner og Skype er vel og bra, men det erstatter ikke å kunne møte personer fysisk. Tenk så lett det vil være å samle folk til et møte i en virituell virkerlighet.
• Undervisning. Å lese om middelalderen er spennende, men hva hvis vi kunne besøkt Oslo slik vi tror det var i gamledager? Hva hvis vi ikke trenger å bli fortalt om hvordan det er på månen, men kan “dra dit” selv? Mye kan bli morsommere og lettere å forstå hvis vi benytter oss av virituelle virkerligheter
• Sosialisering. Å møte nye mennesker blir kjempelett i virtuelle verdener, og på samme måte som på internett blir det lett for folk med feller interesser eller mål å finne hverandre. Mennesker som er nervøse kan midlertidig skifte til en annen kropp i virituelle verdener. Har du venner eller familie som er langt unna? Ikke noe problem. Har folk dårlig tid? I en virituell verden tar det ikke lang tid å besøke folk. Dessuten kommer vi til å måtte jobbe langt mindre i fremtiden. Vi kommer ikke til å måtte gjøre manuelt eller kjedelig arbeid, verken i hjemmet eller i arbeidslivet. Også kreativt og intellektuelt arbeid kan vi etter hvert også overlate til roboter og datamaskiner hvis vi vil. Muligens er det best hvis folk som jobber som pleiere på gamlehjem og sykehus er …nei vet litt, vi kommer jo til å slutte å bli syke og gamle i fremtiden.

Her er enda en ide:

Vi føler at det er “vi” som gjør alt det vi gjør med kroppen vår. Og det er det jo også! Men alle opplevelsene våre kommer fra hjernen. Resten av kroppen også viktig, men kun som transportmiddel, redskap og observatorie for hjernen. Når vi har vondt i foten så er det foten vi har vodt i, men følelsen oppstår når de elektriske signalene sendt fra der det gjør vondt blir tolket i hjernen.

Tenk deg at hjernen din sender signaler til og får signalene sine fra kroppen sin, og på den måten forholder seg til resten av verden. Vel, det er jo nøyaktig det vi gjør nå!

Men tenk deg så at kroppen er langt unna hjernen din. Ikke bare to meter på sitt meste, som er tilfellet for de høyeste av oss, men flere kilometer unna. Eller flere tusen kilometer for den saks skyld. Så lenge signalene går fort nok, og det vil de gjøre hvis både du og din midlertidige kropp befant dere på jorden, vil det ikke være noen forskjell. Allerede oppstår følelsen vi får i kroppen vår et annet sted enn vi føler den, og det er ikke noe missvisende med det. Ved å låne kropper kan du besøke Kina helt på ordentlig uten å reise dit, og deretter kan du “komme tilbake” til din faste kropp.

Hvordan ligger vi an på laaang sikt?

Det kan være interessant å tenke på hvordan menneskeheten ligger ann som helhet, og ikke bare i det korte tidsrommet vi pleier å tenke på i dag. Hvis sykdom og alderdom blir utryddet i vår tid kan det jo også være at denne slags spørsmål vil være viktige også for oss. Men det blir mye fysikk, så hopp over hvis du vil.

Kanskje kryr universet av intelligent liv. Kanskje er vi helt alene. Universet er kjempestort, og det er bare noen få planeter som er nærme nok til at vi kan se om de er bebodde eller ikke. Dessuten, siden det tar tid før lyset når frem til oss, ser vi også lengre tilbake i tid desto lengre ut i universet vi ser. Vi vet ikke hva som har skjedd der i mellomtiden. Foreløpig vet vi ikke på langt nær nok til å kunne gjøre sannsynlighetsberegninger på hvor mange eller få steder i universet det har oppstått intelligent liv.

Mange, inkludert meg selv som 14-åring, vil nok si at teknologisk fremgang alt i alt er bra, men de vil påpeke at teknologien har gått på sterk bekostning av resten av livet på jorda. Og det er jo sant. Det er blitt anslått at arter nå blir utryddet om lag 100-1000 ganger fortere enn det som er vanlig.

Hvor ille kan vi tenke oss at miljøet kan bli? Sånn?:

Vel, vi kan vel tenke oss jord med enda dårligere miljø enn det. Tenk deg at alt liv på planeten vår var utryddet. Tenk deg at jorden var så fiendtlig mot liv at vi ikke engang ville kunnet puste på den. Så ugjestmild at vi selv hvis vi kunne pustet ville trengt romdrakt for å overleve. Omtrent som dette:

Du har sikkert tatt poenget. Det går ikke ann å gjøre jordkloden mindre mindre miljøvennlig enn hver eneste annen planet vi vet om. Kanskje er det liv på noen av planetene vi har oppdagen som vi ikke har lagt merke til. Men likevel er det vel ingen som vil benekte at resten av universet er temmelig uøkologisk. Jordkloden fortoner seg som bitteliten prikk med liv i et univers som er dødt og øde. Men forhåpentligvis vil teknologisk fremgang kunne gjøre noe med dette. Forhåpentligvis vil vi kunne spre oss til resten av universet slik at også det kan yre av liv.

Å gjøre Mars ville krevd overaskende lite avansert teknologi. Temperaturen kunne blitt gjort varm og stabil nok ved å skape drivhuseffekt, og deretter kunne vi plassert ut mikroorganismer som produserer oksygen. En mer detaljert forklaring av hvordan Mars kan bli gjort beboelig finner du her. Men det bør nevnes at man faller 3,7 meter i sekundet på Mars (opp mot 9,8 på jorden og 1,6 på månen) med de fordelene og ulempene det gir. Å gjøre noe med dette vil kreve mer avansert teknologi.

Venus er vår nærmeste planet, men med en atmosfære som er tykk nok til å knuse oss, som består av 96,5 prosent CO2, blir det fort varmt. 900 grader for å være eksakt. I tilegg kommer de giftige gassene. Venus egner seg godt for smelting av bly, men ikke for mennesker. På den lyse siden er tyngdekraften på Venus ganske lik den på jorda.

På tross av vanskelighetene er det fremsatt forslag for hvordan også Venus kan gjøres beboelig. En mulighet er å lage byer som kan flyte i atmosfæren (som er 95 ganger så tykk som på jorda). Om vi kommer høyt nok opp blir trykket og temperaturen passe. Det er også blitt foreslått metoder for å gjøre venus beboelig og “jordklode-aktig” på bakken, som kan leses mer om her.

Men tidligere har vi snakket om hvordan vi vil kunne transformere kroppene våres, hvordan vi kan oppholde oss i virituelle verdener, og ikke minst hvordan molekylær nanoteknologi, kanskje kombinert med atomkraft, vil gi oss fantastiske nye muligheter. Jeg skal ikke gå i dybden på dette nå, men for meg virker det åpenbart at disse nye teknologiene vil gjøre det mulig å bebo alle slags planeter, i hvert fall nesten, og at det vil kunne gjøres med mye større letthet og effektivitet enn på jordkloden i dag.

Å reise i rommet vil også bli mye lettere. Vi kan tenke oss at det å få en rakett til å lette fra jorden er i dag veldig energikrevende, men ved hjelp av nanomaterier (for eksempel karbon nanorør) vil det være mulig å lage en romheis som raketten kan skytes opp fra. Dette vil være mye mer effektivt og mye billigere (om lag 10 000 ganger billigere, faktisk) enn å skyte opp raketter. Det er også åpenbart at molekylær nanoteknologi vil muliggjøre veldig mye bedre romskip enn de vi har i dag.

Dessuten vil det ikke være nødvendig å frakte store romskip med mennesker i. En annen mulighet vil være å bruke små roboter som er lagd med molekylær nanoteknologi, er i stand til å slå seg sammen med andre roboter når de når målet. Denne slags nano-roboter vi kunne motta og sende radiosignaler, eller benytte seg av annen kommunikasjon som foregår i lysets hastighet, og derfor ikke være nødt til å frakte all informasjonen med seg.

Små nano-romskip vil veldig lett kunne akslereres opp til nesten lysets hastighet, og det vil være billig å sende veldig mange av dem, slik at det ikke gjør noe om flesteparten ikke kommer frem.

Vi kommer nok også til å slutte med kjemisk drivstoff, og erstatte med noe som går fortere og veier mindre. Den mest effektive formen for drivstoff som vi kan tenke oss i dag er nok bruk av antipartikler (på engelsk: antimatter).

De fleste partikler har en antipartikkel. Vi har protoner, men anti-protoner går også ann. Vi har nøytroner, men også anti-protoner. For ikke å glemme antielektroner, som kalles for positroner. Antipartikler har motsatt ladning fra sine motparter, men bortsett fra det er de veldig like. Siden ladningen er motsatt vil anti-eletroner og anti-protoner fortsatt tiltrekkes av hverandre, osv. Fysikerne har allerede produsert antipartikler, blant annet på CERN, men i veldig små mengder.

Atomer, molekyler og biler kan bli laget av anti-partikler. Når en partikkel møter sin antipartikkel omgjøres begge til ren energi. En kilo med antipartikler som reagerer med en kilo “vanlige” partikler vil bli gjort om til energiinnholdet til to kilo med energi. Dessverre er det bare om lag halvparten av denne energien som realistisk kan brukes til nyttige formål, mens den andre halvparten forsvinner i form av nøytrinoer. Den nyttige energien du får ved å sprenge en kilo antipartikler tilsvarer 1192 kilo antipartikler tilsvarer hele USAs årlige energiforbruk.

En annen mulighet er å benytte seg av fusjon. Da vil det jo også, når teknologien blir avansert nok, være mulig å benytte seg av det man finner på veien til å drive fartøyet videre. Kanskje er det lurt å benytte seg av ladning for å tiltrekke seg frie protoner som flyter rundt i universet, som har blitt foreslått i designet til Bussard-jeten). Det er også blitt foreslått at vi kan benytte oss av antipartikler som oppstår i verdensrommet. Problemet med dette, og med at det er partikler i universet generelt, er at de i tillegg til å kunne brukes til drivstoff også bremser fartøyet når de treffer det.

Enda en mulighet er å ha et system hvor man forsyner fartøyet med energi ved hjelp av å skyte laser som fartøyet kan omgjøre til en nyttig form for energi. Det er også blitt foreslått å lage “sol-seil”, som blir dyttet av rekylen til fotonene. Dette vil være energikrevende, men det er blitt laget designer på solseil som det er blitt hevdet at vil kunne nå om lag halvparten av lysfarten. Den slags regnestykker gjør meg optimistisk i forhold til hvilke hastigheter vi kan få til når romskipene er bygget med molekylær nanoteknologi, og designet med tilgang på all teknologien, intelligensen og kreativiteten vi kan benytte oss av etter den teknologiske singulariteten.

Dessverre er det en kosmisk fartsgrense som det ser ut til at vi er nødt til å følge. Så vidt vi vet kan ikke informasjon bevege seg raskere enn lysfarten i vakum, som er på 300 000 kilometer i sekundet. Det er ikke bare lyset som ikke kan bryte denne fartsgrensen, men også krefter (for eksempel magnetisme og tyngdekraften). Alle ting med masse trenger mer og mer energi for å transportere seg desto nærmere lysfart de kommer. Å få noe med masse til å bevege nøyaktig like fort som lysfarten vil kreve uendelig mye energi, men det er fysisk mulig å få ting til å bevege seg nesten like fort.

Med lysfart bruker du et syvendedels sekund på å fly rundt jordkloden, og åtte minutter på å dra fra jorden til solen. Immidlertid vil det ta fire og en halv time å dra til Pluto, og over fire år å dra til solas nærmeste stjerne, Proxima Centauri. Det er kun 38 stjerner som befinner seg innenfor en radius på femten lysår fra solen.

Galaksen vi befinner oss i, Melkeveien, består av mellom 200 og 400 milliarder stjerner (og minst 1,4 milliarder planeter). Den har en diameter på 100 000 lysår, men siden vi ikke befinner oss i midten vil det ta om lag 75 000 år å nå alle solsystemene i melkeveien om vi reiser i tilnærmet lysfart i alle retninger.

Til sammen er det 88 galakser som befinner seg innenfor en radius på ti millioner lysår fra jorden. Men også galakser samler seg i grupper, så tettheten vil bli mindre når vi kommer oss lengre ut. Vi tenker på universet som fylt av stjerner og galakser stjerner, men det er fordi vi befinner oss et sted i universet hvor tettheten av stjerner og galakser er høyere enn gjenomsnittet. På et mer typisk sted i universet vil utsikten være omtrent som dette:

 

Hvis du befinner deg et typisk sted i universet, og ser på stjernen som er nærmest deg, og denne stjernen eksploderer i et supernova, vil du fortsatt ikke kunne se den når lyset fra supernovaet når deg. Dette til tross for at supernovaer er sterke nok til å kunne drepe deg på et blunk hvis de når deg fra noen få lysår unna. Men vakumet er også renere, så hvis man har en høy fart vil det kreve mindre energi å opprettholde den.

Likevel: Fra et kosmisk perspektiv er stjernene og galaksene i det observerbare universet veldig jevnt fordelt. Hvis vi baserer oss på observasjoner av den gjennomsnittlige tettheten av stjerner i universet er det i overkant av fem milliarder milliarder stjerner innenfor er radius på en milliard lysår fra jorden. Det er 770 millioner så mange stjerner som det er mennesker i på jorden i dag.

Antall stjerner i det observerbare universet er blitt anslått til å være om lag ni tusen milliarder milliarder. Altså litt under 150 milliarder stjerner for hvert menneske på jorden. Andre annslag anntyder at det er 10 billioner ganger så mange stjerner som innbyggertallet på jorden i dag. Og det er bare den observerbare delen av universet. Ifølge teorien om kosmisk inflasjon, som har forutsett ting som senere har blitt observert, fyller viktige hull i den opprinnerlige Big Bang-teorien, og er allment akseptert, kan det hende at hele universet er like stort i forhold til det observerbare universet som det observerbare universet er i forhold til et proton! Teorien om kosmisk inflasjon utelukker heller ikke at universet vårt er uendelig stort. Mer om kosmisk inflasjon kan læres her for de som er interesserte.

Men hvis vi er begrenset av lysfarten, vil vi ikke engang kunne ta kontroll over hele det observerbare universet. Universet utvider seg, og det utvider seg jevnt ut over hele universet, noe som innebærer at avstanden til ting i universet er proposjonalt med hvor fort det beveger seg unna oss. Hvis en stjerne er dobbelt så langt unna oss beveger den seg også dobbelt så fort fra oss, gitt at avstandene er store nok til at bevegelser som ikke skyldes ekspansjonen av universet er ubetydelige i forhold. Ting som er ti milliarder lysår unna beveger seg bort fra oss i lysfart, og ting som er enda lengre unna det beveger seg enda fortere fra oss.

Tidligere skrev jeg at ingenting vi vet om kan bevege seg raskere enn lyset. Med det mente jeg at ingenting kan bevege seg raskere enn lyset gjennom rommet. Rom er ikke bare et fravær av noenting hvor ting kan befinne seg, men kan bli skapt og fjernet. Når det blir mer eller mindre rom mellom objekter kan de komme nærmere eller lengre unna hverandre uten å bevege seg i rommet.

Til vår store overaskelse viser observasjoner at utvidelsen av universet går fortere og fortere. Dette tror astronomene er på grunn av mørk energi. Vi vet ikke hva mørk energi er, vi vet at det er ganske frastøtende (hoho), og at det utgjør om lag 70 prosent av den totale mengden med masse og energi i universet! Mørk masse, som vi heller ikke vet hva er enda, men som ikke har noe med mørk energi å gjøre, utgjør 25 prosent av energien og massen. Kun rundt 5 prosent består av atomer og den slags. Et av mange tegn på at vi fortsatt har mye igjen å lære om universet!

Men tilbake til mørk energi. Gitt at mørk energi fortsetter å ha en “dytte-effekt” også i fremtiden går vi en kald fremtid i møte. Det er vanskelig å spå universets skjebne, for det er fortsatt mye vi ikke vet om universet. Det var først i 1998 at målinger til astronomenes store overaskelse viste at universets utvidelseshastighet øker. Før det viste vi ikke om mørk energi i det hele tatt.

Det er blitt fremsatt en teori som sier at universet til slutt vil utvide seg så fort at selv planeter, mennesker og atomer vil bli revet fra hverandre, i et såkalt Big Rip. Men de fleste tror ikke at dette kommer til å skje, og hvis det skjer er det veldig lenge til.

Universet er 13,7 milliarder år gammelt. Sånn sett er det fortsatt veldig ungt. Etter hvert som universet utvider seg tror vi det vil bli kaldere og kaldere, og mørkere og mørkere. For selv om mengden med masse og energi i universet ikke blir mindre, blir det fordelt over et stadig større volum. Her er er en beskrivelse av universets fremtid basert på det vi tror og vet i dag, men husk at det er mye vi enda ikke vet, og at tallene er veldig omtrentelige:

• Mellom 100 milliarder og en billion år fra nå, omlag 7-70 ganger universets nåværende alder: Melkeveien og de om lag 30 andre galaksene i våre “gruppe” har blitt samlet sammen til en galakse.
• Om to billioner år fra nå, cirka 140 ganger universets nåværende alder: Doppler-effekten, som går ut på at lyset som treffer oss fra kilder som beveger seg vekk fra oss får lengre bølgelengde, vil ha blitt så sterkt at selv gammastrålene som når oss fra stjerner utenfor vår egen galakse vil ha en bølgelengde som er større enn det observerbare universet.
• Om 10 billioner år fra nå, 700 ganger universets nåværende alder: Dannelsen av nye stjerner stopper. Fortsatt vil fusjon forekomme fra tid til annen, når brune dverger, som har for liten masse eller har for tunge grunnstoffer til å ha fusjon i kjernen, kræsjer. Kanskje vil også partikler med mørk masse (som fortsatt er noe helt annet enn mørk energi!) bli samlet opp i hvite dverger og annhilere hverandre
• Mellom 10 millioner billioner år 100 millioner billioner år fra nå, omlag 700-7000 millioner ganger universets nåværende alder: Galaksene i universet går i oppløsning, ved at mesteparten av massen blir slynget til alle kanter, mens det som blir igjen blir til svarte hull.
• Om veldig, veldig, veldig, veldig lenge: I likhet med radioaktive atomer tror vi også at protoner og nøytroner (partiklene som en atomkjerne er bygd opp av) er ustabile. Heldigvis har protoner en halveringstid på minst 10³⁴ år, eller ti millioner milliarder milliarder milliarder år om du vil. Så dette blir ikke et problem på en stund. Når antall protoner har blitt halvert, som vil ta minst 10³⁴ år, vil universets alder måtte øke med 10³⁴ år til før antall protoner blir redusert til en fjerdedel, og enda 10³⁴ år før antall protoner er blitt redusert til en åttendedel, osv.
• I tidsperioden fra universet er 10⁴⁰ år gammelt til det blir 10¹⁰⁰ år gammelt: Universet domineres av svarte hull. Når disse svarte hullene går i oppløsning (på grunn av kvantemekaniske prosesser) består noen av partiklene som sprutes ut masse (for eksempel protoner og anti-protoner, og elektroner og positroner).
• Fra 10¹⁰⁰ år og utover: Universet består nesten utelukkende av elementærpartikler. Disse elementærpartiklene flyr rundt i universet treffer nesten aldri på hverandre.

Om denne siste perioden i universet skriver universitetet i Michigan i artikkelen Five Ages of the Universe:

If the universe undergoes such a phase transition [hva “such a phase transition” er forklarer de i artikkelen], then the transformation can actually change the laws of physics. Because the strength of the forces and the masses of the particles can be wrapped up in the properties of this phase transition, the properties of physics can be different before and after the phase transition. Even though this dead universe, 10¹⁰⁰-plus years old, has essentially done all it is going to do, there is a chance for a new start.

Dette er, som artikkelen selv understreker, spekulativt, men kan virke rimerlig med tanke på kosmisk inflasjon så vidt jeg har fortått det. At fysikkens lover kan forandre seg når universet forandrer seg er ikke utenkelig. Vi vet at fysikkens lover var veldig annerledes like etter Big Bang, når mengden energi per volum var en helt annen enn i dag. For eksempel tror vi at alle de fire grunnkreftene oppførste seg som en, og kosmisk inflasjon forutsetter at utvidelsen som fant sted helt i begynnelsen av universets historie var forårsaket av at mange av elementærpartikler hadde frastøtende tyngdekraft under forholdene som da regjerte.

Det er også blitt spekulert i om en eller flere av fysikkens lover kan variere utifra hvor i verdensrommet du befinner deg. Målinger av anntyder at finstrukturkonstanten (α) varierer, som igjen anntyder at lysfarten ikke er konstant. Mer om dette her, her og her. Men noen de mer skeptiske astronomene har kommentert i henhold til disse målingene:

“Extraordinary claims require extraordinary evidence.”

Hvorfor er jeg så opptatt av skjebnen til universet?

La meg først si hva som ikke er grunnen: Det er ikke fordi en sivilisasjonen som en gang går under er en misslykket sivilisasjon. Mellom nå og tiden universet ikke lenger gir rom for liv vil vi kunne skape enorme mengder med mening, velvære og glede. Man måler hvor stort noe er ut er utifra hvor mye større det er enn null, ikke hvor mye mindre det er enn uendelig.

Likevel er det ingen tvil om det ville vært bedre om vi på en eller annen måte kunne sørget for at sivilisasjonen vår kan vare evig. Uendelig mye bedre faktisk.

At det skjer tror jeg heller ikke er helt utenkelig. Det er nemlig en faktor som astronomene ikke tar med i beregningene når de anslår universets skjebne, og som kanskje kan være avgjørende:

Oss!

Enda en måte å lure døden på. Denne fungerer også for de som er gamle og syke i dag.

Både egg og sperm har blitt frosset ned og deretter blitt gjenopplivet. Gutten på bildet under er laget fra et egg som lå nedfrosset i 20 år:

Tusenvis av mennesker har blitt vekket opp til live etter å ha vært klinisk døde. Dette er ikke noe folk løfter på øyenbrynene av lenger.

Men historien til Anne Bågenholm imponerer mange. Under en skiulykke i 1999 ble hun fanget under vann og under isen i 80 minutter. Heldigvis fant hun en luftlunge, men fikk hjertestans etter 40 minutter. Når de endelig fikk henne opp opplevde vennene hennes det som om de dro opp liket hennes. Når hun nådde sykehuset hadde hun vært død en god stund, og temperaturen hennes ble målt til å være under 14 °C. Men det gikk bra til slutt.

Vi er i stand til å gjennopplive mennesker som har blitt kjølt ned så kraftig at kroppens organer har slutter å virke. Faktisk er det i ferd med å bli vanligere å kjøle ned pasienter med stort blodtap med meningen, slik at man får bedre tid til å operere dem.

Men det vi skal snakke om her er langt vanskeligere, og kommer til å høres ganske ekstremt ut. Kanskje enda mer ekstremt enn det ville hørtes ut for noen hundre år om vi fortalte folk at vi i fremtiden vil kunne operere ut hjertene til folk og erstatte dem med grisehjerter.

Ideen er å fryse ned folk til de når -196 °C, temperaturen til flytende nitrogen, og deretter live dem opp igjen. Problemet med dette er såklart at vi ikke vet hvordan vi liver opp mennesker som har blitt så kalde at de har frosset. Men fordelen er at noen som er fryst ned til slike temperaturer er i like “god” behold etter hundre år som de var rett etter å ha blitt frosset ned.

Ergo: Hvis vi i fremtiden får god nok teknologi til å kunne gjennoplive mennesker som er nedfrosset, og samtidig god nok teknologi til å kurere sykdommen de led av, vil vi kunne redde mennesker som dør i dag ved å fryse dem ned.

Et av problemene med å bevare ting ved å fryse dem ned er formingen av iskrystaller. Men dette problemet er nå løst. Ved hjelp av glyserol blir ingenting ødelagt av nedfrysningen. Alt blir bevart.

Begge kanin-nyrene er like kalde, men man kan tydelig se hvilken som er behandlet med glyserol.

Korttidshukommelse avhenger av elektrisitet i hjernen, men resten dreier seg om molykulære strukturer i hjernen. Les mer om bevaring av døde, inkludert svar på mange tekniske spørsmål, på Alcors hjemmesider.

I dag finnes det organisasjoner som driver med denne slags nedfrysning, men de er veldig få av dem, og det er så langt mellom dem at det er vanskelig å benytte seg av dem. I Norge er det så å si umulig.

Hvorfor jeg tror det vil være riktig av oss å bevare de døde

Blant berømte og døde personer er Benjamin Franklin (1706-1790) en av mine favoritter. Han er kjent for mange ting, deriblant alt han utrettet som forsker og oppfinner. Som en gammel mann var han en av de aller viktigste drivkreftene bak den amerikanske revolusjonen og den amerikanske grunnloven.

Bildet viser Benjamin og sønnen hans som eksperimenterer med lynet. Blant forskningen Benjamin gjorde er han mest kjent for arbeidet sitt med elektrisitet, men han gjorde også viktige funn innenfor andre områder i naturvitenskapen.

I et brev til vennen og forsker-kollegaen Joseph Priestly uttalte Franklin følgende:

“The rapid progress true science now makes, occasions my regretting sometimes that I was born so soon. It is impossible to imagine the height to which may be carried in a 1000 years the power of man over matter. (…) All diseases may by sure means be prevented or cured, not excepting even that of old Age.”

I et brev til Jacques Barbeu-Dubourg skrev han:

“I wish it were possible, from this instance, to invent a method of embalming drowned persons [utifra sammenhengen er det tydelig at han snakker om alle døde mennesker, ikke bare de som har druknet], in such a manner that they might be recalled to life at any period, however distant; for having very ardent desire to see and observe the state of America a hundred years hence, I should prefer to an ordinary death, being immersed with a few friends in a cask of Madeira, until that time, then to be recalled to life by the solar warmth of my dear country. But… in all probability, we live in a century too little advanced, and too near the infancy of science to hope to see such an art brought in our time to its perfection.”

Det hadde han også rett i: Evnen til å preservere de døde kom alt for sent for Franklin og de andre som levde på 1700-tallet. Det er synd for han, men også for oss. Tenk så morsomt det hadde vært å vise han alt vi har skjedd siden sist. Tenk så spennende det hadde vært å ha han som gjest på Skavland. Og tenk så mye lettere det hadde vært for oss å forstå 1700-tallet hvis vi kunne snakket med menneskene som faktisk var der og kanskje til og med tok del i de historiske hendelsene.

Også mange som lever i dag har gjennomlevd noen av de mest spennende epokene i verdenshistorien, men en del av dem er i ferd med å bli mistet for alltid. I skrivende stund vet vi kun om tre gjenlevende veteraner fra første verdenskrig. Kanskje er alle de døde alle sammen når du leser dette. Antall gjenlevende personer som tok del i andre verdenskrig er også sterkt fallende.

Den eldre George Bush (president 1989–1993) er nå 86 år. Det er også Jimmy Carter (president 1977-1981). Fidel Castro er 84 og Margaret Thatcher er 85. Mange flere eksempler på viktige personer fra historien som fortsatt er i live kunne blitt nevnt. Personer som har vært kjempeviktige for verdenshistorien er i ferd med å gå tapt for alltid. Sammen med dem mister vi alle minnene og tankene deres. Å bevare dem ville ikke kostet mye, og vi har ingenting å tape.

Å bevare mennesker er noe man gjør for personene som blir bevart og deres nærmeste. Men det er også viktig for å bevare historien. Hvis fremtidige generasjoner i likhet med oss er interesserte i historie vil alle mennesker fra fortiden være veldig verdifulle. Også de som har hatt normale jobber og normale liv.

Men grunnen til at jeg er for preservering er også følelsesmessig. Det er trist at mennesker må dø. Både for de som dør, og oss som mister dem. Nedfrysning er en behandlingsmetode som det allerede i dag er stor sannsynlighet for at kan kurere alle sykdommer, og koster mindre enn mange av operasjonene og behandlingene vi i dag benytter oss av for å redde liv.

Hvis vi preserverte mennesker på en stor skala vil de kunne bli preservert ganske effektivt. Husk at det er unødvendig å bevare hele kroppen. Alt man trenger å ta vare på er hodet. Selv hvis man ønsker å beholde den orginale kroppen sin kan man gjøre det ved å gro den på nytt igjen når man lives opp. All informasjonen som er nødvendig for å gjøre dette ligger lagret i arvestoffet.

Jeg vet ikke mye om hvordan kroppen blir behandlet før og under nedfrysningen, så kanskje er det noe jeg utelater her, men jeg tenker at bevaring av de døde kunne blitt effektivisert omtrent som dette:

1. Vi kunne hatt en ordning hvor man enten er nødt til å oppgi til helsevesenet om man ikke ønsker å bli preservert, eller må oppgi om man ønsker det. Hvis man skal måtte be spesifikt om å bli preservert burde det også være mulig for familie eller venner å bestemme at den avdøde/døende skal preserveres. Men man måtte såklart hatt klare regler om at folk må bli tatt godt hånd om når de blir gjenopplivet og ikke gjenopplives før teknologien er trygg.
2. Når noen dør kjøler man raskt hodet deres ned. Kroppen deres blir fort flyttet til et rom hvor en giljotin-lignende maskin kutter hodet fra resten av kroppen på en så lett og lite makaber måte som mulig. Rent praktisk sett gjør det ikke noe om kroppen kastes, men for de fleste vil det nok være mer naturlig å begrave den på samme måte som man i dag pleier å begrave hele mennesket.
3. Blodårene som fører blod til hele hodet, inkludert alle hjernecellene, brukes til å tømme hodet for blod. De samme blodårene brukes til å fylle hodet med kjemikalier som hindrer ising. Mens hodet er litt over 0 °C fortsetter man å kjøre preserverende kjemikalier gjennom hjernens blodsystem til konsentrasjonen er høy nok.
4. Deretter blir hjernen rolig kjølt ned til temperaturen til flytende nitrogen. Sammen med andre hoder blir de lagret i godt isolerte beholdere med flyende nitrogen, for eksempel i en Bigfoot Dewar, eller noe lignende som er enda mer tilpasset stordrift.
5. Nitrogen vil fordampe sakte fra en slik beholder, og på den måten holde på kulden. Når slike beholdere er fylt til toppen med nitrogen kan de holde seg kalde i månedsvis. En gang iblant, for eksempel en gang i uka, kan beholderen bli fylt til toppen igjen med flyende nitrogenen, for å erstatte det som har fordampet.

Flytende nitrogen ikke spesielt dyrt å lage. Med tanke på spådommen om at nanoteknologi vil gjøre alt veldig billig er det derfor ikke urealistisk at nedfrysning, oppbevaring og gjenoppliving av mennesker til sammen kan bli gjort for mindre penger enn vi i dag pleier å bruke på en begravelse. Det vil nok ganske sikkert være billigere enn mange av behandlingene og operasjonene vi i dag utfører for å redde liv.

I fremtidige versjoner av denne artikkelen kommer jeg til å skrive mer om hvorvidt det er realistisk at vi i fremtiden vil kunne gjenopplive ned-frosne mennesker.

Den eneste måten å starte opp dette i Norge vil nok være gjennom private firmaer. Hvis du jobber i næringslivet, og synes dette høres interessant ut, så ta kontakt for å få tips om hvordan dette kan gjennomføres og ikke minst markedsføres. Og les mer hos Alcor, en amerikansk organisasjon som selv preserverer døde for penger (og selger livsforsikringer i ordets intuitive forstand). De er ikke er en profitt-organisasjon, så de har nok ikke problemer med å dele informasjon.

Også i fattige land blir ting bedre og bedre

Undersøkelser viser at nordmenn tror at det står mye verre til i u-landene enn det egentlig gjør. Det betyr såklart ikke at fattigdomsproblemene ikke er store.

I år kommer 7,7 millioner barn under fem år til å dø. De fleste av dem kommer til å dø av fattigdomsrelaterte årsaker. “Helt forferderlig” kan du si. Og du har helt rett. Men i 1990 døde 12,4 millioner. Vi har altså sett en reduksjon på 38 prosent, og da tar vi ikke engang hensyn til at flere barn blir født nå enn før. “Forbedringene i levestandard går ikke raskt nok” kan du si, og jeg er helt enig. Men det er viktig at vi ikke glemmer hvilken vei det går.

I 1970 hadde bare tre av ti innbyggere i utviklingsland tilgang på rent vann. I dag har åtte av ti tilgang.

I 1970 var 37 prosent av verdens befolkning underernærte. Nå har denne andelen sunket til 16 prosent.

Andelen av verdens befolkning som er fattige har blitt betydelig redusert:

Den rådende oppfatningen er at en del fattige land, spesielt mange av de asiatiske, er raskt på vei ut av fattigdom, men at mesteparten av Afrika har blitt stående stille. Det er ikke helt sant. Dessverre er det sant at økonomien i noen land i Afrika ikke har blitt stående stille eller til og med blitt dårligere. I 2009 hadde 80 prosent av landene i Afrika en positiv økonomisk vekst per innbygger. Over tidsperioden 2006-2008 vokste Afrikas økonomi i snitt 6 prosent per innbygger per år. I perioden 2001-2008 vokste økonomien i Afrika med om lag fem prosent i året. I 2009 var den lavere på grunn av finanskrisen (2,5 prosent), men den forventes å være tilbake på normalt nivå i 2010 og 2011 (4,5 og 5,2 prosent).

Nevnte jeg at eksponensiell vekst over mange år kan føre til imponerende resultater? En økonomi som vokser med fem prosent i året dobles hvert 14. år. Det bør understrekes at jeg nå har snakket om vekst, og ikke vekst per innbygger. Afrikas befolkning vokser med 2,3 prosent i året. Så økonomien per innbygger ligger ann til å dobles hvert 27. år eller noe sånt noe hvis dagens vekstrater fortsetter. Her ser vi veksten i Afrika per innbygger:

I et interviu med BBC i 2007 sa John Page, Verdensbankens sjefsøkonom for Afrika, dette:

For the first time in about almost 30 years we’ve seen a large number of African countries that have begun to show sustained economic growth at rates that are similar to those in the rest of the developing world and actually today exceed the rate of growth in most of the advanced economies.

Blir ny teknologi bare for de rike?

Når Ray Kurzweil blir konfrontert med at avansert teknologi bare blir for de rike pleier han ofte å svare:

Ja, som mobiltelefoner!.

Han utdyper:

15 years ago, if someone took out a mobile phone at the movies, that was kind of a signal that this person was very wealthy and powerful. And they didn’t work very well. Then over the next 10 years, we put out a billion cell phones. And then over the next three years, we put out the second billion. The third billion took 14 months. The fourth billion took eight months. Within less than two years from now, every person on the planet will have a cell phone. But they are already ubiquitous; half the farmers in China have cell phones with Internet access. These farmers can access all of human knowledge with a few keystrokes. They can write blogs and create knowledge. There are a hundred million blogs in China. They are a democratizing force. This means that the tools with which you can start companies like Google or Facebook are in everyone’s hands. It’s true of every form of information technology.

Det blir spennende å se om så å si hele verdens befolkning vil ha tingang på en mobiltelefon i løpet av 2012, slik Ray Kurzweil tror. Uansett om vi deler denne optimismen eller ikke kan det ikke benektes at mobiltelefoner er blitt stadig bedre og tilgjengelige for stadig flere.

Andelen av Indias befolkning med tilgang på mobiltelefon har økt fra 0,35 prosent i 2000-2001 til omtrent 45 prosent i dag (sikkert mer enn det også, siden ting forandrer seg så fort). Firmaet iSuppli Corp, som driver med markedsforskning, anslår at 97 prosent av Indias befolkning kommer til å bruke mobiltelefon i 2014.

Det er mange årsaker til at denne slag teknologi kan få mye å si for utviklingen i fattige land, og jeg skal ikke gå inn på alle. Men et sitat fra denne artikkelen, som skriver om hvorfor mobiltelefoner og trådløst internett er så viktig for Afrika, synes jeg hører med:

“Ten years ago the 170,000 residents of Zinder were barely connected to the 21st century. This mid-sized town in the eastern half of Niger had sporadic access to water and electricity, a handful of basic hotels, and very few landlines. The twelve-hour, 900 km drive to Niamey, the capital of Niger, was a communications blackout, with the exception of the few telephone booths along the way.

Then, in 2003 a Celtel mobile-phone tower appeared in town, and life rapidly changed. “I can get information quickly and without moving,” a wholesaler in the local market told me. Before the tower was built, he had to travel several hours to the nearest markets via a communal taxi to buy millet or meet potential customers, and he never knew whether the person he wanted to see would be there. Now he uses his mobile phone to find the best price, communicate with buyers, and place orders.”

Antall mobilabonnementer i Afrika økte fra 54 millioner til nesten 350 millioner mellom 2003 og 2008. Africa Infrastructure Country Diagnostic anslår at den trådløse revolusjonen har æren for om lag halvparten av den økte økonomiske veksten i Afrika.

Jeg har allerede vist grafen som illustrerer hvordan prisen du må betale for en datamaskin med en bestemt hastighet (calculations per second per $1000) halveres hvert år, og at fremgangen på dette området er dobbelt eksponensiel. Og jeg har vist grafen som viser hvordan lagringsplassen du får råd til for en bestemt sum penger vokser jevnt og eksponensielt. Hvis du har veldig god hukommelse husker du kanskje at vi i 2004 fikk du lagret over 19 000 ganger så mye per dollar i 1990.

Men denne grafen har jeg spart på:

Halveringstiden for prisen på en transistor, komponentene en prosessor er bygd opp av, er omlag 19 måneder. I 1968 var prisen en dollar. I 1986 hadde prisen sunket til under en 10 000-del av dette, og i 2002 hadde den sunket enda mer; til i overkant av en 4 000 000-del av en dollar.

I stadig større deler av verden blir det trådløs dekning. Denne grafen, også med eksponensiell y-akse, viser hvordan trådløst internett blir bedre og bedre i forhold til pris:

Datamaskiner og internett blir billigere og billigere, bedre og bedre, og mer og mer tilgjengelig. Etter hvert som disse trendene fortsetter vil en større og større andel av verdens befolkning få tilgang på denne typen teknologi.

Men utviklingen kommer til å gjøre datamaskiner mer tilgjengelige på flere måter enn å bare gjøre dem billige nok for alle. Allerede har det som en gang bare var tunge og stasjonære datamaskiner utviklet seg til å også være bærbare datamaskiner, mobiltelefoner, MP3-spillere og lesebrett. Men utviklingen er på ingen måte i mål:

Her er mine gjetninger og antagelser om fremtidens lesebrett:

• De kommer til å være veldig mye raskere enn i dag.
• De kommer til å ha veldig stor lagringskapasitet.
• De kommer til å ha gratis eller nesten gratis tilgang på internett over hele verden.
• De kommer til å veldig høy batterikapasitet.
• De vil kunne skaffe all energien de trenger ved hjelp av solceller.
• I tillegg til å kunne trykkes på vil de kunne snakkes til, og kanskje vil det til og med være mulig å kommandere dem med tankene våre.
• De vil være veldig lette, tåle masse, og de vil kunne rulles sammen.
• Man vil enkelt kunne lagre filene sine på internett, og derfor vil man kunne “logge seg på sitt eget lesebrett” fra alle lesebrett.
• De kommer til å være så billige at hele verden har råd til dem.

Hvis du vil ha en god utdanning, hvor bør du gå?

Universitetet i Oslo? NTNU? Harvard?

Alle disse universitetene vil såklart kunne tilby deg en veldig god utdanning, men en nytt alternativ er i ferd med å åpne seg opp: Internett.

På youtube.com/education har en rekke universiteter, deriblant Harvard, Columbia, Yale, Stanford og MIT, begynt å legge ut videoer. NTNU, Universitetet i Oslo og Universitetet i Stavanger har også sakte men sikkert begynt å legge ut kursene sine på nett. Og enkelte privatpersoner har begynt å lage undervisningsvideoer direkte for youtube.

Bildet over er fra en av patrickJMT sine videoer, hvor han med papirblokk, tusj og et webkamera hjelper seerne sine til å forstå matte.

Vi er heldige som har lærere på universiteter og vidregående som i løpet av karrieren sin sprer kunnskap til flere tusen elever og gir samfunnet veldig god avkastning på lønnen de får. Men en enkelt lærer utretter lite sammenlignet med patricJMT, som har laget youtube-videoer på fritiden siden 2007. Videoene hans har til sammen blitt sett over 12 millioner ganger, dobbelt så mange som tidligere i år. Ifølge seg selv er han: “Just a geeky guy trying to give something back to this crazy world of ours!”.

En annen person som har nådd mange gjennom internet er Salman Khan:

Myndigheter over hele verden bruker milliarder på milliarder av kroner på å lære de samme tingene om igjen og om igjen til små grupper av mennesker om gangen. Men foreløpig har de gjort forbløffende lite for å gjøre materialet tilgjengelig på internett. Heldigvis har privatpersoner sørget for at internett-tilbudet er langt bedre enn ingenting, og Bill Gates jobber også med å gjøre undervisning mer tilgjengelig på nettet. “Five years from now on the web for free you’ll be able to find the best lectures in the world”, sa han tidligere i år. “It will be better than any single university”.

Etter hvert som undervisningsmaterialet blir mer omfattende, mer tilgjengelig og bedre tilpasset internett, vil det også bli mye mer brukt. Etter hvert vil internett også kunne gi mye mer tilpasset og interaktiv undervisning enn et klasserom kan i dag. Ikke missforstå: Jeg verken tror eller håper at denne slags teknologier vil erstatte skolen med det første, men de vil være et veldig viktig tilskudd. Mer om dette i denne fantastiske videoen fra Senter for IKT i utdanningen.

Etter hvert vil all kunnskap være tilgjengelig for alle som har lyst på, enten de er barn av rike foreldre i vesten eller bor i en slum i Afrika. Alle som har lyst til å lære et fag vil kunne få tilgang på verdens beste undervisning med noen få tastetrykk.

I dag er det mulig for en ungdom å oppnå suksess ved hjelp av internett. Ta for eksempel Justin Bieber og Soulja Boy, som ble født i 1994 og 1990. Hvorvidt musikken deres er god er et subjektivt spørsmål, men begge er søkkrike og verdensberømte, og begge startet karrierene sine med å lage musikkvideoer som de la ut på Youtube.

Et annet godt eksempel er Federico Alvarez, som ble ressigør og fikk en filmkontrakt på 30 millioner dollar fra Warner Brothers. Hvordan kom han så langt? Ved å være flink og bli oppdaget på youtube:

Denme slags historier tror jeg vi kommer til å se mer av i fremtiden.

En datamaskin til noen tusen kroner og programvare til noen tusen kroner putter redigeringsutstyr som tidligere kun var tilgjengelig for store filmselskaper i hendene på alle. Noen dagers lesing og video-seing på internett og pirat-programvare gjør at initiativrike ungdommer kan lage bedre filmtriks enn høybudsjetts-filmer kunne lage for noen tiår siden. Tenk hvilke kreative mesterverk som kan bli laget av vanlige mennesker om 10-15 år, og tenk så mye lettere det kommer til å være enn i dag!

Datamaskiner og internett til verdens fattige vil ikke være på langt nær nok til å gjøre verden rettferdig, men muligheten til å lykkes vil bli mye jevnere fordelt enn i dag.

Enda en teknologi som vil ha mye å si for verdens fattige er solenergi. Mens mange afrikanere i dag ikke har tilgang på strøm. vil man i fremtiden få tilgang på all strømmen man trenger med et billig solpanel, samt billig teknologi for å lagre strøm til når det ikke er sol, som også er under utvikling. Etter hvert som genmodifisering av mat blir billigere og mer avansert vil jordbruket bli mer miljøvennlig og mye mer effektivt, og maten vil kunne bli sunnere og mer næringsrik. Dette vil være til stor hjelp for alle verdens land, og spesielt de aller fattigste.

På midten av 90-tallet kostet det over hundre tusen kroner per per pasient per år å behandle en person mot AIDS, og behandlingen var veldig mye dårligere enn i dag. Nå koster behandling hundre dollar per pasient per år i Afrika sør for Sahara, og fire millioner Afrikanere får behandling. Å jobbe for at vi ikke burde forske på nye former for medisinsk behandling “fordi det bare blir for de rike” er å ødelegge for verdens fattige ved å drepe mennesker i vesten.

Men trumf-argumentet for at de nye teknologiene jeg har skrevet om i denne artikkelen vil gjøre livet bedre for alle klodens innbyggere har jeg allerede skrevet om i delen om nanoteknologi. Nanoteknologi vil gjøre mat og fysiske produkter mye billigere. Også produkter som vi i dag er veldig dyre. Selve produksjonen kommer ikke til å være den begrensede faktoren. Kanskje vil ting koste så lite at vi med dagens øyne ville regnet dem for å være gratis.

I dag er det dyrt å lage biler som er dekket av diamanter, men hvis spådommene i denne artikkelen stemmer vil kostnadene for å lage en slik bil i fremtiden være nesten ingenting.

Teknologi gir muligheter som man tidligere ikke har kunnet kjøpe seg uansett hvor rik man er. Riktig nok kunne konger i gamledager kjøpe seg hofftrubadurer og orkestere, men fjernsyn eller MP3-spillere var ikke å få tak i. I gamledager var det mange barn som døde mens de enda var små. Det gjaldt også barna til konger og keisere. I innledningen til denne artikkelen skrev jeg at “sult, vannmangel, sykdom og fattigdom vil bli utryddet i løpet av noen tiår”. Det står jeg ved, men jeg vil gjerne legge til:

Innen noen tiår kommer hele verdens befolkning til å en mye høyere levestandard enn verdens rikeste mennesker har i dag. Afrikanere som i dag er fattige vil i fremtiden være takknemmelige for at de ikke må leve under så enkle kår som Kjell Inge Røkke og Petter Stordalen gjorde i 2010.

Høy levestandard til alle. En verden hvor vi ikke trenger å jobbe, men i stedet kan bruke tiden vår på hverandre og andre ting vi har lyst til å gjøre. Løsninger på alle miljøproblemene våre og ressursutfordringene. Utryddelse av all sykdom. Evig ungdom. Alt som mangler nå er vel at jeg spår…

Verdensfred

Verden er like full av krig som den alltid har vært. Eller er den det?

Under Cubakrisen i 1963 trodde president John Kennedy at sjansene for atomkrig var et sted mellom 1:3 og 1:2. Nå er den kalde krigen er over, men mange flere land har tilgang på atomvåpen nå enn da. Er det sannsynlig at det bryter ut atomkrig? Jeg tror ikke det, men hvis det skjer kan menneskeheten bli betydelig svekket og i aller verste fall utryddet.

Mange konflikter er blitt borte, men nye er også opsptått. Omtrent syv prosent av verdens 1,3 milliarder muslimer mener at terrorangrepene den 11. september var “helt legitime”. Blant muslimer som bor i vesten er nok andelen veldig mye lavere.

Det er nok bare en liten del av alle som synes terror er greit som selv er ekstreme og gale nok til å ville bli terrorister. Men hvis en gruppe bevisst går inn for å drepe sivile er det ikke mange som skal til for å gjøre stor skade. Terror, og krigen mot terror, kan fortsette å skape problemer. Kanskje vil også nye grupperinger begynne å benytte seg av terrorisme i betydelig omfang, for eksempel teknologi-motstandere (luditter), men jeg tror ikke det.

At ett menneske dør er trist og spiller en rolle. Uansett årsak. Men dødsfallene forårsaket av terror er nesten ingenting sett i forhold til at over en million mennesker dør i trafikken hvert år. Det største problemet er frykten og uroen terrorismen skaper, krigføringen den utløser, splittelsen dette fører til mellom land og folkegrupper, og ressursene som brukes på å beskytte mot terrorangrep.

Jeg tror det er god grunner til å tro at bombeangrep og den slags vil være mye vanskeligere å gjennomføre etter hvert som teknologien vår blir bedre. Men mye farligere angrep, for eksempel bevisst spredning av genmodifiserte bakterier og virus, har potensiale til å gjøre virkerlig stor skade. Heldigvis arbeides det allerede med å utvikle beredskapsmekanismer mot denne slags anngrep.

Stadig flere mennesker lever i demokratiske land, og mange diktaturer er i ferd med å bli mer demokratiske. Men fortsatt er det en rekke diktaturer i verden hvor ting ikke ser ut til å bli bedre. Kanskje vil stadig flere diktaturer bli demokratiske etter hvert som kommunikasjon blir lettere og informasjon blir mer tilgjengelig. Kanskje vil denne stadig friere flyten av informasjon også gjøre myndighetene i demokratiske land stadig mer gjennomsiktige. Det tror jeg ikke er urimerlig å håpe på. Dessuten er det ikke urimerlig å tro at verden vil bli mer frederlig etter hvert som fattige land blir rikere.

Jeg har også et håp om at medfølelsen vi i dag har for mennesker som kommer fra samme land i stadig større grad vil bli utvidet til å gjelde hele verdens befolkning. Det ville ikke være første gang en slik utvidelse finner sted. I riktig gamledager var det nok bare vår egen stamme vi hadde omsorg for, mens andre stammer var fjerne for oss. Ettersom teknologien hjelper oss til å komme nærmere hverandre håper jeg at vi vil fortsette å utvide empatien vår. Snart har hele verden billig tilgang på internett, og internettsider og videoer vil kunne bli oversatt til vårt eget språk. Kanskje vil dette hjelpe oss til å forstå hverandre bedre og ha mindre fordommer mot hverandre?

I dag er det vel ingen som regner krig mellom land Vest-Europa for å i det hele tatt være mulig. Men det var her både første og andre verdenskrig ble startet. Vil vi i en gang i fremtiden kunne si det samme om verden som helhet? Min gjetning er at ja, det vil vi. Men jeg vet jo ikke. I motsetning til informasjonsteknologi-trender kan ikke denne slags ting bli spådd med høy sikkerhet eller nøyaktighet.

Her er en påstand jeg føler meg sikrere på:

Verden er mye frederligere nå enn før. Kanskje frederligere enn noen sinne.

Hvordan kan vi beregne hvor mye krig det er i verden? Det blir feil å sammenligne antall kriger, for det er veldig stor forskjell på hvor store krigene er. Dessuten er det mange flere land i verden nå enn før. Spør du meg er antall dødsfall på grunn av krig, både militære og sivile, den beste målestokken for hvor mye krig det er. Ingen perfekt målestokk, men i hvert fall den beste jeg kan komme på.

UCDP/PRIO anslår at omlag femti tusen mennesker døde av krig i 2008. Tallet inkluderer soldater og sivile som blir drept som en direkte konsekvens av vold. Denne slags statistikk er såklart usikker, men hvis tallet er noen lunde riktig betyr det at cirka 0,1 prosent av de om lag 55 millionene menneskene som døde i 2008 ble drept av krig.

Bildet er fra Syvårskrigen (1756–1763), hvor det er anslått at om lag 600 000 soldater og 700 000 sivile døde.

Hvis vi ser på de største krigene og konfliktene som foregikk på 1700-tallet, og plusser sammen antallet mennesker som det er anslått at døde på grunn av dem, får vi åtte millioner mennesker. Kanskje var det totalt 3,2 milliarder mennesker som døde i løpet av dette århundet. I så fall døde 0,25 prosent av krig. Dette er svært usikre tall, og andelen som døde av krig ville nok vært en god del høyere hvis ikke barnedødeligheten hadde vært så høy! Jeg har latt være å regne med med slavehandelen, som tok livet av om lag ti millioner mennesker på 1700-tallet. En betydelig andel av disse ble drept før de kom om bord på skipene. Kidnappingen av afrikanere var ingen frederlig prosess.

Bildet viser Napoleon og hæren hans. I bakgrunnen brenner Moskva. Det antas at Russere satte fyr på byen for å hindre Napoleon og hæren hans fra å få forsyninger. Annslagsvis tre fjerdedeler av byen brant opp. Alt i alt drepte napoleonskrigene (1800-1815) om lag fire millioner mennesker.

Det er blitt anslått at om lag 40 millioner mennesker døde som en konsekvens av kriger og konflikter på 1800-tallet. Det tilsvarer i underkant av en prosent av de om lag 4,3 milliardene vi tror døde totalt. Også i dette århundret var det mange som ikke rakk å dø av krig fordi de døde av sykdom som barn.

Bildet viser døde soldater fra den amerikanske borgerkrigen (1861-1865), hvor over 600 000 soldater døde. Det tilsvarer to prosent av USAs daværende befolkning, og åtte prosent av hvite menn mellom 13 og 43 år.

Så har vi 1900-tallet, beryktet for å være det blodigste århundret i verdenshistorien. Grusome hendelser fant sted, og rundt hundre millioner militære og sivile ble drept i krigene som fant sted. Det tilsvarer om lag to prosent av de om lag fem milliarder menneskene som døde i løpet av 1900-tallet. Hvis vi i tillegg regner med diktaturer som drepte store deler av sin egen befolkning, sultkatastrofene som ble skapt av despotiske ledere som Stalin og Mao, og alle den slags ting, kommer vi kanskje opp i om lag 180 millioner mennesker . Det utgjør cirka tre og en halv prosent av alle dødsfall. Derfor er det vanlig å konstatere at 1900-tallet var det blodigste århundret noensinne, som nok stemmer hvis vi ser på antall dødsfall, men blir veldig feil hvis vi ser omfanget av blodighetene i forhold til befolkningstall.

Matthew White, en veldig historie-interessert privatperson, har samlet store mengder av “allmennkunnskapen” vi har om verdenshistorien på denne siden. Der blir store spørsmål besvart ved å vise omfattende regnestykker basert på anslag historikere allerde har gjort for enkelthendelser. Kildene til anslagene disse regnestykkene er basert på er vist på siden, og ofte blir flere anslag for enkelthendelser vurdert. Det er denne siden jeg har tatt anslagene for antall og andel dødsfall fra krig i de forskjellige århundrene. Disse anslagene er såklart usikre, men så vidt jeg vet er de også de beste anslagene som er å finne, i hvertfall for 1700- og 1800-tallet.

Men etter hvert som vi går tilbake i tid blir det enda vanskeligere å gjøre denne slags anslag. Om krig på 1600-tallet skriver Matthew dette:

“One contender for worst century has to be the Seventeenth (the 1600s). The 30 Years War was the bloodiest single conflict in Europe until World War One. Russia began the century in bloody chaos. The Manchu conquest of China was certainly responsible for one the top population collapses in East Asia, while the Mughal invasion of South India caused the highest alledged body count in South Asian history. Meanwhile, the collapse of the Native American population bottomed out, and the Slave Trade was accelerating. All this was clobbering a world with a population only a fifth that of the world in the middle of the Twentieth Century.

The primary cause of this was a quantum leap in military technology. The development of efficient muskets and artillery was allowing entire civilizations to be brought under the command of a single dynasty, creating so-called Gunpowder Empires. Although in later centuries, these new Empires would be a stabilizing influence, they began by destroying ancient power balances and unleashing chaos.

The Dictionary of Military History, (1994, André Corvisier, editor) cites a French scholar who estimated that 2% of the non-military European population died of war during the 17th Century.”

Matthew har ikke gjort anslag på antall eller andel døde fra krig i noen av århundrende før dette, og refererer heller ikke til anslag gjort av andre, men han har samlet en liste med mange av de største krigene, masakrene og overgrepene før det 20. århundret. Denne listen tyder på at århundrene før 1600-tallet heller ikke var en dans på roser.

Flere krigene som fant sted før 1600-tallet har vært blodige nok til å måle seg med med de største krigene vi hadde på 1900-tallet, selv når vi ikke tar hensyn til at befolkningen var mye lavere! Spesielt nevneverdig er:

• Genghis Khans krigføring på 1200-tallet, som er anslått til å ha drept 40 millioner mennesker! Dette anslaget er ikke bare basert på beretninger om alle de store slagene og enorme massakrene Genghis Khan sto bak, men også det enorme fallet i de involverte landenes befolkning. Til sammenligning trir vi at om lag 60 millioner mennesker døde på grunn av andre verdenskrig.
• Timur Lenk, den etnisk tyrkisk hærføreren som grunnla Timurid-dynastiet og aktiv den siste halvdelen av 1300-tallet og begynnelsen av 1400-tallet, som er estimert til å ha forårsaket 17 millioner dødsfall.
• An Lushan-opprøret, som fant sted i Kina på 700-tallet, og kanskje drepte omlag 10 millioner mennesker. Folketallet ble redusert med om lag tre ganger så mye som det, men det skyldes i stor grad at “folketelle-systemet” ble svekket av urolighetene.
• Urolighetene i Kina i begynnelsen av det første århundret, deriblant De røde øyenbryns opprør, som drepte cirka 10 millioner mennesker.
• Romas fall, som førte til anslagsvis 8 millioner dødsfall.

Nishapur, som befinner seg i dagens Iran, var en av datidens mest befolkede byer, og skal vist nok ha hatt over 1,7 millioner innbyggere. Byen gjorde opprør mot Mongolenes okkupasjon og mannen til Gengis Khans datter ble drept. Dette utløste Mongolenes massakrer av hele byens befolkning, inkludert kvinner og barn. Det ble berettet om at hodene til byens innbyggere ble stablet i store hauger til skrekk og advarsel.

Men kan vi stole på tallene vi får fra gamle kilder? På nettsiden sin svarer Matthew seg selv på dette spørsmålet:

“The short answer is, “We don’t know.”

The longer answer is that these are the numbers we’ve been given, so we pretty much have to take them or leave them at face value. We can’t easily check behind them.

The principle argument against the accuracy of ancient atrocity statistics is that they come from innumerate societies without the modern skill in counting large numbers of people and keeping accurate records. Conquerors liked to brag about their exploits, and the vast hordes of the enemy army grew with each retelling. Civilization before the Enlightenment was rather flexible when it came to historic accuracy, and medieval historians never let the truth get in the way of a good story.

(…)

The principle argument in favor of these statistics is that they were considered credible at the time, and if eyewitnesses believed that it was logistically possible to field an army that huge, well, they would know better than we would, right? Our ancestors knew how to count sheep and cattle, so why would they suddenly turn stupid when it came to counting people. We often accept the word of ancient historians when they list a chronology of events, so why are we more skeptical when they list numbers?

Nor is technology the deciding factor. Even today, most killings are accomplished with traditional low-tech methods (starvation, disease, machetes), so we shouldn’t automatically consider high body counts to be beyond the reach of our ancestors. In our lifetimes, we’ve seen massive genocides commited in Cambodia and Rwanda without any particularly advanced technology.

We should keep in mind that many of the numbers from well-documented modern horrors are too big to be believed, but true nonetheless. The danger in doubting too easily is that we’ll approach the subject with a double standard, believing the stories we want to believe, and denying the ones we don’t.”

Desto mer historie man leser, desto flere kriger får man høre om, uansett hvilken tidsepoke det dreier seg om. Jeg synes det virker rimerlig å anta at dødsfall fra krig i forhold til befolkningstall har vært mye høyere enn i dag gjennom alle århundrene som har gått siden vår tidsregning begynte.

Når vi går langt nok tilbake har vi ikke ordentlig oversikt over selv de viktigste hendelsene og krigene. Hva gjør vi da?

En ting som kan gi en pekepinn er å lese veldig gamle tekster. En av de eldste tekstene vi har er det gamle testamentet. Og for å si det pent: Hvis hele det gamle testamentet ble filmatisert ville filmen fått 18-års-grense.

Veldig mange bibelvers kan bli trukket frem for å vise hvor voldelig samfunnene som blir beskrevet i det gamle testamentet var, men jeg skal nøye meg med et eksempel, fra kapittel 31 i fjerde mosebok:

“De gikk til kamp mot Midjan, som Herren hadde befalt Moses, og drepte alle mennene der. Blant dem som falt i slaget, var også Midjans konger, Evi, Rekem, Sur, Hur og Reba; det var de fem kongene i Midjan. Også Bileam, Beors sønn, drepte de med sverd. Israelittene førte Midjans kvinner og barn bort som fanger. Og alle deres husdyr, hele buskapen, og alt det de eide, tok de som bytte. Alle byene de bodde i, og alle teltleirene satte de ild på. Alt byttet, alt de hadde tatt i krigen, både av folk og fe, tok de med seg. Og fangene og krigsbyttet, alt de hadde tatt med seg, førte de til Moses og presten Elasar og til hele israelittenes menighet, som lå i leir på slettene i Moab, ved Jordan, rett imot Jeriko

Moses, presten Elasar og alle folkets høvdinger gikk i møte med dem utenfor leiren. Moses var harm på befalingsmennene som kom tilbake fra felttoget, både tusenmannsførerne og hundremannsførerne. Han sa til dem: Har dere spart alle kvinnene? Det var jo de som etter Bileams råd lokket israelittene til troløshet mot Herren den gangen ved Peor, så pesten rammet Herrens menighet. Nå skal dere slå i hjel alle smågutter og alle kvinner som har hatt samleie med menn. Men alle unge piker som ikke har hatt samleie med menn, skal dere spare.”

Var forfatterne av det gamle testamentet mer voldelige enn de andre som levde på denne tiden? Jeg vet ikke. Heldigvis er det flere måter vi kan se om det var mye krig i gamledager på enn å lese på gamle tekster. Disse metodene gjør det mulig for oss å se enda lengre tilbake i tid. En av disse metodene er å undersøke skjelettene vi graver opp. Det er tydelig at en betydelig andel av skjelletene vi finner fra gamledager tillhører mennesker som ble drept ved vold, og vi kan gjøre anslag på hvor mange som døde av vold ved å føre statistikk på skjelettene vi har funnet fra de forskjellige tidsepokene.

Dessuten kan vi se på primitive samfunn som har oppretholdt levesettet sitt og trolig lever på samme måte nå som de gjorde for tusenvis av år siden. Grafen under, som du kan lese mer om her, sammenligner prosentene av mannlige dødsfall som blir forårsaket av krig i stammesamfunn med prosentene av menn som ble drept av krigføring i USA og Europa på 1900-tallet:

Statistikken dreier seg som sagt om stammesamfunn som fortsatt eksisterer i dag, og er fra boken War Before Civilization av Lawrence Keeley. Det finnes også stammesamfunn som ikke deltar i krig, men disse er unntakene snarere enn normen ifølge Keely. I boken anslår han at krigføring førte til 20 ganger så mye dødsfall i stammesamfunn i gamledager som i løpet av 1900-tallet, både når vi ser på hvor stor andel av dødsfallene som var forårsaket av krig og når vi ser på prosenten av befolkningen som ble drept av krig per år. Keely tar utgangspunkt i at hundre millioner mennesker døde av krig i løpet av 1900-tallet.

Det fantes stammesamfunn som ikke hadde krig, men disse var skjeldne. Blant Nord-Amerikanske indianerstammer anslår Keely at bare 13 prosent ikke kriget med andre stammer en gang i året eller oftere. Stammene som ikke deltok i krig var som regel frederlige fordi de holdt til langt unna andre stammer. I stammene som ikke kriget med andre stammer var det veldig høye draps-rater.

I videoen under forteller Andy Thomson mer om dette:

Matthew White, med War Before Civilization som en av kildene sine, skriver på nettsiden sin:

“Of the 8 primitive societies that survived long enough to be analyzed by modern demographics, the median indicates that some 15.4% of all primitives, male and female alike, died by warfare. Of the 14 prehistoric cultures excavated and analyzed by archaeologists, the median indicates that about 14.8% of all prehistorics, male and female alike, died by warfare. Combining these into a sample group of 22 gives us a median of about 15.1%. (…) In total, all this indicates some 400 million people who died in primitive war before the primitives were wiped out or absorbed by civilization.”

Og for øvrig, hvis noen skulle lure: Verden var heller ikke spesielt fredlig mellom 1900 og første verdenskrig. I løpet av disse fjorten årene døde i hvert fall en million mennesker av krig, om ikke flere, ifølge mitt grove overslag. Flere per år enn i dag, selv når vi ikke tar hensyn til at vi nå er om lag fire ganger så mange innbyggere.

Ok, verden er mye frederligere enn den har vært i mesteparten av menneskehetens historie. Men hva med de siste tiårene?

Ingen er vel i tvil om at mange færre dør av krig nå enn under andre verdenskrig, men hva med etterpå?

Det er UCDP og PRIO som har ført den beste statistikken over dette. Tallene er såklart usikre, men de er usikre for alle årene. Så vidt jeg vet er det ingen grunn til å tro at de for eksempel er for lave mot slutten, men ikke for lave i begynnelsen. Statistikken regner bare med mennesker som dør som en direkte konsekvens av krig, så mennesker som har dødd av sult og sykdom som en konsekvens av krigen i Kongo er ikke med på grafen. Det er heller ikke hendelser som for eksempel folkemordet i Rwanda. Dette gjelder såklart også for alle årene på grafen. Dødsfall fra terror er ikke medregnet, men de ville uansett ikke gjort noen stor forskjell. Både sivilie og militære dødsfall er medregnet:

Som du ser viser trenden at antall dødsfall forårsaket av krig er synkende. Og selv hvis grafen viste en dobling av antall dødsfall ville det vært rimerlig å tolke dette som at verden er blitt mer frederlig, eller i det minste at krig er blitt mindre dødelig, med tanke på at verdens befolkning i 2008 var 2,8 ganger så høy som i 1946.

For å konkludere: Siden atomvåpen ble utviklet på 40-tallet har vi visst at det kan gå riktig ille hvis det blir full verdenskrig, men likevel er verden blitt mer frederlig, og flere regioner hvor det tidligere har vært krig eller betydelig risiko for krig er dette nå helt uaktuelt. Krig er fortsatt grusomt, og denne slags statistikk er til liten trøst for de som fortsatt er hardt rammet, men ting går i riktig retning. Kanskje vil vi en gang få fred i hele verden. Det gjetter jeg at kommer til å skje. Men nettop det er det jeg gjør: Gjetter.

La meg komme med enda noen spekulasjoner om krig i fremtiden som godt kan vise seg å være feil:

• De mest avanserte landene vil være demokratier hvor befolkningen får større og større innblikk i hva som skjer i landene de kriger i, også gjennom sterke medier som for eksempel video. De kommer til å ha humanistiske verdier, og vil i likhet med politikere og militære ledere ønske å unngå død og lidelse også hos fienden. Også i resten av verden vil folk ha innblikk i hva som skjer gjennom media, og alle land vil ha et ønske om å fremstå som humane forann verdenssamfunnet.
• For avanserte land vil det etter hvert bli hensiktsmessig å bruke roboter fremfor menneske-soldater. Etter hvert vil disse robotene bli bedre enn menneske-soldater og de vil kunne tåle mye mer. En mulighet for disse robotene vil være å ha “hjernen” sin langt unna, eller bli styrt av mennesker som befinner seg et annet sted. Med slike roboter vil man uavhengig av verdigrunnlag kunne ta mye større risiko, siden alt man står i fare for å miste er materiell. Derfor blir det heller ingen konflikt mellom å utsette egne soldater for fare og å gjøre alt man kan for å unngå sivile tap, som for eksempel å erstatte flyangrep med bakke-aksjoner.
• For vanlige folk vil det nok være mulig å beskytte seg godt mot tankelesing, men terrorister som er under fangenskap vil ikke kunne holde på en eneste hemmelighet. Hvis personen som er under fangenskap er uskyldig vil det vise seg med en gang. Maskinen som har stått for tankelesingen vil kunne slette all informasjonen, og den uskyldige vil kunne få erstatning for brydderiet. Men hvis personen er skyldig vil man lett kunne få tilgang på all informasjon uten å påføre verken skade eller smerte.
• Ved hjelp av lasere vil man kunne ødelegge ting raskt, effektivt og ikke minst presist. Også på lang avstand og fra verdensrommet. Raketter vil lett kunne ødelegges med laser, muligens med unntak av rakettangrep som består av mange små raketter.
• De mest avanserte våpnene vil kanskje være dominert av horder med smarte nano-roboter. Disse robotene kan kommunisere og sammarbeide med hverandre, og er i stand til å sender informasjon til og får instruksjoner fra datamaskinene de styres av. Disse nano-robotene vil lett kunne skaffe seg full oversikt over et område, også befolkede områder. De vil lett kunne kjenne igjen fjes og kanskje vil de til og med kunne ta DNA-tester veldig raskt. De vil kunne samle seg til å bli eksplosiver hvis de ønsker å ødelegge et mål. De vil lett kunne ramme menneskene og maskinene de ønsker å ramme uten å ramme uskyldige. De vil kunne sette fiendtlige soldater eller terrorister ut av spill uten å skade dem. En måte å sette dem ut av spill på uten å skade eller drepe er å bedøve dem, men man kommer nok til å ha mange kreative alternativer utover det, som vil være enda mer humane.

Når vi får denne slags teknologi kan man se for seg at det blir lett å frigjøre land som for eksempel Nord-Korea uten å lage et blodbad. Med mindre disse diktaturene allerede har falt i mellomtiden.

Krig vil ikke være koselig i fremtiden heller, men for en overlegen part vil det kanskje være mulig å vinne uten å utsette egne soldater for risiko og uten å ramme sivile? Og kanskje vil det bli triverligere å være den tapende part også? Hvis man tar liv vil det kunne gjøres veldig raskt, uventet og helt smertefritt, men det burde også være mulig å vinne kriger uten å ta et eneste liv.

Blir vi mer lykkelige når vi får høyere levestandard? Hvordan kan vi bli gladere?

I undersøkelser hvor folk blir spurt om hvor glade de er og hvor bra de har det på en skala fra 1 til 7 svarer amerikanske mangemillionærer at de ligger på 5,8. Hjemløse mennesker i Calcutta derimot, scorer kun 2,9. Så da kan vi vel konkludere med at man blir gladere av å være rik enn å være fattig?

Så lett er det ikke.

Det er nemlig to grupper som i snitt utga seg for å være omtrent like glade som mangemillionærene: Inuitter fra Grønland og masaier fra Kenya. Ingen av disse gruppene er kjent for å leve overdådig.

Hvorfor er inuitter og masaier så glade i gjenomsnitt? På grunn av felleskapet og nærheten? På grunn av mindre stress?

Gleden man får fra å tjene penger har en tendens til å avta. Undersøkelser viser at amerikanere som tjener 50 000 dollar i året er mye gladere enn de som tjener 10 000 dollar i året, men de som tjener fem millioner dollar i året er ikke så mye gladere enn de som tjener 100 000 dollar i året.

Rike land har i snitt gladere innbyggere:

Men likevel ser det ikke ut til at folk som bor i land som allerede er rike blir noe særlig gladere etter hvert som økonomien vokser:

 

Statistikk viser at innbyggere i rike land ble litt gladere i snitt mellom 1973 og 2006, men at forandringene har vært små, at mange land verken er blitt mer eller mindre glade, og at gleden til og med har blitt redusert i enkelte land.

Hvorfor har rikdom så lite å si for hvor glade vi er når vi har nådd et bestemt nivå? Jeg tror det er tre grunner.

For det første er det mange flere faktorer enn økonomi som har mye å si for hvor glade vi er. Alder har mye å si. Ekteskap, romantiske forhold og venner har mye å si. Stress og fritid har en betydelig innvirkning. Derfor tror jeg også at mye av teknologien jeg har skrevet om her kommer til å gjøre folk gladere. For eksempel tror jeg god helse og unge kropper gjøre oss glade. Pensjonsiter er riktignok ganske glade i snitt, men det tror jeg har å gjøre med at de har mye fritid og ikke stresser. Dette kommer nok også til å bli tilfellet for resten av oss i fremtiden.

Den andre grunnen er at hvor fornøyde vi er avgjøres av hvor mye vi har i forhold til menneskene rundt oss. Og da blir jo effekten av å bli rikere mindre når alle de andre vi kjenner også blir rikere.

Den tredje og viktigste årsaken trenger en mer omfattende forklaring, så jeg gir den en egen overskrift:

Hjernen våre trenger en makeover

Du har to valg:

1. Vinne en stor sum penger i et lotteri.

2. Bli skadet i en ulykke slik at du blir helt eller delvis lam i underlivet.

Det ene valget vil gjøre deg rik. Det andre valget kan føre til at du blir sittende i rullestol. Hva velger du?

Ja, det lureste er å velge pengene, og ja, det var nok et dumt spørsmål.

Men ikke så dumt som man kanskje skulle tro. Studier som har blitt gjort på disse gruppene viser at nemlig at mennesker som har vært utsatt for disse to hendelsene er like glade ett år etterpå!

Hvis du ikke tror meg kan du lese mer om forsøket her eller se et foredrag om temaet her. Andre studier viser at lottovinnere på enda lengre sikt, for eksempel to år etterpå, er gladere enn det de ellers ville vært. Vi må ikke glemme at det er forskjeller mellom studier av lotto-vinnere, for eksempel kan størrelsene på premiene til vinnerene være forskjellig. Uavhengig av den slags spørsmål synes nok mange det er rart at sammenhengen mellom å vinne masse penger og glede er så liten. Jeg ble i hvert fall overasket.

Hjernen vår tilpasser seg etter forholdene. Såklart påvirker omgivelsene våre hvor glade eller lei oss vi blir, men i stor grad vender vi oss til forandringer i levestandard. Hvor glade vi er har en tendens til å stabilisere seg.

Det er flott at folk som blir utsatt for ulykker og havner i rullestol, eller på andre måter får livskvaliteten betydelig redusert, etter hvert kan få gode liv fordet. Og det er godt å vite at de som levde før oss ikke hadde det så ille som man skulle tro utifra den lave levestandaren de hadde.

Men at gleden vår stabiliserer seg fører også til at at mange av oss blir mye mindre glade enn vi kunne vært.

Jeg tenker meg at mennesker som i steinalderen ble glade og fornøyde når de fikk nok mat. Kanskje ble de ekstatisk glade når de fikk et stort bytte? Kanskje hente det fra tid til annet at de ble så glade av å sikre seg nok mat etter en periode med usikkerhet at de begynte å gråte av glede?

Det siste var spekulasjoner fra min side. Men i en tid hvor det var vanlig å gå sulten, og hvor det alltid var en overhengende fare for å gå tom for mat, satte nok folk stor pris på det når de hadde nok. Vi nyter fortsatt god mat, men å kunne spise i det hele tatt blir vi ikke glade av, fordi vi er så vant til det.

Det finnes så mange flere eksempler. Jeg nøyer meg med noen:

• Som barn syntes mange av oss at det var helt fantastisk å ha sommerferie de første dagene. Men etter noen ukers tid hadde det blitt en vane, og vi tenkte ikke på at vi hadde ferie. Og selv om vi fortsatte å ha det bra satte vi ikke like på langt nær like stor pris på å ha ferie som vi gjorde i begynnelsen. Eller var det bare meg?
• Vi setter stor pris på å spise når vi er veldig sultne, og det er kjempedeilig å varme seg når man har vært kald. Men å ikke være sulten eller å være varm nok gir verken glede eller velvære når vi er vant til det.
• Å bli sammen med en man er veldig forelsket i kan gjøre at man blir kjempeglad, men etter å ha vært gift i 20 år er ekstasen for lengst borte.
• Sjokolade er fortsatt godt, men vi setter ikke på langt nær like stor pris på å spise lørdagsgodt som vi gjorde da vi var barn.
• Det finner fortsatt barn i verden som tenker “hvis jeg bare hadde fått nok mat, da hadde livet vært godt”. Men i Norge kan barn bli skuffet og lei seg hvis de ikke får store nok gaver til jul, og begynne å gråte hvis de ikke får godteri.
• Vi blir lykkelige når vi når vi når målene våre, men denne gleden avtar.

Susan Boyle fikk oppfylt sin store drøm i 2009. Mon tro om hun fortsatt er lykkelig på grunn av dette, eller om hun er blitt så vant til sin nye tilværelse at den føles som en selvfølge.

Vi blir altså mindre glad av ting etter hvert som vi blir vant til dem. Så vidt jeg har forstått det vil mennesker som har opplevd mange sterke lykke-opplevelser få en svakere lykke-følelse fra små ting.

Noen av oss har det dårlig. Men statistikken viser tydelig at de fleste innbyggere i vestlige land synes at de har det ganske bra, og at noen av oss har det veldig bra. Likevel kunne alle hatt det mye bedre. Hvordan kan vi få til det?

Med teknologi såklart!

Det er vanlig å si at man må oppleve sorg og lidelse for å kunne sette pris på glede og velvære. Men hvis det er sant er det bare fordi hjernen vår er bygd opp på en bestemt måte. Ved å forandre på hjernene våre vil vi kunne løse dette problemet. Med molekylær nanoteknologi og superintelligens er det ingen tvil om vi trygt og lett vil kunne omstrukturere hjernene våre slik vi vil. Ved hjelp av forandringer i hjernen, forandringer som jeg antar at ikke vil trenge å være spesielt omfattende, vil vi kunne:

1. Sette like mye pris på ting også når vi er blitt vant til dem.

2. Bli mye gladere av ting ved at alt som utløser positive følelser utløser mye sterkere følelser enn det som er “naturlig”.

3. Generelt føle oss mye mer tilfredse og glade.

Et slikt inngrep ville uten tvil gjort livene våre mye bedre. Men vil gleden man får fra slike inngrep være falsk?

Vel, hvordan kan en følelse være falsk egentlig? Følelser dreier seg jo ikke om hvordan vi opplever virkerligheten, det er noe vi gjør i tillegg til å ha følelser. Sånn sett er ikke følelser “riktige” eller “gale”, men de kan være gode eller dårlige!

På grunn av evolusjonsprosessen lider enkelte av oss av mentale lidelser som gjør tankene dystre. Noen av oss er mer utsatt for depresjoner enn andre. Er det mindre forferdelig at mennesker lider hvis lidelsen kommer innenfra? Og hvis svare er nei: Er det mindre fantastisk at mennesker har det bra hvis gleden kommer innenfra?

Hva er årsakene til at hjernen og følelsene våre er slik de er? La meg først starte med å si hva som ikke er grunnen:

• Fordi vi skal ha det bra.
• Fordi vi skal ha følelser som er “sanne”.

Hjernen, hvor alle følelsene våre oppstår, er et resultat av den samme prosessen som resten av kroppen vår: Evolusjon.

Evolusjon, prosessen som er eneannsvarlig for å ha laget oss, har ingen som helst moral eller tiltenkt mening bak noen ting. Evolusjon er en prosess. Noe som kan skje med masse og energi i bestemte situasjoner som en konsekvens av naturlovene.

Siden evolusjonen er en prosess, og ikke noe mer en del, kan den såklart ikke tenke, og heller ikke snakke. Men hvis den kunne snakke ville den kanskje sagt noe ala dette:

“Jeg gir langt faen i alle mennesker og alt annet. Jeg kunne bokstavelig talt ikke brydd meg mindre om deg og følelsene dine. For meg er det fullstendig likegyldig om alle har det kjempebra eller om verden fylles av bunnløs sorg og ekstrem lidelse.”

Evolusjonen er nemlig en ganske usympatisk prosess.

På grunn av genetiske defekter forekommer det jevnlig at barn blir født hud. Hvorfor gjør evolusjonen dette? Svaret er at det ikke er noe hvorfor. Evolusjonen har ingen tiltenkt mening med det den gjør, men er kun en konsekvens av naturlovenes samspill med masse, energi og hverandre.

Det er viktig at du ikke missforstår. Jeg sier ikke at vi ikke har mening. Jeg sier at vi ikke har tiltenkt mening.

Vi har vært heldige som har blitt som vi har blitt. Men det ville vært veldig dumt av oss å slå fast at vi burde fortsette å være akuratt som vi er fordi evolusjonen har gjort oss sånn.

Om følelsene våre er et resultat av fysiske prosesser i hjernen, som igjen er et resultat av meningsløse naturprosesser, gjøre det at de blir mindre meningsfulle?

For å mene noe sånt måtte man tatt utgangspunkt i at meningsfulle ting ikke kan ha en årsak, og det ville jo være ganske absurd. Alt har en årsak!

Det er følelsene i seg selv som gir følelsene verdi, ikke prosessene som forårsaker dem.

Gode liv er gode liv uansett om de er gode på grunn av evolusjon eller på grunn av tekniske inngrep. Men selv liker jeg best tanken på å være slik vi er fordi vi selv har bestemt oss for at det er sånn vi vil være.

Men ikke missforstå. En prinsipiell motstand mot modifisering av menneskekroppen og menneskehjernen kan også begrunnes logisk. Hvis man er mot glede.

Mer konkrete tanker om hvordan menneskehjernen kan forbedres kommer i fremtidige versjoner av denne teksten.

Les hvis du er religiøs. Hvis ikke kan du hoppe over.

I avsnittene over tok jeg utgangspunkt i at vi er blitt som vi er blitt utelukkende på grunn av naturlovene. Men mange tror jo at vi og verden rundt oss er tiltenkt av en høyere skapning som har en mening bak det hele.

Jeg har satt meg godt inn i spørsmål rundt religion, og har gode grunner til å være sikker på at alle relgioner tar feil. Hvorfor jeg ikke er religiøs kan du lese om her, hvor jeg oppsumerer hovedgrunnene til at jeg er ateist, og addresser de vanligste argumentene folk har for å være religiøse. Selv om du sikkert har hørt mange argumenter mot religion fra før, og sikkert tenkt gjennom ting selv også, tror jeg at du vil finne en del viktige argumenter du ikke har hørt eller tenkt ordentlig på før. Dessuten gir jeg gode motsvar til alle de beste argumentene for religion, argumenter mange ateister svarer dårlig på. Igjen, du kan lese artikkelen her.

Men la oss sette den debatten til side.

Sykdommer som fører til lidelse og død, jordskjelv og tsunamier, sykiske lidelser som er forårsaket av genetikk. Eksempler på at skaperverket ikke er perfekt har vi mer enn nok av.

Mannen på bildet lider av den genetiske sykdommen nevrofibromatose.

Det hender at barn med genetiske feil blir født uten hud, født med hjertet utenfor kroppen, eller født med deformerte annsikter. Ingen religiøse mennesker jeg kjenner mener at vi ikke skal behandle denne typen genetiske lidelser. Men genetiske sykdommer er også en del av skaperverket. Det betyr vel at vi kan forandre på skaperverket når det ikke er slik det bør være?

Bibelen forteller historien om tårnet i Babel, som handler om hvordan Gud hindret menneskene i å konstruere et tårn som skulle nå opp til himmelen. Men under den senere tids utforskning av verdensrommet har han glimret med sitt fravær. Hvis en allmektig Gud finnes og er imot teknologiske fremskritt kan han jo bare stoppe oss. Det er et seriøst argument som jeg synes du burde tenke over hvis du er kristen.

Her er to påstander som ateister, agnostikere og tillhørere av alle religioner og religiøse retninger burde kunne være enig i:

1. Hvis både hjernene våre, kroppen vår og hele verden rundt oss, er skapt eller tiltenkt av en Gud som har makt over alt, vet alt og forstår alt, vil teknologiske fremskritt gi oss makt over universet og vårt eget design kun hvis det er tiltenkt. Ikke engang en teknologioptimist som meg tror at vi noen gang vil kunne bryte naturlovene, så noen makt-rivalisering blir det uansett aldri snakk om.

2. Vi har en moralsk forpliktelse til å forhindre lidelse, men også til å skape glede. Det er uetisk å ikke bruke de evnene og mulighetene vi har til å gjøre verden til et så bra sted som mulig, helt uavhengig av hvem eller hva som har gitt oss disse evnene og mulighetene.

Som om ikke universet var stort nok allerede…

Advarsel: Her kommer jeg til å være oppsumere mye fysikk. For å vite hva som er teknologisk mulig må vi jo også vite hva som er fysisk mulig. Dessuten er mye av dette veldig spennende. Ingenting vil bli forklart matematisk eller i dybden, men hvis du blir sliten av for mange fysikk-konsepter forklart på rad kan du hoppe til overskriften “Uante muligheter”.

Enda en advarsel: Jeg har ikke selv utdannelse innenfor fysikk eller noen dyp forståelse av fenomene og teoriene jeg beskriver. Jeg har prøvd å dobbelt-sjekke ting, men utelukker likevel ikke at denne delen kan inneholde upresisheter eller missforståelser. Immidlertid kan jeg forsikre om at fenomenene og teoriene jeg skriver om er seriøse.

I Bibelen beskrives stjernehimmelen som et slør eller et telt som er trukket over jorden. Det var nok denne slags syn som dominerte på den tiden. Men så fant vi ut at det var flere planeter, og at vi var en del av et solsystem. Senere ble det klart at vårt solsystem kun var et av veldig mange, og at stjernene også var soler, bare lengre unna enn vår egen.

Begge disse overgangene kan nok ha vært vanskelige å akseptere for mange. Mye på grunn av den absurde og følelsesstyrte missforståelsen om at vi blir mindre viktige hvis vi utgjør en mindre andel av kosmos. Men det blir vi jo ikke. Vår verdi er helt uavhengig av om vi er den eneste planeten i universet eller en blant fantasilliarder. Det er ikke vi som blir mindre, men universet som blir større.

Trolig står vi ovenfor enda en utvidelse av virkerlighetsforståelsen vår. En som er mye større enn de vi tidligere har gjennomgått. Mange fysikere tror nemlig at universet vi befinner oss i ikke er det eneste som finnes, men at det er et blant mange. Antagelig et blant uendelig mange.

Ideen om paralelle universer er ikke ny. Blant annet er paralelle universer en av flere mulige måter å forklare et av kvantefysikkens paradokser på. Tolkningen går ut på at universet “splittes” i flere deler hver gang kvantefysikken gir flere mulige utfall for en hendelse. For de av dere som kjenner til Schrödingers katt: Dette vil bety at katten både er levende og død, men i to forskjellige universer. Richard Feynman beskrev denne tolkningen på en annen måte. Feynman beskrev tid som en retning i rommet (åpenbart ikke i noen av de tre dimensjonene vi kan se), men så ikke på tid som en rett linje. I stedet mente han at tiden beveget seg i flere rettninger, og at alle de mulige utfallene som er lov innenfor kvantefysikken på et bestemt tidspunkt vil skje, men i forskjellig fremtider. Stephen Hawking har uttalt:

“Some people make a great mystery of the multi universe, or the Many-Worlds interpretation of quantum theory, but to me, these are just different expressions of the Feynman path integral.”

Teorien om kosmisk inflasjon åpner muligheten for flere teorier om paralelle universer. En av disse går ut på at nye hendelser tilsvarende vårt Big Bang kan oppstå i universet når utvidelsen universet vårt en gang om lenge har gjort ratioen mellom energi og volum i universet lav nok til at dette kan skje. Og når dette nye universet har utvidet seg nok vil historien gjenta seg. I så fall er universet vårt en boble i et “multivers” hvor det stadig bobler opp nye universer. Disse boblene vil kunne ha fysiske lover og fysiske konstanter som er ganskje forskjellige fra fra lovene og konstantene som vi har i vår boble. Det er ikke alle boblene som vil fortsette å utvide seg, men de som gjør det vil kunne åpne for mer enn en Big Bang-hendelser. Hvordan dette er mulig uten å bryte loven om konservering av energi kommer jeg tilbake til senere i artikkelen.

Dette er absolutt interessant teorier, og at en teori som involverer paralelle universer viser seg utelukker ikke at de andre også kan vise seg å stemme. Max Tegmark åpner muligheten for at vi kan ha fire nivåer med forskjellige slags typer paralelle universer.

Men det jeg skal skrive spesielt om her er den formen for paralelle universer som er integrert i m-teori. Men for å sette m-teori i sammenheng må jeg først fortelle litt generelt om moderne fysikk.

Vi lærer at verden består av atomer, som igjen består av elektroner, protoner og nøytroner. En del av oss har også blitt fortalt at protoner og nøytroner er bygd opp av enda mindre partikler kalt kvarker. Men vi tror ikke at elektroner eller kvarker er bygd opp av partikler som er enda mindre enn dem igjen. Derfor kaller vi elektroner og kvarker for elementærpartikler.

Standardmodellen, som er allment akseptert blant fysikere, og som du kan få en mer omfattende innføring i her eller her, forklarer mye av verden rundt oss ved å se på elementærpartikler og egenskapene deres. Standardmodellen har bestått alle tester, forteller oss mye om hvorfor ting er som de er, og har forutsett mange partikler som vi senere har funnet.

Standardmodellen tar utgangspunkt i at alle tingene vi kan ta på, samt lys, består av partikler. Men den går lengre enn det. Også kreftene, for eksempel tyngdekraften, består av partikler. Vi har allerede observert kraft-partiklene til tre av de fire kreftene i universet eksperimentelt (den sterke nukleære kraften, den svake nukleære kraften og elektromagnetisme). Den eneste kraft-partiklen vi enda ikke har observert er gravitonet, kraft-partiklen til tyngdekraften. Vi annser det som en selvfølge at det krever energi å få noe med masse til å bevege seg, men det det er nok fordi vi er så vant til det. Ifølge standardmodellen har noen partikler masse fordi de bremses av det såkalte higgs-bosonet. En av formålene med partikkelakseleratoren i CERN er å teste for denne partikkelen, som vi tror er jevnt fordelt over hele universet, og derfor danner et såkalt higgs-felt.

Standardmodellen har veldig mange elementærpartikler, og mange av dem er veldig like hverandre. Jeg har allerede nevnt partikler og antipartikler, som er veldig like hverandre, men har motsatt ladning. Et annet godt eksempel er at kvarker og leptoner (partikkel-gruppene som alle elementærpartiklene i et atom tilhører) har tre generasjoner av hver partikkel hvor massen er forskjellig. For eksempel har vi en tyngre utgave av elektronet (muonet) og en enda tyngre utgave (tau-partikkelen). Dessuten har ikke standardmodellen noen forklaring på hvorfor tyngdekraften er så svak, eller hvorfor alle partiklene er som de er. Standardmodellen forklarer mye, men det finnes en mer grunnleggende forklaring på hvorfor universet er som det er.

Dessuten er det flere ting med fysikkens lover slik vi kjenner dem i dag som ikke helt stemmer. Her er noen av de viktigste problemene:

• Kvantefysikk fungerer godt når vi undersøker hva som skjer på små skalaer, og relativitetsteorien stemmer godt overens med det vi ser på store skalaer, men de to teoriene motsier hverandre.
• Tyngdekraften er mye svakere enn fysikere mener den burde være.
• Formlene vi bruker til å beskrive fysikkens lover slik vi kjenner dem i dag gir ikke mening når vi bruker dem til å anslå hva som skjer inne i svarte hull eller hva som skjedde de første 10^-43 sekundene av universets historie. At en formel ikke gir mening kan for eksempel bety at man må dele på null, og det går jo ikke an.

En kandidat til å forenkle standardmodellen og løse disse problemene er strengteori. Hvis du vil lære om strengteori annbefaler jeg denne dokumentaren, som forklarer ting på en underholdende og forståelig måte. Men her er en kort oppsumering:

Universet består ikke av elementærpartikler, men av vibrerende strenger med energi. Verden består av flere dimensjoner enn vi kan se, og mange av disse er krøllet opp i seg selv. Derfor kan de bli sett på ethvert punkt i rommet, men bare hvis man ser nærme nok. Egenskapene til disse strengene blir påvirket veldig av hvordan de vibrerer, og siden de er så små har det mye å si at de vibrerer i flere dimensjoner enn de vi kan se. En anologi som ofte brukes er en fiolin, hvor strengene ikke forandrer seg, men lager forskjellige noter utifra hvordan de vibrerer. Strengene verden er bygd opp av i følge strengteori kan lage forskjellige elementærpartikler utifra hvordan de vibrerer. En streng som vibrerer på en bestemt måte kan være en kvark (elementærpartliklene protoner og nøytroner består av), men hvis den vibrerer på en annen måte kan den være et elektron, og hvis den vibrerer på en annen måte enn det igjen kan den være et foton.

Tidligere var det fem forskjellige strengteorier, men i 1995 ble alle disse teoriene samlet til en felles teori: M-teori. Ifølge m-teori er det 11 dimensjoner, og verden består ikke bare av strenger, men også membraner.

En vanlig reaksjon på å høre om strengteori og m-teori er: “Hva er det disse fysikerne har røyka?”.

Men i m-teori kan kvantefysikk og relativistisk fysikk forenes, og flere andre ting som tidligere ikke har hengt på greip kan forklares. Det bør understrekes at m-teori ikke er ferdig utviklet og at det derfor fortsatt er mye vi ikke vet om hva det vil innebære hvis teorien stemmer.

En av de spennende tingene med m-teori er at teorien innebærer at vårt univers er et av mange. Vårt univers er en av mange membraner i den 11. dimensjonen. Dette utdraget fra BBCs dokumentar om m-teori og paralelle universer forklarer mer om disse membranene:

Strengene vårt univers er bygd opp av (enten de tar form som protoner, elektroner, nøytroner, fotoner, eller andre elementærpartikler) er festet til vår membran. Begge endene av strengene er festet til membranen, og kan bevege seg langs den, men ikke vekk fra den. Derfor kan det være fult av paralelle universer overalt uten at vi kan se dem eller nå dem.

Med et viktig unntak: Tyngdekraften. Ifølge m-teori er endene til en graviton-streng festet til hverandre. Derfor kan tyngdekraften gå utenfor universet vårt, og mesteparten av den gjør også det. Dette forklarer mysteriet om hvorfor tyngdekraften virker så svak i forhold til de andre kreftene.

M-teori kan også kanskje gi en forklaring på hva som skjedde helt til å begynne med i universets historie. Kanskje kan et Big Bang oppstå når to membraner kræsjer. I så fall vil det ikke bare være mulig å regne ut hva som skjedde når universet var null sekunder gammelt, men også hva som skjedde før det.

Teorien om paralelle universer vil også forklare noe annet som noen mener er vanskelig å forklare, nemlig den såkalte finjusteringen av universet.

Kanskje finnes det flere kombinasjoner av fysiske konstanter som kunne gjort liv mulig, men på en annen måte enn i vårt univers? Jeg vet ikke. Men utvikling av liv slik vi kjenner det i dag har vært avhengig av en rekke ting. For eksempel:

• At elementærpartikler har samlet seg til atomer.
• At solsystemer har oppstått.
• At vi har stjerner og at disse danner grunnstoffene som liv er basert på.

Veldig små forandringer i kun en av de fysiske konstantene kunne gjort liv slik vi kjenner det umulig. Kanskje. Det er uenighet om hvorvidt universet vårt egentlig må ha vært finjustert for å muliggjøre liv, og jeg har ikke oversikt over debatten eller hva som er den dominerende oppfatningen.

Min hvis universet er finjusert vil dette kunne forklares godt med m-teori. Ifølge m-teori vil mange av de fysiske konstantene og de fysiske lovene variere mellom forskjellige universer. Derfor, siden det er ekstremt mange universer, kanskje uendelig mange, er det naturlig å forvente at en bestemt andel av dem vil ha den kombinasjonen av fysiske konstanter som muliggjør liv slik vi kjenner det.

Finnes det smutthull i relativitetsteorien? Kan vi dra til andre universer?

Jeg starter med å konkludere:

Finnes det “smutthull” i relativitetsteorien som gjør det mulig å komme seg til et sted mye raskere enn hvis man reiste i lysets hastighet?

Ja.

Er det teoretisk mulig for oss å benytte oss av disse til å kolonisere universet?

Kanskje.

Hvor vanskelig vil det i så fall være å få til teknologisk?

Veldig vanskelig.

Vil det være mulig for oss å reise til andre universer?

Kanskje.

Forklaringen på hvorfor dette stemmer krever at jeg gjenomgår enda mer fysikk. Det tror jeg kan bli morsomt og spennende mange, men hvis du ikke orker å lese alt kan du nøye deg med videoene eller stole på at konklusjonene stemmer og hoppe videre til neste overskrift.

Det er Einsteins teorier om relativitet som fortalte oss at ingenting kan reise fortere enn lyset. Men det er også teoriene om relativitet som har fortalt oss at rom og tid, som for oss oppleves som helt forskjellige ting, begge er manifestasjoner av det vi kaller rom-tid. Og ikke nok med det. Rom-tid blir krummet av tyngdekraften. Ifølge den generelle relativitetsteorien er det derfor alle ting, til og med lys, blir tiltrukket av tyngdekraften. For oss ser det ut som om ting som blir tiltrukket av tyngdekraften forandrer retning, men egentlig fortsetter de å bevege seg rett frem. Det er rom-tiden de beveger seg i som krummes. Så vidt jeg har forstått det krummes rom-tiden i den fjerde dimensjonen, som tid er en manifestasjon av.

Tiden går saktere for deg sammenlignet med andre steder i universet desto sterkere tyngdekraften er. Derfor går tiden littegrann fortere når man er på toppen av Oslo Plaza enn nede på bakken. Eller sett fra ditt perspektiv: Tiden i resten av universet går saktere når du er på toppen av Oslo Plaza enn når du er nede på bakken. Tid er ikke noe som beveger seg likt over hele universet, men er relativt, og hvor fort du beveger deg fremover i tid sammenlignet med en annen avhenger av hvor fort du beveger deg sammenlignet med dem og hvor sterk tyngdekraften er der hvor du er sammenlignet med hos dem.

Men tilbake til å se på tyngdekraften som at rom-tid krummes. Desto sterkere gravitasjonsfeltet er på et bestemt punkt i rom-tid, desto mer blir dette punktet krummet. Og ved å krumme rom-tiden tilstrekkelig mye, ved å samle nok tyngdekraft på et sted, vil to forskjellige punkter i rom-tiden kunne møtes i et såkalt ormehull. I de tre dimensjonene pluss tid som vi slik oppfatter dem kan disse to punktene være langt unna hverandre, men på grunn av krummingen som tar plass i den fjerde dimensjonen kan de likevel ha nærkontakt.

Rom-tid bøyes nok til å danne denne slags fenomener i sorte hull. Ettersom man nærmer et sort hull vil gravitasjonsfeltet nærme seg uendelig styrke, og krummingen av rom-tid vil også nærme seg uendelig. Hva som skjer inne i sorte hull vet vi ikke. Radiusen mellom partiklene vil være null, og siden formelen vi i dag bruker til å beregne tyngdekraft går ut på å dele på null betyr dette at formelen ikke fungerer i et svart hull. Man kan ikke dele på null. Antagelsen er at sorte hull også er ormehull, altså et sted hvor to punkter i romtid som ikke er intill hverandre i de fire dimensjonene pluss tid som vi ser møtes.

Mange vil hevde at det nok ikke er en god ide å kjøre inn i sorte hull, og de har nok rett. Men helt utenkelig er det ikke i alle tilfeller. Vi tror nemlig at noen sorte hull ikke er sorte hull, men sorte ringer.

Har du gang snurret i en kontorstol med beina utstrakt og deretter trukket dem intill deg? I så fall vet du at man begynner å snurre fortere. Bevegelsesenergien bevares, og siden beina dine beveger seg over en kortere distanse per runde, snurrer du fortere rundt. Den samme effekten, bare langt mer ekstrem, skjer når snurrende stjerner kolapser og blir til svarte hull. Hvis de snurrer fort nok ender de ikke opp som svarte hull, men som svarte ringer. Hvis man beveger seg gjennom ringen (uten å treffe kantene!) kommer man til et annet sted i universet.

Sorte hull oppstår når stjerner er så store at de kollapser, men også langt mindre ting bli til sorte hull så lenge massen bare samles i et lite nok område. I prinsippet kan vi lage sorte hull med bare to elementærpartikler som har masse. Tyngdekraften mellom to masser bestemmes av massene deres ganget med hverandre delt på avstanden mellom dem, så gitt at avstanden mellom dem er kort nok unna null vil gravitasjonsfeltet kunne bli så kraftig at ikke engang lys kan slippe unna. Og vips, et sort hull er blitt dannet. Et ganske ustabilt et riktig nok, siden sorte hull radierer energi, og de som har liten masse fort vil radiere vekk seg selv. Men så lenge det varer vil et slikt hull dra til seg alt som kommer nærme nok. Nærme nok defineres som hendelseshorisonten, hvor ingenting, ikke engang lys, kan unslippe. Men alle partikler som ikke kommer innenfor hendelseshorisonten blir like trukket like sterkt mot det sorte hullet som de ville blitt trukket mot en tilsvarende masse som ikke var et sort hull. For sorte hull som består av kolapsede stjerner vil dette innebære en veldig sterk tiltrekningskraft også utenfor hendelseshorisonten, siden massen er så stor, men for svarte hull som er laget av to elementærpartikler vil det bety at tiltrekningskraften utenfor hendelseshorisonten er like ubetydelig som før.

Med unntak av partikler og antipartikler (som ikke blir til sorte hull når de møtes, men fotoner og nøytroner) har partikler med masse krefter som støter dem fra hverandre. Disse kreftene blir sterkere og sterkere desto nærmere hverandre de kommer. Derfor oppstår ikke sorte hull naturlig når elementærpartikler møter på hverandre. Men hvis vi akslererer dem opp i eksremt høy fart og får dem til å kræsje vil det være mulig. En mer praktisk måte å lage små ormhull på er å fokusere en rekke kraftige lasere på et punkt i romtid, slik at store nok mengder energi samles på et lite nok punkt til å bøye romtiden nok til å danne et sort hull.

Men vil ikke alle hullene som ormhull som det er mulig å reise gjennom være alt for små til å kunne reise igjennom? Og er de stabile nok?

Svaret på begge disse spørsmålene er nok nei. Men kanskje finnes det en løsning på begge disse problemene. Negativ masse (som er noe helt annet en antipartikler!) blir i motsettning til vanlig masse skjøvet vekk av gravitasjonen, og skyver vekk partikler med positiv masse på samme som partikler med positiv masse vanligvis tiltrekker hverandre.

Problemet med å bruke negativ masse er at vi vet ikke om negativ masse finnes. Fysikere har foreslått at negativ masse kan finnes, men det er på ingen måte enighet om at dette er tilfellet, og negativ masse har aldri blitt observert. Hvis det finnes negativ masse er det neppe mye her på jorden, med tanke på at negativ masse blir skjøvet vekk av tyngdekraften.

Hvis negativ masse finnes er det store mengder som skal til for å åpne opp et stort hull. For et hull som er en meter bredt trenger vi negativ energi som veier like “mye” som Jupiter! Eller veier det motsatte av Jupiter, om du vil, med tanke på at negative masse har motsatt fortegn. Men hvis vi benytter oss av nano-roboter eller noe annet lite trenger vi ikke på langt nær så store hull.

Det vil også være teoretisk mulig å bruke negativ energi i stedet for negativ masse. Negativ energi har også negativ tyngdekraft. Vi vet at negativ energi oppstår i universet (jeg skal komme tilbake til dette senere) og det er foreslått at man kan konsentrere denne negative energien ved hjelp av lasere. Men selv hvis dette er mulig vil det ikke være noen lett oppgave, og for å få det til må vi løse mange hindringer vi ikke engang har teoretiske svar på hvordan kan løses. Mer om dette i denne artikkelen fra Scientific American.

Vi greier ikke å forestille oss dimensjoner vi ikke har sett, eller bare har sett konsekvensene av, som så vidt jeg har forstått det er tilfellet for den fjerde dimensjonen. Derfor illusterer bildet under de tre dimensjonene pluss tid som vi oppfatter med med to dimensjoner (det grønne rutenettet):

Hvis man reiser gjennom et ormehull dukker man opp et annet sted i rom-tid. Altså er det teoretisk mulig å reise tilbake i tid gjennom et ormehull. Dette åpner for flere spørsmål. Hvis dette er mulig og praktisk, hvorfor har ikke generasjoner fra fremtiden besøkt oss? Og er det mulig å reise tilbake i tid og drepe foreldrene dine før du blir født? Ikke at det er noe de folk flest vil ha lyst til, men det åpner for et paradoks: Blir du i så fall født, og hvis ikke blir født, hvordan kan du da drepe foreldrene dine?

Denne slags paradokser kan kanskje løses ved at universet “splittes” når du reiser tilbake i tid, og at årsak-virkning-prinsippet derfor ikke blir brutt, fordi fortiden som har forårsaket deg er en annen enn den du besøker.

Men hittill har jeg latt være å nevne noe veldig viktig. Jeg har sagt at ormhull vil føre oss til et annet sted og en annen tid i vårt eget univers. Men kanskje ender vi opp i andre universer!

I nyere tid har funnet ut at universet ser ut til å være ”flatt”. Hvordan dette påvirker mulighetene til å reise til andre steder i vårt eget univers via ormhull får du spørre noen som forstår fenomenet bedre enn meg om, eventuelt kan du legge igjen en kommentar hvis du er en slik person. Men hvis jeg har forstått det riktig vil det ikke være mulig å bevege seg lange distanser i verdensrommet hvis det er flatt.

I boken Physics of the Impossible undersøker den fremstående strengfysikeren Michio Kaku hva som vil være fysisk mulig dersom teknologien vår blir avansert nok og hva som ikke vil være fysisk mulig uansett. Nedenfor er et klipp fra TV-serien som er basert på boken:

Det finnes også en annen ide for hvordan man kan reise raskere enn lyset som jeg synes er verdt å nevne. Vi har allerede snakket om hvordan rom kan utvide seg og krympe. En såkalt “warp drive” vil kunne flytte seg selv i forhold til omgivelsene ved å forvrenge rommet rundt seg, og vil på den måten kunne “bevege seg” mye fortere enn lysfart uten å egentlig flytte på seg. Videoen under forklarer mer:

Dessverre er det mange svært store vanskeligheter. Hvis man skal kjøre steder man ikke har kjørt før, som er hovedpoenget når man skal kolonisere nye deler av universet, kreves enorme mengder med negativ energi. Det ser heller ikke ut til at det vil være teoretisk umulig å styre en såkalt “warp drive” når man utforsker nye områder. Heller ikke å stoppe den. Mer om de mange og store vanskelighetene knyttet til å spre seg ut i universet på denne måten kan du lese her.

Hvor går grensen?

Kanskje er det litt teit av meg å spekulere om denne slags ting siden jeg ikke har dybdekunnskap om de fysiske lovene og fenomenene jeg skal beskrive. Men jeg har lyst til å tenke høyt om noe som ganske spekulativt. Arrester meg derfor gjerne hvis du er fysiker og noe av det jeg sier eller tenker ikke blir riktig, eller hvis du har noe å tilføre.

La meg starte med å si noe som ikke er spekulativt:

Mange vil si at det ikke er fysisk mulig å skape masse uten å konvertere det fra energi, eller å skape energi uten å konvertere det fra masse. Det kan det godt hende at de har rett i, men vi kan ikke konkludere med at dette er tilfellet fordi det vil bryte loven om konservering av energi.

Hvis universet hadde en start, og masse og energi ikke kan skapes eller fjernes, hvorfor kan den positive mengden med masse og energi ha blitt skapt fra null?

Dette spørsmålet kan nok besvares på flere måter. For det første er det jo ikke en forutsetning at universet har en start. Verken den orginale Big Bang-teorien eller teorien om kosmisk inflasjon sier noenting om hvordan universet startet. Disse teoriene dreier seg kun om hva som skjer fra like etter Big Bang og utover. Flere svar kan også bli gitt, men det spiller ingen rolle, for spørsmålet er feil. Mengden med masse og energi i universet er nemlig null! I hvert fall er det mange astronomer som tror det og baserer denne påstanden på målinger.

Grunnen til at den totale energien i universet ser ut til å være null er at et gravitasjonsfelt har negativ energi. Det er ingen ny ide, men er til og med en del av den klassiske fysikken. Hvis energien til gravitasjonsfelt ikke ble regnet som negativ, slik den blir, ville det innebært at mengden med masse og energi i universet kan økes. En stjerne som kolapser til et svart hull vil øke gravitasjonsfeltet siden massen som dro i flere retninger i hele volumet som stjernen dekket nå kun drar i en retning. Samtidig kan vi tenke oss at den kolapsende stjernen teoretisk sett kan utføre arbeid (for eksempel ved hjelp av ekstremt sterke tau som er festet til overflaten av stjernen og driver et stort universalt kraftverk når stjernen kolapser) bare ved hjelp av sin egen tyngdekraft.

Jeg synes det bør nevnes at det lenge har vært kjent at tomt rom ikke er tomt rom. Heisenbergs usikkerhetsrelasjon, en av kvantefysikkens merkerlige lover, sier at man ikke kan vite hvor en partikkel er og hvor fort den går samtidig (det er en nedre grense for hvor lav usikkerheten til posisjonen og usikkerheten til farten ganget med hverandre kan være). En annen formulering er at vi ikke kan vite energien og tiden samtidig. Utifra dette ble dette er det blitt forutsett at vi heller ikke kan vite energien i tomt rom. Såvidt jeg har forstått er dette fordi det også i tomt rom er kraftfelt som vi ikke kan vite den nøyaktige verdien av. Kraftfelt består også av åpartikler. Fordi energi og masse manifestasjoner av det samme (e=mc²) åpner dette også for at partikler kan poppe inn og ut av ingenting.

Denne slags kvantefluktasjoner har blitt påvist eksperimentelt. Såkalte virituelle partikler, deriblant fotoner, eksisterer i veldig korte tidsrom. Elektronpar, det vil si et elektron og et positron (elektronets antipartikkel), oppstår av intet. Men fordi de har motsatt ladning og er veldig nærme hverandre tilintetgjør de hverandre fort. Disse virituelle partiklene kan bli gjort permanente ved hjelp av kraftige elektriske felt, noe vi allerede har gjort ved hjelp av lasere. Men av grunner jeg ikke har satt meg inn i eller forstår skaper ikke dette energi. Energien blir tatt fra laseren. Virituelle partikler kan også bli skilt fra hverandre hvis en veldig sterkt gravitasjonskraft trekker den ene partikkelen til seg, men ikke den andre. Dette skjer ved hendelseshorisonten til sorte hull, og er grunnen til at svorte hull ikke varer evig. Men også her blir energimengden bevart fordi partiklen som blir sugd inn i hullet får negativ masse.

Kvantefluktuasjoner dreier seg ikke bare om positiv energi, men også om negativ energi! Det er derfor energien til et tomt vakum er så nær null. Fysikere vet ikke enda hvorfor balansen mellom den negative og den positive energien i et vakum er så ekstremt jevn, men det kan hende at det er tilfeldig, og at vi lever i et slikt usannsynlig univers fordi det bare er i slike universer at intelligent liv kan oppstå.

På grunn av kvantefluktasjoner oppstår det et svakt negativt trykk mellom plater som er plassert veldig nærme hverandre i et vakum, og på grunn av dette negative trykket blir dratt svakt mot hverandre. Grunnen til at kvantefluktuasjoner gjør dette mulig er at bare fotonene med kort nok bølgelengdene får plass mellom platene, mens både disse fotonene og fotoner med lengre bølgelengder oppstår utenfor. Selv om såkalt negativ masse, som jeg skrev om tidligere, også har frastøtende tyngdekraft og i teorien vil kunne utvide og stabilisere sorte hull, er ikke disse tingene beslektet. Negativ energi har et negativt energiinnhold, og også negativ masse, mens det jeg tidligere omtalte som negativ masse kalles for negativ masse fordi det er frastøtende i forhold til tyngdekraften, men har likevel et positivt energiinnhold.

Hvorfor bruke så mye plass på å skrive om kvantefluktuasjoner? Tja, si det. Så vidt jeg har forstått det tror de fleste fysikere at det ikke vil være mulig å benytte seg av dem til energiproduksjon. Mer om den debatten kan du leses i denne artikkelen fra Scientific American.

Vil vi kunne lage energi og masse ut av løse lufta noen gang, for eksempel gjennom en prosess hvor vi produserer like store mengder positiv og negativ energi? Jeg har ingen grunn til å tro det, og har heller ikke den nødvendige kompetansen til å kunne spekulere. Men hvis vi noen gang skulle finne ut hvordan vi kan lage masse ut av ingenting, og hvordan vi kan gjøre dette på en effektivt nok måte, betyr kanskje det at vi vil få full kontroll over universets skjebne. Og kanskje ikke. Kult ville det uansett vært.

Er verden god eller ond?

Det er lite vi kan være sikre på. Hvordan verden er bygd opp, hvordan den fungerer, eller hvordan den lille delen av alt vi kan observere står i forhold til helheten, er fortsatt ukjent for oss. Men siden du har har holdt ut helt hit regner jeg med at du også orker å høre meg spekulere enda litt til om hvordan ting henger sammen.

Vi opplever det som om det er nåtiden som finnes, mens fortiden er borte. Slik oppleves det fordi årsak og virkning på en eller annen måte er forbundet med tid, og det som skjer med oss og hjernen vår avhenger av hva som nettop har skjedd. Men egentlig er rom og tid manifestasjoner av det samme.

Det er derfor relativitetsteorien viser at vi kan forandre hvor fort vi reiser i rommet, men alltid reiser like fort i romtid. Hvis vi beveger oss i en fast hastighet i to dimensjoner, og øker hastigheten i y-retningen, må vi nødvendigvis gå saktere i x-retningen. På samme måte beveger vi oss i full hastighet gjennom tiden når vi står stille i rommet, men når vi øker hastigheten gjennom rommet beveger vi oss saktere gjennom tiden.

Albert Einstein formulerte poenget jeg prøver å få frem på en måte som kanskje er lettere å forstå:

“Since there exists in this four dimensional structure [space-time] no longer any sections which represent “now” objectively, the concepts of happening and becoming are indeed not completely suspended, but yet complicated. It appears therefore more natural to think of physical reality as a four dimensional existence, instead of, as hitherto, the evolution of a three dimensional existence.”

Også strengteoeretikeren Brian Greene har formulert det godt:

“Just as we envision all of space as really being out there, as really existing, we should also envision all of time as really being out there, as really existing too.”

Poenget mitt er:

Ingenting som har skjedd er borte. Hendelsene er bare et annet sted i tid. Holocaust foregår fortsatt, men i fortiden. Lidelsen til alle steinalder-jentene som noen gang har dødd under fødsel er fortsatt like sterk, men den er lengre unna oss i tid enn det som foregår nå. Det samme gjelder smerten til alle dyr som noen gang har blitt spist levende, sorgen til alle dyr som har mistet barna sine, og sulten til alle dyr som har dødd av matmangel. Men også alle de glade minnene våre foregår fortsatt på ordentlig. I likhet med alle de gode stundene til alle mennesker og dyr som noen gang har levd. Det viktige er ikke om en historie ender lykkelig, men hvor god den er til sammen.

Bildet viser universet fra Big Bang til nåtid. Rommets tre dimensjoner blir illustert med kun to dimensjoner, y-aksen og z-aksen, mens x-aksen representerer tid.

Når vi ser på alt som noen gang har skjedd er det vanskelig å avgjøre hva det er mest av: Godt eller ondt. Men når ser på alt som noen gang har skjedd ser vi kun på en bitteliten av tiden i universet vårt. Det meste som skjer i universet skjer fremover i tid. Og mens fortiden har utspilt seg på en planet utspiller fremtiden seg på milliarder av milliarder av planeter. Dessuten kommer det til å skje ekstremt mye mer per tid per planet i fremtiden enn i dag, og i fremtiden kommer vel ikke sivilisasjonen vår til å være begrenset til planeter heller.

Ting som er vonde og triste utgjør en betydelig del av det vi opplever, ser og hører om. Men alt i alt er mengden med sorg og lidense universet ubetydelig i forhold til all velværen og gleden. Dette gjelder uansett om vi er de eneste i universet med bevissthet, eller om det finnes avansert liv andre steder der ute. Derfor tror jeg at universet vårt er langt mer fantastisk enn vi er i stand til å forestille oss.

Jeg synes virkerlig ikke at dette kan understrekes for mye. Hvis vi hadde tatt inn over oss hvor fantastisk verden kan bli med teknologisk singularitet tror jeg vi hadde blitt overhvelmende glade av å tenke på det.

Trolig finnes det også andre universer, og noen av disse vil gi opphav til liv og evolusjon.

I så fall er det mange planeter som ikke vil evolusjonere intelligent nok liv til å utvikle teknologi. Og selv blant disse sivilisasjonene er det kanskje mange som går under før de oppnår teknologisk singularitet. Kanskje blir andre igjen utryddet under selve intelligenseksplosjonen. Det kan såklart hende at det er mange andre former for miljøer hvor det kan oppstå liv enn dette.

Å utvikle liv på bestemt planet kan kanskje annses som flaks. Å utvikle seg fra enkle organismer til flercelled organismer, og å utvikle arvestoff, er kanskje også det. Jeg er ikke biolog. Men når ting først har kommet et stykke vil jeg tro at ting går lettere. Tanken er at positive mutasjoner i kjønnscellene fortsatt er usannsynelige, på samme måte som det er usannsynelig å vinne i lotto, men at det likevel skjer, på samme måten som at det sjelden går mange uker uten at noen vinner i lotto. Utviklingen kan kanskje bli stående stille i perioder, den kan bli slått tilbake av katastrofer, og den kan såklart utvikle seg i andre retninger enn økt intelligens. Men det virker sannsynlig at liv som har utviklet seg langt nok til å bli bevisst har en betydelig sjanse for å utvikle seg langt nok til å også utvikle teknologiutviklende arter, som igjen kan føre til teknologisk evolusjon. Med en betydelig sjanse mener jeg en betydelig sjanse, ikke at det er sannsynlig.

Hvis det er uendelig mange universer vil alt som kan skje (i forhold til at både selve hendelsen og hele hendelsesforløpet er fysisk mulig) skje uendelig mange ganger. Men hvor mye som skjer av hva vil likevel bestemmes av sannsynlighet. Og selv hvis det er en liten andel av planeter med avansert liv som utvikler seg langt nok til å oppnå teknologisk singularitet og spre seg ut i verdensrommet vil dette føre med seg så enorme mengder glede og velvære hver gang det skjer at alt annet blir så og si ubetydelig i forhold. (Om man kan sammenligne uendeligheter med hverandre, og hvordan i så fall, skal jeg ikke dvele ved her.)

Derfor ser jeg ikke bort ifra at kosmos alt i alt er uendelig lykkelig og uendelig godt. Uendelig som i så stort at et tall med flere nuller enn det er atomer i universet, som er opphøyd i seg selv like mange ganger som det er stort, fortsatt vil utgjøre en uendelig liten andel. Uendelig som i det største tallet du og jeg kan tenke oss ganget med seg selv uendelig mange ganger.

Uante muligheter

Etter hvert som fysikere har funnet ut mer om universet har de oppdaget ting som er rare og ting som overasker oss. Nye svar åpner nye spørsmål. Mange opplever nok at verden ikke blir lettere å forstå ved å sette seg inn i moderne fysikk, men mer forvirrende.

At noen fenomener er rare og at det er mye med universet vi fortsatt ikke forstår synes jeg er oppløftende. Det betyr at vi enda ikke fult ut forstår fysikkens lover, og derfor heller ikke fult ut vet hva begrensningene våre er. Kanskje vil det vise seg at lover vi har sett på som fundamentale ikke er så fundamentale likevel. Kvantemaskiner, som jeg skrev om tidligere i artikkelen, er mulige på grunn av merkerlige kvantefysiske fenomener. Før kvantefysikken ville kvantemaskiner blitt ansett som fysisk umulige. Så umulige at hele ideen ville virket fullstendig absurd.

Kanskje vil nye fantastiske muligheter åpne seg etterhvert som vi forstår oss bedre på hvordan universet fungerer? Det kan i hvert fall ikke utelukkes.

Hvorfor jeg er for genmodifisering av mat

Selv om vi ikke ser mye til genmodifisering i Norge har denne teknologien allerede vært utbredt en god stund i flere andre land, for eksempel USA. Noen planter blir genmodifisert ganske mye. På verdensbasis er over halvparten av all soya og nær en fjerdedel av all mais genmodifisert. En god del av klærne dine er nok laget av genmodifisert bomull. Men genmodisering er en teknologi under utvikling som har mesteparten av fremtiden foran seg.

Hvordan definerer vi forskjellen på en naturlig plante og en genmodifisert plante?

En plante som ikke er genmodifisert har ikke fått noen av genene sine direkte av mennesker. Organismer som ikke er genmodifiserte vil likevel kunne ha blitt forandret av gjennom foredling. I tusenvis har vi videreført frøene til plantene med de beste egenskapene og på den måten gjort jordbruksplantene våre ugjenkjennelige fra hva de var til å begynne med. Det samme gjelder husdyr.

I en genmodifisert organisme, kalt GMO for kort, har vi forandret på genene direkte. I dag genmodifiserer vi organismer ved å overføre gener fra en organisme til en annen. For eksempel, hvis en plante har et gen som gjør at den tåler frost bedre, kan dette overføres til en annen plante, i forsøk på å få den til å tåle frost bedre også. Vi er ikke begrenset til å kunne overføre fra plante til plante, men kan også for eksempel overføre et gen fra en fisk til en plante.

Er genetisk modifisert mat i utgangspunktet farlig? Såklart ikke. Finnes det eksempler på genmodifiserte organismer er skadelig for helsen vår? Ja. På samme måten som at man heller ikke ukritisk burde spise alt som er laget kun gjennom evolusjon burde vi heller ikke spise genmodifisert mat før den er sjekket for farer. Det er alle enige i. Derfor har vi allerede en ordning hvor genmodifisert mat må undersøkes og godkjennes før det er lov til å selge den.

Er det trygt å overføre gener fra en organisme til en annen?

Arne Holst-Jensen er en utdannet biolog fra Universitetet i Oslo og jobber som forsker på Veterinærinstituttet. Han har fagkompetanse innen molekylærbiologi, botanikk og mykologi. Han leder faggruppen for GMO ved Avdeling for fôr og mattrygghet. På forskning.no har han skrevet mange reflekterte innlegg om genmodifisering. Siden innleggene hans om genmodifisering er mye bedre enn alt jeg kunne ha skrevet om temaet kommer jeg til å sitere fra mange av dem. Men som du helt sikkert skjønner representeres Arnes meninger bare i hans egne sitater, og ikke nødvendigvis i det jeg skriver.

I artikkelen Gener i maten? Er det bra da? skriver han:

“Gener oppfører seg forbausende likt i ulike arter og livsformer. Et gen fra en bakterie eller et dyr vil som regel gi omtrent den samme egenskapen i en plante som det gjør i bakterien eller dyret. Det er et av de beste bevisene for at alt levende er beslektet. Likevel hender det at gener oppfører seg annerledes når de overføres til nye arter. Samspillet med andre gener er dessuten vanskelig å forutsi detaljert fordi hver eneste art inneholder så mange gener (som regel fra ti til tretti tusen).

En vanlig bekymring i forhold til genmodifisering er frykten for at tilførte gener skal kunne flytte videre til nye arter, for eksempel til mennesker fra maten de spiser, eller til bakterier som bader i matrestene i tarmen. Dette fenomenet som omtales som horisontal eller lateral genoverføring skiller seg vesentlig fra vanlig nedarving fra foreldre til avkom (vertikal overføring).

Horisontal genoverføring fra mat er aldri dokumentert hos dyr eller mennesker, til tross for at mange har forsøkt. Sannsynligheten for at du skal få et nytt gen fra maten din, enten maten er genmodifisert eller ikke, er altså praktiskt talt null. Men andre livsformer, særlig bakterier og til dels sopp, har imidlertid evne til å kunne skaffe seg nye gener fra omgivelsene. Det gjør disse mikroorganismene mer tilpasningsdyktige. Derfor kan det være et poeng at enkelte gener ikke bør finnes i mikroorganismenes miljø.

Gener i maten har altså alltid vært der, og vil fortsette å være der i all fremtid. De utgjør faktisk også viktige byggesteiner for din egen kropp, og er derfor i utgangspunktet bra. Noen gener bør likevel unngås. Det er en del av min jobb å bidra til å finne ut hvilke, og hvorfor. Det er spennende og meningsfylt forskning!”

Ethvert måltid, genmodifisert eller ikke, er fult av gener. Arne Holst-Jensen formulerer det fint: “Et menneske blir ikke en kentaur (halvt hest, halvt menneske) av å få gener fra hest i maten sin. I så fall ville de fleste nordmenn hatt kentaurer i familien, siden den klassiske Stabburpølsen for en stor del består av hestekjøtt”.

Ved hjelp avgenmodifisering har vi også muligheten til å lage mat som er sunnere. Kjøtt som inneholder sunnere fettstoffer, mat som inneholder mer vitaminer og mineraler, osv.

Men GMO har også potensiale til å hjelpe folk til bedre helse på en måte vi ikke tenker så mye på her i Norge. I innlegget Ren mat? skriver Arne Holst-Jensen om dette:

“Vi ser ikke alltid om en matvare inneholder giftstoffer. Hvordan vi dyrker planter har stor betydning for hvilke mikroorganismer som finnes i maten. Naturlige produkter kan i noen tilfeller være veldig bra og i andre tilfeller ha et stort innhold av skadelige mikroorganismer og giftstoffer. Naturlig er derfor ikke det samme som rent!

Mennesker har i hundrevis av år foredlet planter og dyr, og etter hvert også industrialisert matproduksjonen på åker og eng. Hensikten har vært å øke produksjonen og kvaliteten på avlinger, melk og kjøtt. Da har også mennesket påvirket samspillet mellom plantene som dyrkes og mikroorganismene i miljøet. Ofte har det gitt veldig gode resultater. For eksempel er innholdet av muggsoppgifter i landbruksprodukter i vår del av verden blitt mye lavere, og dermed blir færre alvorlig syke og dør av muggsoppgifter eller deres bieffekter.

I Afrika sør for Sahara er mais den viktigste matvaren. Insekter som angriper maisplantene, og særlig kornet, lager sår som slipper til muggsopper. Mange av muggsoppene danner spesielle giftstoffer som kan gi alvorlige helseskader, både umiddelbare og mer langsomme og snikende. Jo mer man kan redusere insektangrepene, jo mindre muggsopp og giftstoff havner i kornet. Dette problemet kan langt på vei løses. Men hvordan, og med hvilke konsekvenser?

I første omgang må de ødeleggende insektene stanses. Sprøyting er velprøvd, men medfører bruk av giftstoffer som kan spres til miljøet og som også kan ramme andre insekter og i noen tilfeller større dyr og mennesker. Med genteknologi har man utviklet genmodifiserte maissorter som selv produserer de insektdrepende stoffene. Med slike GMOer er faren for spredning til miljøet betydelig redusert, og effekten mot insektene så god at mengden muggsoppgift i maisen blir mye mindre. Spørsmålet er om man bør dyrke slike GMOer?

Enten bonden velger sprøytemiddel eller GMO koster det penger, med mindre GMO-frøene blir tatt av egen avling eller er gratis. Ofte er det samme firma som produserer både sprøytemiddel og GMO. Bondens valg må da i utgangspunktet bygge på en avveining av økonomiske og miljø- og helsemessige forhold. Så enkelt er det likevel ikke.

Mange u-land ønsker å eksportere landbruksprodukter til Europa. Velger et land å godta dyrking av GMO vil det med stor sannsynlighet gå hardt ut over landets muligheter til å eksportere til Europa. På den annen side vil eksport lett kunne føre til at vi som har råd kjøper de beste (reneste) produktene og lar fattigere folk sitte igjen med de billigere og urene produktene.

For mange, særlig i Europa, oppfattes GMO som urent, og sterke krefter jobber for å utbre dette synet til andre deler av verden. Spørsmålet jeg stiller er om vår definisjon av urent i denne sammenheng tar hensyn til muggsoppgiftenes betydning i for eksempel Afrika? Er det bedre for fattige folk i u-land å spise naturlig muggsoppforgiftet korn enn å spise GMO? Jeg tror ikke det. Derfor må vi se på hvilke alternativer som finnes. Jeg hevder ikke at GMO er løsningen, men jeg synes det er uetisk å avvise GMO kategorisk.”

Genmodifisering av mat kan brukes til å gi maten vi spiser betydelig helsefordeler. Men det reises også spørsmål om farene med GMO. Kan vi med dagens kunnskap og teknologi være helt trygge på at genmodifisert mat ikke i det hele tatt har negative konsekvenser for helsen eller miljøet?

Nei, dessverre ikke.

Du husker kanskje hvordan vulkanutbruddet på Island førte til at flytrafikken ble stående i dagesvis. Kort etterpå publiserte Arne Holt-Jensen innlegget Forberedt på alt hvor han skrev:

“Alle de følgende forholdene har vært kjent i mange år:

 

1. Vulkaner på Island vil med noen års mellomrom ha utbrudd

 

2. Flere av de aktive vulkanene på Island ligger under isbreer

 

3. Utbrudd av vulkaner under isbreer fører til kraftig askeutslipp til atmosfæren

 

4. Den dominerende vindretningen fra Island går fra vest mot øst, dvs. mot Norge og Europa

5. Vulkanaske kan skape alvorlige problemer for flymotorer

 

Så da burde vel egentlig både myndigheter og flyselskapene vært godt forberedt på det vi nå har opplevd? Har de ansvarlige bare valgt å late som ingenting og håpe at det som nå har skjedd ikke skulle skje mens de selv har ansvaret? Eller har de faktisk blitt like overrasket som vi andre som ikke har ansvaret for å vurdere risikoscenarier for samferdsel?

 

Vi som skal vurdere om en genmodifisert organisme (GMO) er trygg må forholde oss til veldig mange mulige scenarier. Vi kan lære svært mye av det gode arbeidet som er gjort av biologer og genetikere før oss. For eksempel vet vi temmelig mye om hva som kan skje når fremmede arter blir innført til nye kontinenter. Vi vet også mye om hvordan gener kan spres i en populasjon når genene gir eieren konkurransefordeler eller -ulemper.

 

Likevel er det mange ting vi vet temmelig lite om. En viktig del av risikovurderingen omhandler derfor å tenke utradisjonelt og forestille seg hendelser og forhold som er realistiske men likevel ikke er velkjente. Nøkkelordet her er realistiske. Det er nemlig veldig lett å tenke seg en haug med helt urealistiske scenarier.

 

 

Å ta forholdsregler mot urealistiske scenarier er både dyrt og dumt, i de fleste tilfeller. Men i noen svært sjeldne tilfeller kan det likevel ende opp med å være fornuftig. Jeg kan med sikkerhet fastslå at vi aldri vil klare å tenke på alle eventualiteter. Så da returnerer jeg til spørsmålet om vi skal akseptere den risiko vi står overfor? En del av svaret er knyttet til om vi skal akseptere å gå glipp av de eventuelle fordelene.Vi har utviklet et samfunn som er avhengig av flytrafikk. Det gjør det mulig å yte rask hjelp til mennesker i nødsituasjoner, frakte folk på ferie, jobbmøter og konferanser, eller ferskvarer fra et kontinent til et annet. Jeg tror det er få som vil være villige til å avstå alle disse tingene, selv om noen sikkert kan unnværes. Å være forberedt på alt må derfor sees i et risiko-nytte perspektiv. Slik må det også være med genteknologien.”

Mange motstandere av GMO pleier å referere til undersøkelser som viser at genmodifisert mat ikke er sunt, ikke egentlig er mer produktivt, osv. I artikkelen Hvem snakker sant? skriver Arne Holt-Jensen om dette:

”Mange mennesker er skeptiske til GMO. Det skyldes i stor grad at de samme menneskene ikke føler seg sikre på at GMOer er trygge. Derfor er kanskje de viktigste forskningsresultatene for GMO knyttet til forskning på helse- og miljørisiko.

De som fremstiller GMO og andre tilhengere av GMO vil ha interesse av å argumentere for at risikoen er lavere enn den egentlig er. Motstanderne av GMO på sin side vil tjene på å argumentere for at risikoen er større enn den egentlig er. Begge parter kan ha viktig informasjon å viderebringe. Derfor kan vi ikke bare bestemme oss for å la være å lytte. I stedet må vi være kritiske.

For GMO er det veldig få norske forbrukere som opplever en økonomisk, etisk, helse- eller miljømessig nytteeffekt. Uten en forventning om slik gevinst vil de sannsynligvis heller ikke akseptere selv en veldig liten risiko. Det gjør det ekstra lett å være motstander av GMO.

Veldig mye av forskningen på risiko ved GMO betales og utføres på oppdrag av de samme firmaene som utvikler GMOene. Dette er en uheldig kobling fordi det kan øke muligheten for at negative resultater siles bort. Det betyr likevel ikke at jeg påstår at slikt juks skjer.

Noen forskningsresultater offentliggjøres uten å oppfylle nødvendige kvalitetskrav. Dessverre er det ofte slike resultater som får mye medieoppmerksomhet, og dermed spres og gjentas. Fagfellevurdering er forskningens viktigste verktøy for å kontrollere kvaliteten. Forskningsresultater som ikke har vært fagfellevurdert før offentliggjøring bør alltid være gjenstand for spesielt kritiske briller.

Det hender også at forskning kritiseres etter offentliggjøring, selv om fagfellevurdering har blitt gjennomført. Da er det oftest valg av forskningsmetode eller –materiale som blir kritisert. Det er særlig sammenligning mellom GMO og ikke-GMO som er kritisk.

Hvis det for eksempel observeres høyere dødelighet hos dyr fôret med GMO enn hos dyr som er fôret med ikke-GMO, så er det veldig viktig at forsøket er gjennomført slik at den eneste forskjellen mellom fôrene som er brukt er selve genmodifiseringen. Ellers gir forskningen bare grunnlag for å konkludere at ”epler er forskjellig fra pærer”.

Også planter har en mor og en far. To søsken med felles foreldre vil i utgangspunktet ha omkring 1/4 felles arvestoff. Om de bare har en av foreldrene felles vil de bare ha 1/8 felles arvestoff. Det sier seg selv at når genmodifiseringen utgjør et eller to av flere tusen forskjellige gener så er det veldig mange muligheter for at observerte forskjeller kan skyldes noe annet enn selve genmodifiseringen. Er plantene dyrket under litt forskjellige betingelser vil det også kunne gi forskjeller i næringsinnhold.

Blir det rapportert om at en GMO gir redusert bruk av sprøytemidler mot insekter så er det viktig å finne ut om insektene over tid vil utvikle resistens slik mange bakterier har gjort mot antibiotika. Det er også viktig å finne ut om GMOen for eksempel påvirker livsvilkårene for andre insekter som ikke skader plantene eller fugler som lever av insekter.

Statistikk er lett å misbruke eller misforstå. Tester du 20 effekter skal du normalt observere en såkalt signifikant effekt, selv om den faktisk bare skyldes tilfeldig variasjon. Gjentar du derimot forsøket flere ganger og observerer at den samme effekten er signifikant igjen, kan du ha en helt annen tillit til resultatet.

Dessverre er det nesten umulig for andre enn eksperter å gjennomskue kvaliteten på forskningen. Men kritisk sans hjelper. Mitt råd til alle som hører om oppsiktsvekkende resultater, også på andre områder enn GMO er som følger:

1. Se på hvem som står bak resultatene. Tenk etter om den som formidler resultatene kan ha en agenda. Ellers kan du lett ende opp som ”nyttig idiot”.
2. Undersøk om den som formidler resultatene selv påpeker at det kan finnes flere og mindre oppsiktsvekkende forklaringer på resultatene. Er svaret nei bør alarmklokkene ringe. Er svaret ja, så er det stor sannsynlighet for at nettopp en av de mindre oppsiktsvekkende forklaringene er den riktige.
3. Er dette nye resultater, så be om eksperthjelp for å vurdere kvaliteten før du selv videreformidler. Bruk gjerne flere eksperter.
4. Er det gamle resultater, så undersøk om noen har kritisert resultatene offentlig, og les hva kritikken i så fall går ut på.

Siden du leser dette på forskning.no har jeg en forventning om at du som leser har tillit til forskere. Nå er det opp til deg å vurdere om jeg kan ha en agenda, – og i så fall prøve å finne ut hvilken.”

I en kommentar til en leser utdyper han:

”Påstander om ulike skadelige effekter kommer til stadighet fra ulike hold. Når man gjennomfører en forskningsstudie må man være nøye med å oppgi både feilkilder og alternative tolkninger av data. Praktisk talt alle studier som hevdes å vise skadelige effekter av de typene som du lister opp har mangelfull behandling av feilkilder og omtaler ikke alternative tolkninger. Likevel kaster mange seg på de negative tolkningene og gjentar påstandene ukritisk, også etter at de er tilbakevist. En usannhet blir ikke en sannhet av å bli gjentatt mange ganger. Men den kan være umulig å utrydde. (…) Skulle en GMO vise seg å ha en eller flere av de nevnte effektene på for eksempel mennesker, vil ikke helsemyndighetene i noe land jeg kjenner tillate den aktuelle GMOen. La meg legge til at du kan være sikker på at de samme helsemyndighetene tar hensyn til og vurderer vitenskapelige studier som undersøker slike effekter;- også de studiene som har gitt grunnlag for listen du viser til. Derfor kan du regne med at GMOer som er godkjent i f.eks. EU er trygge for mennesker og dyr.”

Genmodifisering av mat har allerede gitt mange fordeler, og utsiktene er lovende. Med mer utbredt og mer avansert genmodifisering av mat kan vi få sunnere og minst like trygg mat som vi har i dag. Vi vil kunne dyrke mye mer mat per areal og vil ha behov for mindre vann enn før. En større andel av plantene vil være mat. Planter vil kunne tåle frost og dyrkes større deler av året. Jordbruksplantene vil kunne være mye mindre utsatt for sykdommer og den slags. Land og områder hvor jordbruket rammes negativt av klimaendringene vil kunne få jordbruks-planter som er modifisert til å gi best mulige avlinger i det nye klimaet.

Genmodifisering av mat vil også muliggjøre enda mer utrolige ting enn dette:

• Vi vil kunne dyrke kjøtt. Det er hyggeligere, raskere og mindre plasskrevende enn å slakte husdyr, og mye mer ressursøkonomisk enn å bruke mesteparten av kornet i i-land til dyrefôr. Og vi vil kunne lage omelett uten å knuse egg, noe Holt-Jensen skriver mer om her. Denne slags muligheter vil vi få mange av når organismene i jordbruket vil kunne lages for å passe våre behov best mulig.
• Selv tror jeg at vi etter hvert vil kunne designe helt nye planter og helt nye kjøtt-typer. Og at vi etter hvert vil kunne dyrke mat uten å benytte oss av sollys (fotosyntese), og dermed ikke være avhengig av å bruke overflateareal til å lage mat.
• Jeg tror også at vi i mye større grad enn nå vil kunne bruke biologiske organismer til å lage materier, kjemikalier og objekter direkte til oss. I dag kan vi bruke trær til å lage planker. Vil vi en gang kunne dyrke plankene direkte?

Denne slags muligheter er mine spekulasjoner, og dreier seg ikke om den nære fremtiden, men om mulighetene som vil åpne seg når bioteknologien og forståelsen vår av genetikk er mye mer avansert enn i dag.

Hvis du vil lære mer om GMO annbefaler jeg denne dokumentaren. Den dekker mye som jeg ikke dekker her.

Bildet til venstre viser mennesker fra luditt-bevelgelsen, som var aktiv i England på begynnelsen av 1800-tallet. Som en konsekvens av den indistruelle revolusjonen mistet mange tekstilarbeidere jobben, og mye på grunn av dette var ludittene motstandere av den teknologiske utviklingen. De ødela fabrikker og prøvde å forhindre utviklingen av enda mer avanserte fabrikk-maskiner.

Bildet til høyre viser anti-GMO-demonstranter som river opp plantene fra en åker som dyrker genmodifiserte planter ment for forskning.

Jeg tviler ikke på at ludittene var snille og tankefulle mennesker som mente at det de gjorde var riktig for verden. Jeg tror heller ikke at de var dumme. De hadde gode argumenter for hvorfor de gjorde som de gjorde. Effektiviseringen industrialiseringen førte med seg gjorde jo at mange mistet jobben, som sikkert førte til mye nød og lidelse.

Men likvel er det bra at ludittene ikke vant kampen sin. De bremset fremgangen, og gjorde på måten skade på verden og menneskeheten. Det er synd de ikke tenkte seg bedre om og ikke greide å se det store bildet. I fremtiden tror jeg vi vil se på bevegelsen mot GMO på samme måte som vi i dag ser på luditt-bevegelsen.

Som 13- og 14-åring var jeg skeptisk til GMO. Jeg hadde ikke oversikt over temaet, men hadde lest artikler skrevet av GMO-motstandere. Personene som hadde skrevet artiklene virket smarte og opplyste, og ønsket tilsynelatende bare å hjelpe verden. Derfor stolte jeg på dem. Det er lett å bli overbevist om en gal mening hvis man ikke oppsøker informasjonen og argumentene fra begge sidene av en debatt. Særlig når den ene siden benytter seg av selektivt utvalgt statistikk, selektive undersøkelser, urepresentative eksempler, og utelater viktige opplysninger og argumenter. Ikke fordi de ønsker å lure deg, men fordi de blir lært opp av hverandre og får argumenter og opplysninger fra folk som er enige med dem selv. Dette er en felle som mange av oss har lett for å falle i.

Hvis du er GMO-motstander håper jeg du kan prøve å se på spørsmålet igjen som om du hadde helt blanke ark. Som om du skulle gjøre deg opp en mening om teamet for første gang. Og jeg håper du er nøye med å skille mellom hvorvidt du er for eller imot at vi skal benytte oss av genmodifisering i dag og hvorvidt du er for eller imot at vi forsker mer på det. Og jeg håper at du ikke lar meningene dine om andre ting bestemme hva du mener om GMO.

Mye kritikken mot GMO dreier seg nemlig om andre ting. Kritikken kan for eksempel være at monokultur er dumt. Men monokultur har ikke noe å gjøre med hvorvidt vi burde være for eller mot GMO. I stedet er det et spørsmål om hvordan vi burde benytte oss av mulighetene GMO gir. Forøvrig: Hvis man er redd for at økt monokultur vil gjøre avlinger mer utsatt for sykdommer er det temmelig absurd å være prinsipiell motstander av genmodifisering, som kan bidra til å gjøre avlinger mye mindre utsatt for nettopp det.

Det samme gjelder patentering av biologisk organismer. Hvis man mener at regelverket kan bli utnyttet og gjør det mulig å patentere også biologiske organismer og gener som ikke er genmodifiserte, så burde man jobbe mot det, og ikke mot GMO generelt!

Og hvis man mener genmodifiserte planter som tåler sprøytemiddler er dumt fordi det åpner for mer sprøyting burde man jobbe mot nettopp det: Mer sprøyting. Genmodifiserte planter har også et stort potensiale til å redusere behovet for sprøyting, så igjen blir det absurd å være prinsipielt imot GMO.

Jeg har ingen illusjoner når det kommer til store bioteknologi-selskaper som for eksempel Monsanto. Denne salgs selskaper utretter mye godt for verden, men har som mål å tjene penger. Utifra det jeg vet virker klart at det finnes eksempler på at Monstanto har gjort ting som har hatt negative konsekvenser, samt bevisst benyttet seg av korrupsjon for å få produkter som ikke er godkjent i Canada eller Europa på det amerikanske markedet. Det er alvorlig! Hvorvidt dette er enkelttilfeller eller utbredt vet ikke jeg, men jeg registrerer at en del skrekkhistorier ofte blir gjentatt.

I artikkelen Arvestoff og olabukser skriver Arne:

”GMO dyrkes i økende grad i fattige land. I dag dyrkes genmodifisert bomull av over 12 millioner fattige bønder i Kina og India. Hvorfor? Fordi disse bøndene oppfatter at GMO bidrar til å løfte dem vekk fra fattigdom, sult og sykdom. Til hvilken pris? Blir de lurt eller hva innebærer det at langt de fleste som har begynt å dyrke GMO også fortsetter å dyrke mer GMO?

India har i løpet av få år gått fra å være netto importør til å bli netto eksportør av bomull, nettopp på grunn av GMO. India og Kina er i ferd med å etablere nasjonalt utviklede GMO varianter som ikke eies av store multinasjonale selskaper som Monsanto. Utviklingen drives frem av disse landenes politiske myndigheter som forventer at dette vil bidra til økt velstand for landenes egne innbyggere.”

Hvis man vil gjøre jordbruket mer miljøvennlig, bekjempe helserisikoer, gjøre maten vår sunnere, hjelpe verdens fattige, bekjempe overforbruk av ressurser og gjøre det lettere å skaffe mat til fremtidens befolkning, og i tillegg til alt dette redusere innflytelsen til selskaper som Monsanto, har jeg et forslag til hva man kan jobbe for: Økt finansiering av offentlig forskning på bioteknologi og offentlig utvikling av genmodifiserte organismer!

Hvorfor jeg er for genmodifisering av barn

Husker du Mehmet-saken? Mehmets genetiske sykdom kunne blitt helbredet med stamceller fra navlestrengen på en nyfødt søster eller bror som (1) ikke har samme sykdommen og (2) hadde samme vevstype. For at foreldrene skulle få et nytt barn som oppfylte disse kriteriene trengte de å undersøke forskjellige befruktede egg og velge ut det som kunne hjelpe Mehmet, men det var forbudt av Bioteknologiloven!

Dette førte til en stor debatt, hvor den ene siden ville opprettholde forbudet mot å la Mehmet få hjelp, mens den andre mente mente at det burde gjøres et unntak i Bioteknologiloven for tilfeller som Mehmet. De som ville gjøre et unntak for Mehmet vant til slutt, men det var bare såvidt!

Det var særlig to hovedargumenter som blir fremsatt for at Mehmet og andre som han skulle forbys behandling. Det ene var, hevdet folk, var at om vi valgte ut et befruktet egg som kunne hjulpet Mehmet vil dette være et “reservedels-menneske”, et middel for at Mehmet kunne bli frisk. Dagfinn Høybråten formulerte det slik:

“Ingen individer skal reduseres til et middel for andre individer, siden hvert liv er et mål i seg selv.”

Men å vurdere det som en mulighet at “”reservedels-barn” ikke vil bli behandlet og elsket på samme måte som andre barn av foreldrene sine ville vært absurd. De blir ikke “redusert til et middel for andre individer”, men økt til å være både et middel for andre individer og et mål i seg selv på lik linje med alle andre.

Jeg mener at målet noen ganger helliger middelet. Men her er det snakk om å gjøre noe godt for å gjøre noe godt. Både målet og middelet er hellig. Jeg tror at “reservedelsmennesker” vil være glade for å ha blitt født, slik de fleste av oss er, og jeg tror ikke denne gleden vil bli redusert når de blir fortalt at fødselen deres har bidratt til å hjelpe et annet menneske.

Det andre argumentet var at dette kunne bidra til et sorteringssamfunn, hvor barn med uønskede egenskaper ble valgt bort, og positive egenskaper ble favorisert. En slik utvikling kan til slutt føre til at vi får “designerbabyer” hvor vi bestemmer hvilke egenskapene barna får på forhånd, fryktet de. Dette fremsettes fortsatt som et av hovedargumentene for at vi burde ha en restriktiv bioteknologi-politikk.

Jeg synes det er bra at vi har en holdning om at når man er født så skal man bli tatt vare på av samfunnet. Også de som er en økonomisk belastning for samfunnet. Jeg tror vi får et varmere samfunn da, og jeg tror at alle alt i alt får det bedre når vi vet at alle blir behandlet godt. Ingen burde trenger å bekymre seg for om samfunnet ønsker dem eller ikke. Alle, uansett egenskaper, må bli verdsatt.

Likevel mener jeg at “designerbabyer” og sortering av barn før de blir født er ønskelig og viktig. Og jeg mener at det er veldig uetisk å sette en stopper for denne typen sortering. Her er tankegangen min:

Alle mennesker har høy verdi. Men selv om alle mennesker har høy verdi har også alle, meg og deg inkludert, egenskaper eller særpreg som er utelukkende negative eller alt i alt negative. Dette kan være ting som har lite å si, eller ting som har mye å si.

Lavere intelligens enn snittet, høyt temperament, mangel på empati, dårlig syn, allergier, utsatthet for depresjon, utsatthet for sykdommer, konsentrasjonsproblemer, osv. Det er en rekke særpreg som alle er enige om at uten tvil er negative. Mennesker som har disse særpregene kan fortsatt være verdifulle og vi kan fortsatt være heldige for å ha dem blant oss. Men hvis vi kunne beholdt menneskene men fjernet de negative særpregene ville det vært enda bedre.

Hvis alt annet er likt ønsker vi å fjerne de negative aspektene av downs-syndromet fra mennesker med downs-syndrom. Og hvis vi har to fostere, og et har downs syndrom mens det andre ikke har det, velger vi det uten hvis vi er nødt til å velge. Det samme gjelder såklart også alle andre negative særpreg. Hvis vi er nødt til å velge mellom et befrukted egg som er utsatt for depresjon og et som ikke er det, så velger vi så klart det som ikke er det.

Og vi er nødt til å velge!

Jeg har møtt mødre med nesten ti barn. Kanskje er det også teknisk mulig for en mor å få over hundre barn, gitt at hun får mange nok tvillinger og trillinger. Jeg vet ikke, men uansett hvor mange barn en mor teoretisk sett kan få er vi alle enige om at det er en øvre grense. Siden vi bare får et visst antall barn hver kommer vi alltid til å sette langt færre barn til verden enn det antallet med barn som teoretisk sett kunne blitt født. Jeg skulle ønske det ikke var sånn, men virkerligheten er ikke alltid slik vi skulle ønske den var.

Vi kan ikke føde et barn for hver eneste kombinasjon av gener som er mulig for gener å ha. Ikke på langt nær. Det er rett og slett umulig. Det ville gitt oss langt flere barn enn det er atomer i det observerbare universet – for å si det mildt! Men la oss si at vi til tross for at det er umulig fødet et barn for hver kombinasjon av gener som er teoretisk mulig. Ville det løst problemet?

Ikke på noen som helst slags måte. Fortsatt vil det være uendelig mange potensielle barn som aldri blir født. For ingen vil vel hevde at to eneggede tvillinger er samme person selv om de er basert på de samme genene?

Spørsmålet blir derfor ikke om vi skal la noen bli født, mens andre ikke skal få muligheten. Det kan vi dessverre ikke velge. Spørsmålet er om vi ønsker å ta denne slags avgjørelser utifra moralske kriterier, eller om vi vil overlate valget til tilfeldighetene, som er fullstendig blottet for moral. Vil vi ha et sorteringssamfunn eller et terningkastsamfunn?

Er terninger smartere eller klokere enn vi er? Har de høyere moral?

“Bioteknologilovens formål skal sikre at medisinsk bruk av bioteknologi utnyttes til beste for mennesker i et samfunn der det er plass til alle” skriver regjeringen på nettsidene sine. Det er en fin visjon, men den har ingenting med virkerligheten å gjøre. Jeg skulle virkerlig gjerne hatt plass til alle, men som vi allerede har gjennomgått er det umulig.

For alle som blir født kunne noen andre blitt født i stedet. Dette gjelder såklart også barn med negative særpreg. Bioteknologiloven sikrer ikke et samfunn der det er plass til alle, men bestemmer at hvem vi har plass til må overlates til tilfeldighetene. Bioteknologiloven går forøvrig eksplisitt inn for å utelukke en bestemt gruppe fra samfunnet; designerbarna.

Jeg er selv nærsyn. Men såklart håper jeg at vi med fremtidig teknologi kan sørge for at ingen av de nye barna som blir født må slite med nærsynthet. Å sortere vekk bestemte særpreg betyr ikke at vi ikke verdsetter menneskene som har disse særpregene i dag. Det betyr heller ikke at vi ikke verdsetter særpreg og at at folk er forskjellige. Alt det betyr er at vi ikke verdsetter negative særpreg.

Lesere som har misforstått vil kanskje spørre: “Hvorfor vil du ikke at barn med nærsynthet skal bli født?”. Men jeg vil at barn med nærsynthet skal bli født! Det kan kanskje høres motstridende ut, men det er det ikke:

Jeg vil at barn med nærsynthet skal bli født, men jeg vil også at barn uten nærsynthet skal bli født. I hvert eneste tilfellet vil valget stå mellom to unike individer. Om man tidligere har sortert frem et barn som ikke trenger briller betyr ikke dette barnet erstatter andre potensielle barn som ikke trenger briller. Og når man har valget mellom flere potensielle barn blir det absurd å velge et barnet med negative særpreg foran et barn som ikke har negative særpreg.

Er det hjerteløst å si? Hvis det er det kan jeg ikke se for meg noen mening som ikke er hjerteløs. Det blir jo ikke mer humant å sortere vekk et barn som ikke har negative særpreg. Og jeg kan ikke se hvordan det blir mindre hjerteløst å overlate denne slags valg til tilfeldighetene. Valgene blir jo tatt uansett om de blir tatt av oss eller ikke.

I dag er terningkastsamfunnet lovfestet i bioteknologiloven. Selv hvis vi utvikler teknologi som gjør at det blir billig, trygt og praktisk å bestemme de genetiske egenskapene til et foster, eller å i det minste se på egenskapene til befruktede egg og velge ut det med best egenskaper, vil foreldre likevel ikke kunne velge å gjøre dette, fordi det er forbudt.

Likevel har ingen politiske partier har enda foreslått å påby foreldre å ta de følgende avgjørelsene kun ved å kaste terninger:

• Om de tar med barna på ski eller ikke.
• Hva slags leker de gir dem når de er små.
• Om de skal lese bøker for dem.
• Hva slags mat de gir dem.
• Om de skal fraråde dem eller oppfordre dem til å begynne å røyke.

Sånn sett er det ikke alle avgjørelser som bidrar til å forme et barn hvor det er påbudt å la tilfeldighetene bestemme alt. Foreldre som prøver å forme barna sine til å bli snille, hensynsfulle, sunne, friske, intelligente, annsvarsfulle, psykisk friske, kunnskapsrike og empatiske annses ikke som umoralske av den grunn.

Oppdragelse og oppvekst synes folk det er greit at foreldrene tilpasser etter hva de tror vil gjøre dem til gode samfunnsborgere og hva de tror vil gi dem en god barndom og et godt liv. Det er bare hvis man ønsker å påvirke genetikken til barna sine i håp om å nå de samme målene at man blir ansett av mange som umoralsk.

Det er begrenset hva man kan få til bare ved å velge mellom forskjellige befruktede egg. Derfor håper jeg heller at vi kan få et modifiseringssamfunn enn et sorteringssamfunn. Jeg håper at vi vil kunne modifisere barn genetisk før de blir født. At vi kan identifisere gener som fører til positive egenskaper og gi dem til alle, og identifisere gener som man klarer seg bedre uten og fjerne dem fra alle. Forhåpentligvis vil bioteknologien vår bli avansert nok til å designe egne gener. Gener som ikke finnes fra før, men som også gir positive egenskaper, og som kan bli overført til alle.

Jeg foreslår ikke at myndighetene bestemmer om foreldrene skal genmodifisere barna sine eller ikke. Samfunnet vårt bør være fritt, og staten bør verken påby eller forby foreldre å genmodifisere barna sine, så lenge modifiseringene er godkjent gjennom en ordning som sikrer at lovlige modifiseringer er trygge og ikke gir negativ virkning.

Det er to argumenter mot designerbarn som jeg gjerne vil adressere:

1. Vi blir ikke et godt samfunn hvis vi fokuserer på at alle må være perfekte.

Jeg tror ikke vi kan få perfekte mennesker ved å designe genene deres. Men vi kan få svært gode mennesker. Mennesker som ikke bare er gode for samfunnet, men også for seg selv.

Å designe barns gener betyr at vi bestemmer hvordan genene deres skal være. Ikke noe mer enn det. Designerbarn vil såklart behandles som andre barn, og det er ingen grunn til å tro at de vil få sterkere forventningspress mot seg enn terningkast-barn får i dag.

Gener har en stor innvirkning på hvordan mennesker blir, men såklart er det også mange andre faktorer som er veldig viktige. En persons fremtid og valg bestemmes ikke bare av hvilke gener de har, og det er det vel heller ingen som tror.

2. Designerbarn vil føre til ulikhet mellom de som er designet og de som ikke er det.

Både helse, utseende, intelligens, sosiale egenskaper og evner er allerede veldig ujevnt fordelt. På lang sikt tror jeg ikke designerbabier vil gjøre disse forskjellene større, men mindre.

Det ville være veldig egoistisk av oss som allerede er født å stoppe menneskeheten fra å bli bedre fordi vi ikke vil bli overgått av barna våre. Dessuten har vi jo allerede gjennomgått hvorfor ny teknologi vil gjøre det mulig å forbedre også de av oss som allerede er født.

Slik jeg ser det er ikke gode gener bare de som gjør mennesker sunnere, sterkere og mer intelligente, men også de som er bidrar til omsorg, altruisme, empati, tilfredshet og lykke. Hvis vi ikke ønsker at designerbabier skal bli alt for høye på pæra, og ønsker et samfunn der de som har hatt uflaks i gen-lotteriet blir akseptert og likt like mye som resten av oss, kan vi identifisere og designe genene som øker sannsynligheten for at folk ikke dømmer eller ser ned på andre mennesker, og er aksepterende, beskjedne og snille.

Denne slags ting er jeg helt sikker på at gener har stor en stor innvirkning på. Men såklart påvirkes personligheten vår veldig mye av mange andre ting enn gener også, så selv om “godhets”-gener kan være til stor hjelp er de ikke nok alene.

“Blir ikke troen på teknologisk singularitet slags en religion?”

Nei.

Troen på teknologisk singularitet er basert på annslag om hva vi tror kommer til å skje når datamaskiner får visse egenskaper, og anslag om hvorvidt det er realistisk at de får disse egenskapene.

Nesten alle gjør seg opp tanker om hvordan de tror fremtiden kommer til å bli. Vi gjør anslag selv eller tar utgangspunkt i at annslagene som folk vi stoler på kommer med antageligvis er riktige. Det kan dreie seg om global oppvarming, renta, boligmarkedet, befolkningstall, og mye annet. Noen annslag er vi ganske sikre på, mens andre er mer usikre. Men selv om vi ikke kan vite alt om fremtiden, og selv om vi ikke kan være sikre på ting, er det få som mener at det ikke engang er vits å gjøre annslag.

Annslaget om at vi kommer til å oppleve teknologisk singularitet i løpt av noen tiår bygger på anntagelser som ikke er sikre, men jeg annser det for å være mer sannsynlig at disse antagelsene viser seg å stemme enn at de ikke gjør det.

Antagelsene, litt løst formulert, er som følger:

• At det er lenge til datamaskiner når en øvre grense for hvor kraftige de kan bli.
• At informasjonsteknologi vil fortsette å forbedre seg eksponensielt i flere tiår fremover.
• At evnen vår til å studere hjeren vil fortsette å forbedre seg eksponensielt med høye vekstrater, både i forhold til å samle informasjon og i forhold til å tolke den, og at vi derfor vil kunne forstå hvordan alle aspektene av menneskehjernens intelligens fungerer i løpet av noen tiår, og hvilke forskjeller i hjernen som skiller vitenskapelige genier fra resten av oss.
• At intelligente maskiner som er intelligent nok vil kunne bygge enda mer intelligente maskiner enn seg selv eller gjøre seg selv mer intelligente.

Hvis vi tar utgangspunkt i at teknologisk singularitet kommer til å intreffe, og at molekylær nanoteknologi er fysisk og teknologisk mulig, kan vi trekke helt ville konklusjoner. Og vi kan gjøre gode gjetninger om veldig mange forskjellige ting – ting som man i utgangspunktet skulle tro hadde lite å gjøre med informasjonsteknologi.

Folk som definerer om noe er religion utifra hvorvidt ideene er ville, eller utifra hvorvidt de innebærer ting som udødelighet og utopi, vil kanskje definere troen på teknologisk singularitet. Men for oss som ikke omdefinerer ord for å plassere meninger vi er uenige med i bås er det klart at troen på teknologisk singularitet ikke er en religion.

Men selv on troen på singularitet ikke er en religion, så er det noen fellestrekk. Glenn Harlan Reynolds formulerer det fint:

“Yes, it’s possible to draw parallels between the Christian idea of The Rapture — and, even more generally, between religious ideas of transcendence generally — and the notion that, once human technology passes a certain threshold, roughly that described by Vinge and other Singularity enthusiasts, human beings will potentially enjoy the kind of powers and pleasures traditionally assigned to gods or beings in heaven: Limitless lifespans, if not immortality, superhuman powers, virtually limitless wealth, fleshly pleasures on demand, etc. These do sound like the sorts of things that religions have promised their followers throughout human history.”utenom

Han fortsetter:

“I express no opinion on whether science will actually deliver on these hopes. But I note that people once looked to supernatural sources for such now-mundane things as cures for baldness or impotence, only to find those desires satisfied, instead, by modern pharmacology. Yet that hardly makes those who place their faith in pharmacology members of a religion — or, if it does, it makes them members of a religion that is distinguishable from those dependent on the supernatural.

In fact, rather than serving as a dismissal of the Singularity, it seems to me that the Singularity-as-religion argument cuts the other way. How do we know that people want the kinds of things that advanced technology is supposed to offer? Because they’ve been trying to get them through non-technological means for all of recorded history. And as history demonstrates, they’ve been willing to try awfully hard, and in a wide variety of ingenious ways:

Jihadists are strapping on suicide bombs today, in the hope of attaining the kind of environment that virtual reality will deliver in 20 years. ”

 

Men ikke alle religiøse mennesker tror at etterlivet dreier seg om matriell luksus. En mer “moderne” tolkning av himmelen er at det dreier seg om spirituell velvære. En mer “moderne” tolkning av himmelen er at det dreier seg om spirituell velvære, ved at man for eksempel:

– Blir overvelmet med kjærlighet.

– Får en dyp innsikt i hvordan alt henger sammen.

– Blir ett med Gud/en høyere skapning.

– Føler intens glede og fred.

– Opplever noe som er ekstremt godt og meningsfylt, men som ikke kan beskrives til noen som ikke har opplevd det selv.

– Går over til en høyere for eksistens/bevissthet.

Men også alle denne slags ting vil nok være mulig å få til med avansert nok teknologi, for de som ønsker det. Det som ikke kan gjøres skikkelig med virituell virkerlighet eller små modifikasjoner i hjernen, vil nok kunne gjøres ved å la hjernen videreutvikle seg og smelte sammen med intelligente maskiner.

Mange av de utopiske aspektene med religion, og mange av tingene som religiøse mennesker synes gir universet mening, vil kunne skapes ved hjelp av avansert teknologi uten å bryte fysikkens lover.

Men å gjenforene folk med alle avdøde slektninger, eller bringe alle som noen gang levd tilbake fra døden, er nok bare mulig fra et religiøst perspektiv. Det samme gjelder kanskje også evig liv med tanke på ordets egentlige betydning; uendelig lenge.

“Jeg tenker, altså er jeg” er et utsagn som de fleste er kjent med. Det er så mange ting som vi ikke kan være helt sikre på, men som vi kan være mer enn sikre nok på til at det blir perverst og meningsløst å ikke forholde seg til verden som om de var selvsagte sannheter. Av alle tingene vi vet er opplevelsene våre en av de tingene de vi kan være mest sikre på. Noen mener at bevisstheten vår er så utrolig at en sjel må til for å forklare den. Men også vi som tror at alt er en konsekvens av fysikk er overbeviste om at opplevelsene og følelsene er ekte.

Hvis de av oss som tror at alt er fysikk har rett betyr ikke det at følelser som mange regner som “spirituelle” også er fysikk. Det betyr i så fall ikke at vi har undervurdert følelsene, men at fysikken har blitt undervurdert. I så fall kan masse og energi som forholder seg til hverandre være det som gir all den meningen religiøse mennesker tillegger en sjel, gitt at strukturene og mønstrene som formes gir mening.

Også blant religiøse er det folk som tror på teknologisk singularitet og ønsker den velkommen, men å tro dette er ikke alene noe som gjør deg religiøs. At et syn gir utradisjonelle svar på mange av spørsmålene om vår eksistens og vår fremtid betyr ikke at det bryter med fysikkens lover. Hvis vi skal forstå virkeligheten er det viktig at vi er opptatt av at ting skal henge logisk på greip, er opptatt av at synet vårt passer overens med alt vi ser rundt oss, og at vi hele tiden tester teoriene våres. Men det er ikke en forutsetning at virkeligheten er kjedelig, eller at det er en øvre grense for hvor fantastisk eller utopisk fremtiden kan vise seg å bli.

Urealistisk?

“There is no hope for the fanciful idea of reaching the Moon because of insurmountable barriers to escaping the Earth’s gravity.”

– Dr. Forest Ray Moulton, astronom, 1932

“All this writing about space travel is utter bilge.”

– Sir Richard Woolley, astronom (Astronomer Royal of Britain), 1956

“To place a man in a multi-stage rocket and project him into the controlling gravitational field of the moon…. I am bold enough to say that such a man-made voyage will never occur regardless of all future advances.”

– Dr. Lee De Forest, berømt ingeniør, 1957

Det er ikke meningen å henge ut disse ekspertene. De var for pessimistiske når det kom til romfart, men bidro likevel til fremtiden gjennom arbeidet sitt. Det er heller ikke meningen å fremstille dem som representative for eksperter generelt, eller å fremstille det som om fortidens tanker om fremtiden alltid har vært for konservative, men aldri for optimistiske. Poenget mitt er dette:

Det er ingen regel som sier at vi bør ta utgangspunkt i konservative anslag når vi ikke er sikre. At et syn er konservativt betyr ikke nødvendigvis at det er realistisk. Når det kommer til å gjøre seg opp tanker om virkeligheten og til å anslå fremtiden er realisme en positiv egenskap. Men å være konservativ er ikke i seg selv bra. Det er bare positivt å være konservativ når man er konservativ fordi man er realistisk.

”Er du sikker på at du har rett? Og kommer ikke fremtiden når den kommer uansett?”

Å anslå fremtiden annses som viktig nok til at det offentlige annsetter folk til å jobbe med det. Statistisk sentralbyrå og andre offtenlige instutisjoner gjør annslag for hvordan de tror miljøet, demografien, økonomien og diverse andre ting kommer til å utvikle seg lenge etter 2045, året Ray Kurzweil anslår det som mest sannsynlig at singulariteten inntreffer.

Under ser du en av de mange grafene fra Perspektivmeldingen 2009, publisert av Finansdepartementet, hvor de anslår hvordan diverse parametre i samfunnet vårt kommer til å utvikle seg frem til 2060. Her ser dere antall eldre i forhold til personer i yrkesaktiv alder:

I likhet med meg baserer de seg på trender for å anslå fremtiden. Men vi har kommet til veldig forskjellige konklusjoner. Innen 2060 tror jeg:

• At biologisk alderdom vil kunne bli fullstendig kurert, og at “yrkesaktiv alder” derfor vil være et meningsløst begrep.
• At intelligente maskiner vil ha sørget for at få eller ingen av oss trenger å arbeide med mindre vi har lyst.
• At de enorme forandringene i samfunnet og verden som den teknologiske eksplosjonen har ført til vil gjøre at trend-baserte annslag på hvor mange barn vi får vil vise seg å være meningsløse.

Produktivitetsvekst, her ment som veksten i arbeidsproduktivitet, dreier seg om hvor store verdier vi skaper per time med arbeid, og oppgis i prosentvis vekst per år. Dette skriver perspektivmeldingen om produktivitetsveksten mellom 2007 og 2060:

“Utenom offentlig forvaltning, primærnæringer, elektrisitetsforsyning og boligtjenester anslås veksten i total faktorproduktivitet til 2 pst. per år. Dette er om lag ¼ prosentpoeng lavere per år enn i perioden 1970-2007 sett under ett og ½ prosentpoeng lavere enn den gjennomsnittlige veksten siden 1990. Anslagene må ses i sammenheng med at produktivitetsveksten i norsk økonomi har vært forholdsvis høy siden starten av 1990-tallet.”

2,1 prosents vekst i produktiviteten, slik de anslår, vil føre til en tredobling mellom 2007 og 2060. Som du sikkert kan tenke deg antar jeg at veksten kommer til å være langt høyere enn som så.

Jeg er ikke sikker på at jeg har rett. Begrunnelsene for anslagene mine synes jeg er gode, men det betyr ikke at de ikke kan vise seg å være gale. Og hvis jeg først tar feil kommer jeg til å ta veldig feil. Kanskje vil folk i fremtiden lese denne artikkelen og gapskratte.

Finansdepartementet og forfatterne av Perspektivmeldingen er heller ikke sikre på at de har rett. Men i likhet med meg tror de at det kan gi mening å gjøre annslag basert på trender, at man kan si noe om hvor sannsynlige forskjellige fremtidsscenarioer er selv om man ikke vet alt, og at det er lurt å basere hva man gjør i dag basert på hva man tror om fremtiden.

Men selv om annslagene og gjetninger mine ikke nødvendigvis er riktige tror jeg heller ikke det er riktig av folk flest å ta så mange ting for gitt. Nei, det er ikke sikkert at de som er barn i dag, eller de som er middelaldrende for den saks skyld, kommer til å måtte dø av alderdom. Nei, at noe vil ta hundrevis eller tusenvis av år å lære seg med dagens utviklingstempo, betyr ikke nødvendigvis at vi ikke vil lære det i løpet av noen tiår.

Hvorfor annta at teknologi og vitenskap vil fortsette å følge dagens utviklingstempo? Hvis det er noe historien har lært oss så er det at tempoet på den teknologiske utviklingen og andre evolusjonære prosesser raskt kan øke i fart. Anslagene om fremtiden som høres rimerligst ut er ikke nødvendigvis de mest realistiske.

En annen grunn til at jeg skriver denne artikkelen er at vi burde være mer optimistiske. For selv om vi har problemer som bør tas på alvor synes jeg det er alt for mye fremtidspessimisme i Norge og i resten av verden. Denne fremtidspessimismen mener jeg er overdrevet.

”Teknologi? Ække det fali?”

Litt humoristisk ser jeg for meg at førmenneskene nettopp har funnet opp de første steinredskapende. “Har vi ikke allerede alt vi trenger?” sier teknologimotstanderne. “Disse redskapende kan bli brukt til å drepe folk med, og vil helt sikkert forårsake masse dødsfall og lidelse” påpeker de.

Ok, så utspilte det seg nok ikke slik (spesielt med tanke på at steinredskap ble utviklet før tale), men poenget mitt er at ny teknologi alltid har hatt både positive og negative sider. Likevel er det ingen tvil om at teknologi alt i alt har gjort har gjort og fortsatt gjør verden til et veldig mye bedre sted.

Er det mulig at vi kan utrydde oss selv med teknologien vår? Ja, det er usannsynlig spør du meg, men mulig. Og vi må såklart gjøre det vi kan for å gjøre konsekvensene av teknologi mest mulig positive og minst mulig negative. Men uten teknologi er utfallet helt sikkert. Da tenker jeg ikke først og fremst på deg og meg som personer, men på menneskeheten og livet på jorda generelt. Selv hvis vi ikke blir utryddet en meteor eller en annen katastrofe i mellomtiden vil vi helt sikkert ikke være i live etter at solen er blitt til en rød kjempe og har konsumert hele jordkloden, som kommer til å skje om omtrent 5 milliarder år. Redde for teknologi? Teknologi er jo det eneste som kan redde oss fra utryddelse!

Jeg vil også understreke hvor mye vi har å vinne sammenlignet med hvor mye vi har å tape:

Det verste som kan skje er at vi utrydder oss selv. Et utfall som jeg tror er usannsynlig, men som ikke kan utelukkes. Det beste som kan skje er at vi sprer oss til milliarder på milliarder av andre planeter. Risken er altså at en planet med intelligent liv blir til en livløs planet, mens muligheten er at milliarder på milliarder av andre planeter som nå er livløse fylles med intelligent Med andre ord: Det vi har å tape er ubetydelig hvis vi ser det i forhold til hvor enormt mye vi har å vinne.

Mulighetene er mye større enn farene, men det betyr ikke at farene ikke er alvorlige.

Ovenfor forklarer jeg hvorfor vi heller burde være glade for den teknologiske utviklingen enn redde. Men det betyr ikke at det ikke er farer og at disse farene ikke bør bli tatt alvorlig. Her er noen grep som jeg tror vil kunne gjøre fremtiden tryggere. Noen av dem blir allerede gjort i større eller mindre grad:

• Forske på farer rundt forskjellige teknologier. For eksempel er det lurt å sette av mye penger til å forske på skadevirkningene av forskjellige former for nanoteknologi.
• Sette opp et system som bruker så kort tid som mulig på å godkjenne nye teknologier som trygge, men likevel gjør en god jobb med å undersøke for farer. Kan gjøres ved å ansette mange og ved å være bevisste på å redusere byråkrati og unødvendig ventetid mellom forskjellige ledd.
• Prøve å få til mer internationalt sammarbeid rundt disse spørsmålene.
• Hjelp til fattige land. Fattigdom gjør verden mer utrygg.
• Bruke mye ressurser til å forske på hvordan vi kan beskytte oss mot biologiske angrep og genmodifiserte sykdommer.
• Generelt prøve å være observang på problemer som kan oppstå, slik at vi kan forhindre dem eller forbrede oss i god tid.
• Ikke forby offentlig utvikling av spesielle teknologier eller prøve å bremse fremgangen! Om farlige teknologier forbys er det sannsynlig at de blir utviklet utenfor det offentliges lys i stedet, eller i land som vi ikke ønsker at skal få tilgang på sterke maktmidler som ikke vi har.

Hvordan teste om man har rett

Med å teste om man har rett mener jeg ikke at man kan bevise at meningene man har er riktige, men heller at man kan bekrefte at de er feil, eller i det minste basert på feil grunnlag. Slik er det vitenskapelige eksperimenter fungerer, og slik er det også dette tankeeksperimentet fungerer. Om en mening består testen betyr ikke det at den er trygg, men desto flere tester den kan bestå, desto sikrere er den.

Siden vi har så mange motstridende meninger om så mange ting er det mange av oss som tar feil i mye. Derfor burde vi gjøre det vi kan for å lete etter meninger i oss selv som kan være feil og teste dem så hardt vi kan. Testen jeg nå skal fortelle om bruker jeg ofte for å teste om mine meninger er riktige. Den fungerer ikke for alle spørsmål, men for mange.

I mangel av et bedre navn kaller jeg testen for “se-det-utenifra-testen”, som går ut på å teste ved hjelp av tankeeksperimenter om vi ville ment det samme om vi observerte det hele utenifra. Tross alt kan ikke den samme meningen være riktig hvis man er en person, men feil hvis man er en annen.

La meg gi et eksempel:

Jeg vet at mange av verdens fattige kan få det bedre, både på kort sikt og på lang sikt, når vi hjelper til med å bygge ut infrastruktur, hjelper til med å modernisere jordbruket, hjelper til med å forbedre og utvide grunnskole- og universitetsutdanning, hjelper til med å forbedre helsetilbudet, osv.

Gjennom å ha satt meg nøye inn i problematikken vet jeg at det er mange former for bistand og mange organisasjoner som har utrettet imponerende resultater og brukt pengene som er blitt gitt veldig effektivt. Jeg vet også at mange av disse organisasjonene og mange av disse formene for bistand kunne ha hjulpet mange flere mennesker enn de gjør i dag, men blir stoppet fra å gjøre det av mangel på finansiering.

Jeg vet at både beregninger og empiri viser at mange barn som dør kan bli reddet for bare noen tusen kroner hver. Jeg vet også at hvorvidt fattige bønder skal få muligheten til å doble avlingene sine ved hjelp av bedre frø og mer kunstgjødsel, hvorvidt veksten og velstanden i fattige landsbyer i Afrika skal fortsette å hemmes av dårlig infrastruktur, og hvorvidt barn i fattige land får utdanning eller ikke, i mange tilfeller avgjøres av hvorvidt vi er villige sette av noen tusenlapper eller hundrelapper per person gjennom de nødvendige utviklingsprosjektene.

Samtidig vet jeg at vi i Norge bruker store summer på ting vi helst vil ha, men som vi kunne klart oss godt uten. Et godt eksempel er kultur. Mange vil si at vi må gi statsstøtte til kulturskoler og korps fordi det er viktig at barna våre får utviklet evnene sine innenfor dans, musikk og kunst.

Vi kan utsette denne meningen for “se-det-utenifra-testen” ved å hjelp av følgende tankeeksperiment:

Du befinner deg i virkerligheten, et sted hvor penger som blir satt av til et formål blir brukt på dette formålet i stedet for andre ting disse pengene kunne blitt brukt på. Samtidig kommer du ikke fra Norge. For eksempelets skyld kan vi si at du kommer fra en helt annen planet, slik at du kan være helt uavhengig.

Hvis dette var tilfellet: Ville du nedprioritere å hjelpe fattige barn med å få nok mat, beskytte seg mot dødelige sykdommer og få en utdanning fordi du synes bruke pengene som kunne ha hjulpet dem heller burde brukes på å lære norske barn dans, musikk og kunst?

Et annen mening som vi kan teste ved hjelp av “observert-utenifra-testen” er meningen om at oljefondet burde brukes til å øke norsk velferd og å dekke norske pensjoner. Det kan vi gjøre slik:

La oss si at vi ikke er nordmenn, men observerer alt utenifra. Norge har nettop mistet hele oljefondet og vi har en tilsvarende mengde med penger som vi skal bruke til det beste for verden. Derfor prioriterer vi alle formål etter hvor mye godt vi anslår at kan utrettes per krone. Kommer velferd og fremtidige pensjoner i et av verdens aller rikeste land på toppen av listen?

Alle meninger som ikke består “observert-utenifra-testen” er basert på enten egoisme, irrasjonalitet eller begge deler. Men vi burde ikke forkaste disse meningene fordi det gjør oss irasjonelle og mindre moralske.

Vi burde forkaste dem fordi de gjør verden til et mindre godt sted å leve. Barn som bor i fattige land er like ekte som barn i Norge, selv om de føles mye fjernere for oss.

Men vi trenger ikke ha dårlig samvittighet fordi meningene og handlingene våre ikke alltid er riktige. Dårlig samvittighet er ikke godt for noe. Og vi trenger heller ikke å forvente av oss selv at vi skal gjøre alt riktig. Det får vi ikke til.

Men hvis vi oftere stilte meningene våre ovenfor “se-det-utenifra-testen”, og oftere prøvde å gjøre ting som fra et objektivt perspektiv er riktig, kunne mye godt vært oppnådd. Det er så mye vi kan gjøre som vil utrette så ekstremt mye mer godt for verden enn det koster for oss.

Å være mer objektiv handler ikke bare om å bry seg mindre om seg selv. Ofte dreier meninger som ikke består en “se-det-utenifra-test” seg om spørsmål som ikke påvirker oss. Likevel kan vi velge feil fordi vi f.eks. har et sterkere følelsesmessig forhold til en av partene som blir påvirket.

Spørsmål som har overlevd en “se-det-utenifra-test” er ikke nødvendigvis trygge av den grunn. For eksempel:

Hvis vi observerer ting utenifra, og er ikke påvirket av følelser, men likevel har et ønske om å gjøre det som er best for hele verden over tid. Hva er det best å bruke penger på av velrettet forskning og velrettet bistand?

En objektiv person som observerer ting utenifra, og som har et ønske om å gjøre det som er godt, må ta inn over seg er at vi ikke bare har en plikt til å unngå lidelse, men også til å skape glede. Dette er noe vi alle er enige om. Å mene at det eneste viktige er å unngå lidelse, eller at vi ikke kan godta at lidelse selv hvis det skaper enda større mengder glede, impliserer at det er ønskelig at alt liv på jorda blir utryddet – så lenge det går fort og smertefritt. Tross alt er det ingen tvil om at dette ville ført til mindre sorg og lidelse!

De fleste er villige til å ta jobber de ikke liker så lenge de får nok ekstra lønn til at det er verdt det. Mange er villige til å trene, selv hvis de synes det er ubehagelig, hvis de mener lidelsen er mindre enn gevinsten de får i form av lavere vekt, større muskler, bedre form eller bedre helse. Alle er villige til å ofre litt hvis gevinsten er stor nok. Vi er villige til å lide for å oppnå noe godt. Det er et spørsmål om hvor mye vi må ofre og hvor mye vi tjener.

“Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem”, sier mange. En mye bedre leveregel er at man skal gjøre det samme som man ville gjort hvis man var hele verden. Som om vi selv skulle gjennomleve alle livene til alle bevisste skapninger som eksisterer og noen kan kommer til å eksistere. Fra et slikt perspektiv burde man såklart anstrenge seg for å gjøre verden best mulig, som innebærer å unngå sorg og lidelse, men ikke for enhver pris. Ikke når gleden og velværen man skaper er verdt sorgen og lidelsen, og det ikke finnes noen alternativ handling som alt i alt gir et bedre resultat.

Logikk eller følelser? Jeg foreslår et kompromiss.

Mange nødvendige faktorer må til for at liv skal oppstå på en planet og deretter utvikle seg til å bli avansert og deretter utvikle arter som kan utvikle teknologi. Vi vet ikke hvor stor eller liten sannsynligheten for at alt som må til for at dette skal skje klaffer. Kanskje er den så liten at vi er den eneste planeten med intelligent liv i universet, eller kanskje er de nærmeste andre planetene med intelligent liv veldig langt unna.

Hvis det er tilfellet, og hvis vi i løpet av vår levetid kommer til å være i besittelse av de utrolige teknologiene jeg har skrevet om i denne artikkelen, kommer våre avgjørelser til å avgjøre universets fremtid!

Stort viktigere avgjørelser en dette finnes ikke, og derfor er det viktige at avgjørelsene består alle “se-det-utenifra-tester”. Tross alt vil vi vel at universets fremtid skal avgjøres av hva som vil være best, og ikke av subjektive følelser og subjektive ønsker vi er blitt gitt av evolusjonen.

La oss gjøre et tankeeksperiment. Forestill deg at vi er helt like som vi er nå, men med en stor forskjell: Hjernen vår er ikke programert til å gjøre oss sosiale sosiale. Å være sammen med familie, være sammen med venner, ha kjærester, eller å møte nye mennesker, gir oss ingen glede.

Men etter hvert som teknlogien blir avansert nok er det noen som sier: “Hei dere, hvorfor gjør vi ikke om på hjernene våre slik at vi kan få positive følelser fra å være sammen med hverandre?”.

Min gjetning er at mange ville respondert med:

“Gleden vi får fra et slikt inngrep vil være kunstig fordi den er menneskeskapt og ikke kommer fra evolusjonen.”

Eller:

“Hva er vitsen med å gi oss ekstra ting vi får positive følelser fra når vi har så mange ting som gleder oss fra før?”

Hvis de hadde visst hvor meningsfulle og gode denne slags følelser kan være, ville de kanskje respondert positivt til ideen. Men de ville ikke visst hva de gikk glipp av.

Lignende tankeeksperimenter kunne blitt satt opp for alle de positive følelsene vi har. Både gleden vi får fra “fysiske” ting (god mat, god drikke, sex, underholdning, osv) og gledene som mange regner som mer “spirituelle” (nysgjerrighet, venner, kjærlighet, osv). Vi setter pris på alle de positive følelsene vi har, men følelser vi ikke har opplevd kan vi heller ikke forestille oss.

Hvis hjernene våre ikke var lagd til å glede seg over morsomheter ville all humor fortonet seg som absurd og meningsløs.

Har evolusjonen utstyrt oss med alle positive og meningsfulle følelser som går ann? Trolig ikke på langt nær. Er følelsene vi har mer meningsfulle enn alle de andre følelsene som kan bli laget? Det er det ingen grunn til å tro.

Tidligere i artikkelen diskuterte jeg hvorvidt det var realistisk at roboter ville prøve å ta over verden. Det konkluderte jeg med at jeg ikke tror det er.

Men jeg lurer: Ville det egentlig vært så ille om robotene tok over?

Vi ser på oss selv som mer verdifulle enn andre pattedyr fordi vi er mer selvbevisste, har høyere intelligens og et rikere følelsesliv. Med en slik tankegang er det fult mulig å tenke seg at maskiner kan utvikle seg til å bli mye mer verdifulle enn oss på alle måter. Ihvertfall hvis vi ikke videreutvikler oss selv også.

En ting er hva som er best fra vårt perspektiv. Men hvis vi var helt objektive, hva ville vi da ment at var ønskelig?

La meg først understreke noe selvsagt som alle er enige i:

Hva bevisste individer tenker og følelser er viktig, både fra vårt perspektiv, og fra et helt objektivt perspektiv. Ingen vil vel hevde at hvorvidt vi er glade og triste ikke spiller noen rolle. På samme måten som ingen vil hevde at hvorvidt verdens barn blir tatt vare på eller blir blir torturert kun spiller en rolle fra et subjektivt perspektiv. Defor kommer jeg heller ikke til å bruke mye plass på å overbevise deg om det vi er enige om alle sammen: At følelser i seg selv gir mening, og at positive følelser i seg selv er positivt, mens negative følelser i seg selv er negativt. I likhet med flere av de matematiske og logiske reglene alle regner som selvsagte, og som all annen kunnskap bygges på, er også dette en grunnleggende sannhet som ikke trenger en dypere begrunnelse.

Såklart er alle tingene vi gleder oss over også gledelig fra et objektivt perspektiv. Et univers hvor vi har spredt oss til milliarder av planeter og lever det vi i dag regner som gode liv vil uten tvil være et veldig godt univers. Men vil det være det beste universet som er mulig å oppnå?

I dag bruker vi bare et tynt lag på toppen av planeten vår. Og bare bittelitt av overflaten utgjør hjerner hvor bevissthet og følelser oppstår. Også selve maskinene hvor bevissthet oppstår vil kunne være mye mer effektive i fremtiden. De vil kunne oppleve og tenke mye mer per atom, fordi de er designet for å oppnå nettop det. Fremtidens tenke-maskiner vil også kunne være mye raskere enn hjernene våre, som egentlig er ganske treige. Kanskje vil vi de derfor kunne oppleve det som det vi i dag opplever som flere uker, måneder eller år i løpet av et sekund?

Hva som fra et objektivt perspektiv er best vet ikke jeg.

Kanskje ville det være best å gjøre hele planeter til gigantiske “hjerner” som ikke bare er smartere enn oss, men også langt mer bevisste og i stand til å oppleve ekstremt mye sterkere følelser enn oss?

Eller kanskje vil det være å lage individer som er veldig små, men som det også er veldig mange av?

Jeg vet ikke. Dette er spørsmål som vi vil kunne svare mye bedre på når vi er blitt smartere og når vi forstår oss bedre på hvordan bevissthet oppstår og fungerer. Men jeg tviler på at et univers som fra et objektivt perspektiv vil være det samme som vi har mest lyst på.

Hvorfor?

Den første grunnen har jeg allerede nevnt: Vi får positive følelser ved å forestille oss følelser vi selv har opplevd, men ting vi ikke kan forbinde med følelser vi selv kjenner til oppleves som abstrakte. Et univers som fra et objektivt perspektiv er så godt som vi kan få lagd det kan per definisjon ikke være dårligere enn det vi ønsker oss. Å oppleve det ville vært mer fantastisk enn vi kan forestille oss, men nettopp fordi ikke kan forestille oss, og heller ikke prøver, er det få av oss som blir spesielt glade av å tenke på det.

Dessuten kan vi ikke ta inn over oss store tall og størrelser. Det er en enorm forskjell på en milliard bebodde planeter og hundre milliarder bebodde planeter, men følelsen vi får i hodet vårt når vi tenker på det er liten.

Riktig nok vil en strid om hvorvidt vi skal velge det som logisk virker best eller det som føles best være en diskusjon om hvor god verden skal være. Sånn sett er vi veldig heldige. Men forskjellen på en verden som er helt fantastisk god og en verden som er ti ganger så god som det igjen er en ekstremt viktig forskjell. Og jeg tror at forskjellene kan være langt større enn som så.

Så hva er mitt forslag til kompromiss?

1. Jorden og de nærmeste planetene brukes til å gjøre tingene som vi har mest lyst til, og strekke oss etter målene som føles mest meningsfulle for oss.
2. De som ikke vil gjøre forandringer på seg selv eller barna sine, men som har lyst til å fortsette å være helt biologiske og helt uten modifisineringer, står helt fritt til å velge det.
3. Hva slags typer liv vi ønsker å spre til resten av universet blir ikke bestemt utifra verdier og ønsker vi ønsker spesifikt som mennesker, eller av følelser som er subjektive, men heller utifra hva som fra det som fra et objektivt perspektiv gir mest mening.

Vår planet og våre nærmeste planeter er veldig store, men sammenlignet med universet som helhet er de ufattelig små. Enda mindre plass bruker vi med tanke på at det bare er et tynt lag på overflaten av planeten vår som vi benytter oss av, så vi har mye plass og mange atomer til overs.

De som bryr seg om at jorden skal være et godt sted å leve, men som ikke vil forholde seg til mål eller moralske spørsmål som føles abstrakte og meningsløse for dem, vil ikke ha noen ting å tape på et slikt kompromiss. For dem er det ikke viktig at resten av universet skal ha bevissthet og har det bra. Men det gjør heller ingenting.

For de av oss som prøver hardt å gjøre det som fra et objektivt perspektiv er riktig, fordi de er overbevist om at det er det beste for verden, tror jeg et slikt kompromiss vil være den beste løsningen som er mulig. Et slikt mål kan være lettere å jobbe mot, fordi det føles bedre. Og desto større enighet det er blant verdens befolkning om at teknologisk fremgang er bra desto fortere vil teknologieksplosjonen starte og desto fortere vil ekspansjonen ut i universet starte. Derfor vil dette være det beste alternativet også fra et objektivt perspektiv.

Dessuten er det noe unikt med de av oss som kommer til å være opprinnelsen til all intelligens som oppstår som en konsekvens av den teknologiske singulariteten på jorda. De som velger å forbli helt eller delvis biologiske vil såklart være til for sin egen del og leve livene sine slik de vil. Men kanskje vil de også være langt mer verdifulle kulturskatter enn gamle bygninger og arkeologiske gjenstander.

To milliarder år tidligere…

Riktig nok er veldig mye av denne artikkelen sugd fra eget bryst og basert på egen research (googling) og egne (noen ganger nye) tanker. Men jeg har også stjålet skamløst mye fra andre, og da spesielt fra Kurzweil. Nå gjør jeg det igjen. Samtalen under er mellom to bakterier to milliarder år før Kristus og er et utdrag fra en av dialogene i Ray Kurzweil’s bok The Singularity Is Near: When Humans Transcend Biology. Han har nok tatt seg noen kunstneriske friheter:

“FRIEND OF FUTURIST BACTERIUM, 2 BILLION B.C.: So tell me again about these ideas you have about the future.

FUTURIST BACTERIUM, 2 BILLION B.C.: Well, I see bacteria getting together into societies, with the whole band of cells basically acting like one big complicated organism with greatly enhanced capabilities.

FRIEND OF FUTURIST BACTERIUM: What gives you that idea?

FUTURIST BACTERIUM: Well already, some of our fellow Daptobacters have gone inside other larger bacteria to form a little duo. It’s inevitable that our fellow cells will band together so that each cell can specialize its function. As it is now, we each have to do everything by ourselves: find food, digest it, excrete by-products.

FRIEND OF FUTURIST BACTERIUM: And then what?

FUTURIST BACTERIUM: All these cells will develop ways of communicating with one another that go beyond just the swapping of chemical gradients that you and I can do.

FRIEND OF FUTURIST BACTERIUM: Okay, now tell me again the part about that future superassembly of ten trillion cells.

FUTURIST BACTERIUM: Yes, well, according to my models, in about two billion years a big society of ten trillion cells will make up a single organism and include tens of billions of special cells that can communicate with one another in very complicated patterns.

FRIEND OF FUTURIST BACTERIUM: What sort of patterns?

FUTURIST BACTERIUM: Well, “music,” for one thing. These huge bands of cells will create musical patterns and communicate them to all the other bands of cells.

FRIEND OF FUTURIST BACTERIUM: Music?

FUTURIST BACTERIUM: Yes, patterns of sound.

FRIEND OF FUTURIST BACTERIUM: Sound?

FUTURIST BACTERIUM: Okay, look at it this way. These supercell societies will be complicated enough to understand their own organization. They will be able to improve their own design, getting better and better, faster and faster. They will reshape the rest of the world in their image.

FRIEND OF FUTURIST BACTERIUM: Now, wait a second. Sounds like we’ll lose our basic bacteriumity.

FUTURIST BACTERIUM: Oh, but there will be no loss.

FRIEND OF FUTURIST BACTERIUM: I know you keep saying that, but …

FUTURIST BACTERIUM: It will be a great step forward. It’s our destiny as bacteria. And, anyway, there will still be little bacteria like us floating around.

FRIEND OF FUTURIST BACTERIUM: Okay, but what about the downside? I mean, how much harm can our fellow Daptobacter and Bdellovibrio bacteria do? But these future cell associations with their vast reach may destroy everything.

FUTURIST BACTERIUM: It’s not certain, but I think we’ll make it through.

FRIEND OF FUTURIST BACTERIUM: You always were an optimist.

FUTURIST BACTERIUM: Look, we won’t have to worry about the downside for a couple billion years.

FRIEND OF FUTURIST BACTERIUM: Okay, then, let’s get lunch.”

Her er enda en dialog fra boken hans. Denne er mellom Kurzweil selv og en fiktiv person:

“BILL (AN ENVIRONMENTALIST): On this human body version 2.0 stuff, aren’t you throwing the baby out quite literally with the bathwater? You’re suggesting replacing the entire human body and brain with machines. There’s no human being left.

RAY: We don’t agree on the definition of human, but just where do you suggest drawing the line? Augmenting the human body and brain with biological or nonbiological interventions is hardly a new concept. There’s still a lot of human suffering.

BILL: I have no objection to alleviating human suffering. But replacing a human body with a machine to exceed human performance leaves you with, well, a machine. We have cars that can travel on the ground faster than a human, but we don’t consider them to be human.

RAY: The problem here has a lot to do with the word “machine.” Your conception of a machine is of something that is much less valued—less complex, less creative, less intelligent, less knowledgeable, less subtle and supple—than a human. That’s reasonable for today’s machines because all the machines we’ve ever met—like cars—are like this. The whole point of my thesis, of the coming Singularity revolution, is that this notion of a machine—of nonbiological intelligence—will fundamentally change.

BILL: Well, that’s exactly my problem. Part of our humanness is our limitations. We don’t claim to be the fastest entity possible, to have memories with the biggest capacity possible, and so on. But there is an indefinable, spiritual quality to being human that a machine inherently doesn’t possess.

RAY: Again, where do you draw the line? Humans are already replacing parts of their bodies and brains with non biological replacements that work better at performing their “human” functions.

BILL: Better only in the sense of replacing diseased or disabled organs and systems. But you’re replacing essentially all of our humanness to enhance human ability, and that’s inherently inhuman.

RAY: Then perhaps our basic disagreement is over the nature of being human. To me, the essence of being human is not our limitations—although we do have many—it’s our ability to reach beyond our limitations. We didn’t stay on the ground. We didn’t even stay on the planet. And we are already not settling for the limitations of our biology.

BILL: We have to use these technological powers with great discretion. Past a certain point, we’re losing some ineffable quality that gives life meaning.

RAY: I think we’re in agreement that we need to recognize what’s important in our humanity. But there is no reason to celebrate our limitations.”

Den altoverskyggende viktigheten av vitenskap og teknologi

“Det gikk et rykk i henne. Hun så døden. Så tok hun seg sammen og smilte litt.

– Ville du gjerne leve?

– Ja, hvisket hun, jeg skulle gjerne leve.

Skulle hun da virkelig dø? I den siste halve timen følte hun seg jo nesten lettere enn før. Smertene var vekk. Hun forsøkte å reise seg opp. Pekte på lenestolen ved siden av henne.

Jeg ville gjerne sitte oppe, hvisket hun. Hvor underlig hun følte seg. Værelset var anderledes. Som sett gjennom et slør. Det var bly i lemmene. Hvor trett.”

Teksten ovenfra er et utdrag fra en av tekstene til Edvard Munch. Storesøsteren hans døde av tuberkulose da hun var 15 år. Tuberkulose var ingen uvanlig sykdom i Norge på den tiden. På 1800-tallet var tuberkulose sykdommen som drepte flest mennesker i den vestlige verden. I de seksti årene fra 1895 til 1955 døde en kvart million nordmenn av sykdommen. Men takket være vaksiner og bedre medisiner er tuberkulose for de fleste av oss bare noe vi leser om. Men i fattige land er det fortsatt et betydelig antall barn som dør av sykdommen.

Å se søsteren gjorde stort inntrykk på Edvard Munch. Det gjorde det nok også på andre barn som opplevde det samme.

Alle som ser på nyhetene vet at forferdelige ting skjer i verden. Men langt mer forferderlige ting har skjedd før. Beretningen under er fra Agnolo di Tura, en Italiener som overlevde svartedøden:

“The mortality began in Siena in May (1348). It was a cruel and horrible thing; and I do not know where to begin to tell of the cruelty and the pitiless ways. It seemed to almost everyone that one became stupefied by seeing the pain. And it is impossible for the human tongue to recount the awful thing. Indeed one who did not see such horribleness can be called blessed. And the victims died almost immediately. They would swell beneath their armpits and in their groins, and fall over dead while talking. Father abandoned child, wife husband, one brother another; for this illness seemed to strike through the breath and sight. And so they died. And none could be found to bury the dead for money or friendship. Members of a household brought their dead to a ditch as best they could, without priest, without divine offices. Nor did the death bell sound. And in many places in Siena great pits were dug and piled deep with the multitude of dead. And they died by the hundreds both day and night, and all were thrown in those ditches and covered over with earth. And as soon as those ditches were filled more were dug. And I, Agnolo di Tura, called the Fat, buried my five children with my own hands. And there were also those who were so sparsely covered with earth that the dogs dragged them forth and devoured many bodies throughout the city. There was no one who wept for any death, for all awaited death. And so many died that all believed that it was the end of the world. And no medicine or any other defense availed.”

Svartedøden drepte mellom 30 og 60 prosent av Europas befolkning. Nå vet vi hvordan sykdommen kan kureres.

Hva prøver jeg å få frem? At det var grusomt å leve i gamledager?

Det tror jeg ikke. Livet var helt sikkert verdt å leve i gamledager også. Og folk gledet seg nok mer over det de hadde. Men det var mye mer lidelse i gamledager enn nå. Og livet var nok mer traurig.

I Historien om Norge, som ble sendt på NRK for noen år siden, forteller Karsten Alnes at de fleste som levde i Norge i gamledager opplevde å se søsken dø som barn. Funn fra St. Peterskirken i Tønsberg, forteller han, viser at gjenomsnittsalderen for de gravlagte var kun 25 år. Selv hvis vi ser bort fra de som døde som barn var gjenomsnittlig levealder for menn 37 år, og gjennomsnittlig levealder for kvinner 34. Dette stemmer overens med andre anslag.

Tabellen under er fra en av Kurzweils presentasjoner.

I dag synes vi at det er en tragedie at levestandaren er så lav i mange av verdens fattige land, og det burde vi såklart også. Men de landene vi i dag regner som aller fattigst har en mye høyere levestandard enn det selv de rikeste landene hadde i gamledager. Hvordan har vi fått til denne revolusjonen i levestandard?

Stort sett har vi nesten ikke gjort noen ting. De aller fleste av oss har drevet med helt andre ting. Men en liten andel av økonomien vår har gått til forskning, slik at noen få av oss har kunnet jobbe med å finne finne ut hvordan ting henger sammen og utvikle ny teknologi. Det er denne lille andelen av økonomien som har forbedret levestandaren vår så enormt.

Jeg ser ikke bortifra at man i fremtiden vil se tilbake på vår tid på mye av samme måten som vi i dag ser tilbake på fortiden. Kanskje vi de si noe ala dette?:

“I 2010 hendte det selv i rike land at barn og ungdom døde av uhelbrederlige sykdommer. Store deler av verdens befolkning levde i ekstrem fattigdom. Døden ble sett på som en selvfølge. Det fantes ingen behandling mot alderdom, så alle som ikke døde av andre ting først måtte forvente at kroppen gradvis forfalt til man til slutt døde. Folk var ikke i stand til å forbedre på kroppen og hjernen som evolusjonen hadde gitt dem. Dette førte blant annet til at de fikk dårlig helse fordi kroppen deres ikke var tilpasset livsstilen deres, og mange ble slitne og leie med jevne mellomrom. I det hele tatt var hjernen bygd på en måte som ikke gjorde det mulig å sette like stor pris på ting og ha det like bra som i dag. De fleste brukte store deler av tiden sin til å jobbe. Mange følte at de måtte sjonglere mellom jobb og barn og andre ting. Mange var stresset. Klart livet var verdt å leve også i 2010, men det var også mye lidelse, og livet var nok mye traurigere enn det er nå.”

I denne artikkelen har jeg skrevet om hvordan teknologien forbedrer seg og hvordan den forbedrer seg eksponensielt. Men hvor fort ting skal gå frem avhenger av hvor mye vi innvesterer i forskning og innovasjon. Nettopp fordi teknologiutvikling er en eksponensiell og evolusjonær prosess vil pengene vi bruker nå ha eksplosiv effekt i fremtiden. Spesielt hvis vi bruker dem på ting som bioteknologi, informasjonsteknologi, nanoteknologi og hjerneforskning.

Det kan være lett å tenke at det ikke er så viktig hvor raskt teknologien utvikler seg så lenge vi kommer i mål til slutt. Men det er absurd måte å tenke på. Spiller det en rolle hvordan vi har det i dag? Såklart! Selv om folk for femti år siden sikkert kunne spurt: “Er det så nøye akuratt hvor raskt den teknologiske fremgangen er så lenge ting går fremover?”.

I fremtiden kommer vi til å kunne kurere all kreft, men det var til liten hjelp for Regine Stokke. Og det kommer til å være til liten hjelp for alle som dør og lider i fremtiden fordi vi ikke utvikler teknologien som kan hjelpe dem i tide. Hvor raskt teknologi utvikles er ikke bare viktig for problemer som oppstår fordi vi ikke har god nok teknologi, slik som ukurerbar kreft, men også problemer som er relatert til fattigdom. Som vi allerede har gjennomgått vil den teknlogiske veksten ikke bare være til enorm hjelp for oss, men også for verdens fattige.

En av de store konfliktene i politikken er hvor langt mot venstre eller høyre vi skal gå i den økonomiske politikken. Venstresiden snakker ofte om hvordan vi kan få det bedre hvis vi fordeler godene bedre. Høyresiden hevder ofte at økonomien blir bedre når den er friere, og at alle kan få et større stykke hvis kaken blir større. Denne debatten er såklart viktig.

Men grunnen til at vi har det så mye bedre nå enn for hundre år siden har nok litt med økonomisk politikk å gjøre, men fremgangen i vitenskap og teknologi har vært mye mer avgjørende. Hvor fort teknologien vår forbedrer seg kommer også til å være den avgjørende faktoren for hvor høy levestandaren vår blir i fremtiden. Reflekteres det i hvor høyt vi prioriterer forskning og teknologiutvikling?

Det er viktig at vi legger til rette for forskning i næringslivet. Bedrifter har en stor del av æren for at vi har kommet så langt vi har kommet. Bare se på for eksempel Microsoft. Men Bill Gates kunne ikke begynt å å skrive software hvis ikke det offentlige hadde finansiert oppfinnelsen datamaskiner, samt store deler av utviklingen. For ikke å snakke om all kunnskapen om fysikk og kjemi som har vært nødvendig for å i det hele tatt kunne lage datamaskiner, og som har blitt opparbeidet takket være offentlig finansiert forskning. Grunnforskning er en ekstremt lønnsom innvestering for samfunnet, men sjeldent lønnsomt for bedrifter.

Det offentlige burde være ledende innenfor flere roller innenfor teknologiutvikling enn bare forskning. Hvis det offentlige i langt større grad enn nå tok del i teknologiutvikling kunne teknologi som er viktig for menneskeheten kunne bli utviklet mye raskere. Hvis det offentlige går hardt nok inn kan vi utvikle teknologier som er viktige for menneskeheten mye raskere enn vi ellers hadde gjort.

En annen ting det offentlige kunne utrettet mye per krone på å gjøre hadde vært å lage undervisningsmateriale på internett, noe jeg allerede har skrevet om, samt utvikling av freeware. Tenk så mye skaperkraft som kunne blitt utløst per krone ved å utvikle programmer som tilsvarer Mathematica (et omfattende program som kan være mye til hjelp for matematikere, forskere og ingeniører), bilderedigeringsprogrammer, filmredigeringsprogrammer, animasjonsprogrammer, osv – og deretter gjøre dem gratis for alle. Eller tenk hvor mye vi kunne utrettet ved å kjøpe opp softwareprogrammer og gjøre dem gratis for alle, og samtidig flerdoble arbeidet ressursene som brukes på å videre utvikling. Denne slags tiltak tror jeg vil kunne gi oss veldig mye tilbake for hver krone vi innvesterer.

Vi står ovenfor en rekke problemer og utfordringer, og hvis vi vil løse fortest mulig er det veldig viktig at vi forsker mer. Jeg mener såklart ikke at forskning er den eneste løsningen, men jeg er overbevist om at det er dumt å ikke bruke mer av pengene vi bruker på disse utfordringene på forskning. Det er veldig mange tilfeller på at forskning kan være så mye mer effektivt enn alt at å bruke pengene på det mest effektive tiltaket som ikke er forskning har tilsvarende effekt som det ville hatt å bruke en brøkdel av pengene på forskning og brenne resten. Jeg er klar over at jeg har brukt denne analogien også tidligere i artikkelen, men det er fordi den er så beskrivende.

Hvis vi ønsker å bekjempe vannmangel er det mest effektive vi kan gjøre å utvikle bedre renseteknologi. Hvis vi ønsker å bekjempe global oppvarming er det mest effektive vi kan gjøre å forske på fornybar energi og andre klima-teknologier. Hvis vi ønsker å bekjempe en fremtidig matvaremangel er en av de mest effektive tingene vi kan gjøre å forske på bioteknologi. Hvis vi er bekymret for ressursmangel er det mest effektive vi kan gjøre å finansiere forskning på nanoteknologi, både molekylær nanoteknologi og forskning som er ment for å gi resultater raskere, for eksempel utvikling av nano-matrialer.

Produktet på bildet er kalt Lifestraw, og kommer ikke bare i form av sugerør. Ut av den andre enden kommer rent vann. Filteret som Lifestraw benytter seg av er laget med nanoteknologi. Forsknings-summene som kan forhaste utviklingen av denne slags teknologi er beskjedne, men gruppen med mennesker som vil nyte godt av teknologien er alt annet enn liten. En milliard mennesker drikker skittent vann.

I tillegg til å forske direkte på hvordan disse problemene kan løses er det en gruppe innvesteringer som kan bidra veldig effektivt til å løse alle disse problemene problemene på en gang, samt nesten alle andre problemer: Jeg tenker på finansiering av forskning og teknologiutvikling innenfor områder som vi vet vil være viktige for å få den generelle teknologiske utviklingen til å øke i tempo og for å fremskynde den teknologiske singulariteten. Jeg tenker spesielt på informasjonsteknologi, nanoteknologi og nevrobiologi.

Av all politikken som debatteres i Norge, alle tingene som nordmenn sier er viktige for dem når de skal stemme, og alt politiske partier sloss om i regjeringsforhandlinger, dreier mesteparten seg om en ting: De 4,9 millionene menneskene som bor i Norge. Det hadde vært bra hvis det var vår egen befolkning valgene våre har størst innvirkning på, men det er ikke tilfellet. Det er fristende å lesse på med eksempler, siden det er så mange gode, men jeg skal nøye meg med ett:

Norges støtte til vaksineorganisasjonen GAVI har vart i ti år. Denne støtten utgjør en betydelig andel av helsebistanden vår, som igjen utgjør en brøkdel av Norges bistandsbudsjett, som igjen utgjør litt under tre prosent av statsbudsjettet. Vaksiner er viktige for mange ting. Det er ingen kontroversiell påstand at vaksinering bidrar til økt levestandard og mindre fattigdom. Men først og fremst hjelper vaksiner barn med å beholde det mest verdifulle de har: Livet.

GAVI er flinke til å dokumentere resultatene sine, og basert på disse resultatene og annen statistikk kan det tydelig vises at Norges støtte til GAVI alene har forhindret 540 000 dødsfall! Det er nesten like mange mennesker som Oslos befolkning, og flere mennesker enn det bor i hele Nord-Norge. Likevel har ikke denne nyheten blitt dekket i en eneste avis. Og hvis den hadde det, ville vi brydd oss?
GAVI kunne hjulpet mange flere, men får ikke gjort det på grunn av mangel på finansiering. I den forbindelse har jeg enda spådom om fremtiden: I valgkampen før neste stortingsvalg kommer ikke GAVI til å være et viktig tema.

I forhold til viktighet vier vi ekstremt mye mer oppmerksomhet til saker som barnehagedekning og skattetrykk enn mulighetene våre til å hjelpe verdens fattige. Den samme ujevnheten mellom viktighet og fokus finner vi også i forhold til forskning og innovasjon. Bare mange, mange, mange ganger så stor. Dessverre er dette vanskelig å visualisere denne ujevnheten på en måte som er lett å ta inn over seg. Enda lengre borte enn barn i fattige land føles mennesker som ikke engang har blitt født. Men det vi burde bry oss om er hvor store og gode resultater vi kan få, samt hvor sannsynlige disse resultatene er. På samme måte som at konsekvensene av handlingene våre er like viktige uansett hvor de forekommer (mennesker i Norge og mennesker i fattige land finnes like mye) er de også like viktige uansett når de kommer (etterkommerne våre kommer til å være like ekte som oss).

Det nye nasjonalmuseet kommer til å koste 4,5 milliarder. Jeg liker museer, og fine bygninger er fine. Men målt i hvor mye godt det utretter for verden er dette som å kaste pengene ut av vinduet sammenlignet med å bruke dem på vitenskap og teknologi. Men la oss sette godhet og moral litt til side, og tenke litt på popularitet, oppmerksomhet, nasjonalisme og ære.

I likhet med Operaen virker det som om mye av poenget er å imponere resten av verden og å bygge storslåtte bygninger for ettertiden. Men blir verden imponert av at olje-landet Norge kan bygge fine bygninger? Eller hadde de blitt mer imponerte hvis vi brukte store summer til å hjelpe verden?

Hvordan kan blir vi best likt og lagt merke til: Ved å vise verden at vi har penere museer og operaer enn de har, eller ved å utvikle teknologi som også de kan ha stor glede av?

Hvordan gjør vi enda ufødte nordmenn en størst mulig tjeneste: Ved å gi dem pene bygninger å se på, eller ved å utvikle vitenskap og teknologi som gjør livene deres bedre?

Hva varer lengst: Kunnskap eller bygninger?

Det viktigste poenget kommer nå

Det er ikke andelen velvære og glede opp mot andelen lidelse og sorg som er viktig. Snarere er det de totale mengdene. Dette er egentlig selvsagt, vil nok mange mene, meg selv inkludert. Men for sikkerhets skyld:

• Ville det vært bedre om verdens befolkning var på kun ti mennesker som hadde det kjempebra i stedet for de nesten sju milliardene med varierende livskvalitet vi er i dag? Åpenbart ikke. Selv hvis folk i snitt var gladere er det bare en brøkdel så mange mennesker som får oppleve denne gleden, og derfor blir den totale mengden glede mindre.
• Vurderer du verdien til deg selv og dine nærmeste utifra hvor stor andel av jordas befolkning dere utgjør? Det ville vært absurd. Et menneskes egenverdi er like stor uansett om verdens befolkning er en million eller seks milliarder.
• Det er umoralsk å snikskyte folk i bakhodet med rifle. Men hvorfor det når personene som blir skutt ikke får vite at de skal dø, ikke blir redde, og ikke får vondt? Svaret er enkelt: Fordi personene som blir skutt mister alle årene de har igjen av livet sitt. Alle de gode studene de hadde igjen blir tatt fra dem. Babier som enda ikke finnes blir heller ikke lei seg hvis de aldri får muligheten til å leve, for de vet ikke hva de går glipp av, men likevel har vi en moralsk plikt til å gi så mange som mulig livet.

Når jeg har snakket om at forskning er viktig fordi det gir oss muligheten til å bebo andre planeter har det hendt at folk har spurt “hva er vitsen med det?”. Vel, for det første er det mye tryggere enn å bare bo på en planet. Man har ikke alle eggene i en kurv.

Men det er en mye viktigere grunn, som jeg gjerne vil forklare ved hjelp av tankeeksperiment:

Tenk deg at vi finner en annen planet som har liv. Og ikke bare har den liv: Den andre planeten er nesten helt lik som jorden. Den er like stor som jorda, med samme geografi, klima, økosystem, osv. Den har til og med mennesker. Disse menneskene har kommet like langt teknologisk som oss, er genetisk sett helt like som oss, lever akuratt som oss og har like stor befolkning som oss.

Nå, siden det allerede finnes en planet som våres gjør det vel ikke så mye om vår planet plutselig forsvinner? Såklart ville det gjort noe. Det ville vært en katastrofe! Våre liv mister ikke sin verdi fordi det finnes liv andre steder. Såklart ikke!

Det samme gjelder såklart for den andre planeten i dette tankeeksperimentet. Deres eksistens blir ikke noe mindre verdifull fordi det allerede finnes liv på jorden.

Det er lett å tenke at kolonisering av andre planeter ikke er viktig når man selv bor på selve planeten hvor livet oppstod og evolusjonen fant sted. Men hvis vi som bodde på jorden selv stammet fra mennesker som hadde dratt hit og slått seg ned fra en annen planet ville nok holdningen vært en annen!

To bebodde planeter er dobbelt så bra som en bebodd planet. Tusen bebodde planeter er tusen ganger så bra som en bebodd planet. En milliard bebodde planeter er en milliard ganger så bra som en bebodd planet.

Nå forenkler jeg litt, i og med at jeg ikke tar med befolkning per planet, hvor bra folk har det i snitt, osv. Men jeg regner med at du har tatt poenget.

La oss nå snakke litt om romfart, og ta utgangspunkt i at vi kommer til å være begrenset av lyshastigheten. Lignende eksempler med den samme konklusjonen som jeg kommer til å trekke kunne også blitt satt opp også hvis de spekulative teknologiene jeg tidligere har skrevet om skulle vise seg å være gjennomførbare (ormehull til andre deler av universet eller parallelle universer og “warp drives”). Men jeg kommer ikke til å gjennomgå disse nå.

Etter hvert som vi begynner å ekspandere vil vi nå nye solsystemer fortere og fortere. Fra vårt perspektiv ser det ut som om stjernene og planetene i universet er fordelt i klumper, men sett fra et makroperspektiv er de veldig jevnt fordelt. Hvis vi så snart teknologien er avansert nok begynner å reise så fort vi kan i alle rettninger, vil den delen av verdensrommet vi har ekspandert til forme seg som en kule rundt jorden. Hvor langt vi har kommet, altså hvor fort vi er i stand til spre oss ganger hvor lenge ekspansjonen har pågått, vil til en hver tid avhenge av når ekspansjonen startet.

Bildet under, som egentlig burde vært i 3D, ilusterer poenget mitt. Den hvite ringen viser hvor langt vi vil ha kommet på et bestemt tidspunkt. Den gule ringen viser hvor langt vi kan ha kommet innen dette tidspunktet hvis vi innvesterer mer i vitenskap og teknologi nå, slik at ekspansjonen starter fortere. Lengden mellom den hvite og den gule ringen bestemmes av hvor fort vi kan utvide oss når teknologien er ferdigutviklet ganget med hvor mye tid de ekstra innvesteringene i teknologi og vitenskap har fremskyndet den teknologiske fremgangen.

Selv om illustrasjonen er todimensjonal kommer dette i virkerligheten til å skje i 3D, siden avstanden mellom den hvite og den gule ringen strekker seg i alle retninger.

Siden volumet til en kule bestemmes av en konstant (fire tredjedeler ganger pi) ganget med radiusen opphøyd i tredje, vil antall planeter vi har bebodd være en funksjon av tiden siden vi begynte å ekspandere opphøyd i tredje. Grafen kan dette se slik ut:

Tidligere skrev jeg at det vil ta over fire år å nå solas nærmeste solas nærmeste stjerne, selv hvis vi reiser i lysfart. Og jeg skrev at tettheten av stjerner i området vi befinner oss i er veldig mye høyere enn stittet. Men ikke la det få deg til å tro at sekundene ikke teller!

Hvis vi:

1. Overser den akslererende ekspansjonen av universet. (Ekspansjonen av univereset har en stor innvirkning, men ikke nok til å gjøre poenget mitt ugyldig. At universet ekspanderer er også et argument for at ekspansjonen bør starte tidlig, siden når vi starter ekspansjonen vil avgjøre hvor mange solsystemer vi har kontroll over når man ikke lenger kan nå andre stjerner).
2. Tar utgangspunkt i at vi vil kunne reise i nesten lysfart. (Også hvis vi reiser i halvparten av lysfart eller noe sånt noe kan eksempler med lignende konklusjoner kunne bli satt opp.)

Kan vi regne ut (se tankegangen her, her, her, og her) at vi etter å ha ekspandert i en milliard år vil ha kolonisert 166 stjerner, samt alle deres tilhørende planeter, per sekund. Og det er i gjenomsnitt. Men et ekstra sekund vil ha mer å si enn det hvis vi tar hensyn til at 166 stjerner vil være gjennomsnittet av en ekspansjon som startet ut sakte, og fortsatte som en funksjon av tiden siden ekspansjonen startet opphøyd i tredje.

La oss overse at forskning og teknologiutvikling er det beste vi kan bruke penger på helt uavhengig av om det gir oss muligheten til å bosette oss i resten av universet. La oss også ta utgangspunkt i at hvorvidt forskning gir uttelling avhenger av hvorvidt det jeg har skrevet i denne artikkelen stemmer, og ikke vil gi uttelling i det hele tatt hvis jeg har feil. La oss ta utgangspunkt i at jeg er så dårlig til å anslå fremtiden at det er 99,9 prosent sannsynlig at jeg tar feil. Er forskning da fortsatt noe vi burde bruke veldig mye mer penger på enn i dag? Vil den potensielle gevinsten være stor nok til å rettferdiggjøre den lave sannsynligheten for å lykkes? Regnestykket under snakker for seg selv:

Den fiktive tegneserie-helten Clark Kent, enda bedre kjent som Supermann, har flere ganger reddet verden i historiene sine. Det innebærer også at han redder alle planeter som vi i fremtiden vil kolonisere, men la oss overse det, slik alle andre gjør, og fokusere på det alle andre fokuserer på: Nemlig at han redder alle mennesker på jorda i dag, og alle fremtidige generasjoner. Litt av en bragd!

Jeg har tenkt til å gjøre mer omfattende anslag i fremtiden på hvor mye vanlige enkeltmennesker som oss kan utrette ved å gi penger til forskning. “Den slags ting går ikke ann å regne ut” vil sikkert mange tenke. Og de har rett. Men basert på anslag kan man få en ide om størrelsesorden. Vi kan gjøre gjennomtenkte gjetninger for alle involverte faktorene som skal til for å ekspandere ut i resten av universet. Inkludert sannsynligheten for at de relevante teknologiene jeg har skrevet om i denne artikkelen faktisk er realistiske. Og sannsynligheten for at kolonisering av universet og masse planeter fulle av lykkelig liv vil være resultatet av menneskehetens teknologiske utvikling hvis disse teknologiene er realistiske. Hvis vi deretter velger ut de mest konservative gjetningene for sannsynlighet blant de som er innenfor rimelighetens grenser for alle de involverte faktorene, og likevel ender opp med et høyt tall når vi ganger med konservative anslag for hvor mye glede dette vil skape hvis det lykkes, så er denne slags beregninger noe vi burde rette oss etter.

Basert på grove overslag jeg allerede har gjort synes jeg det virker rimelig å anta at resultatet av handlinger fra vanlige mennesker som oss, også når vi tar utgangspunkt i lav sannsynlighet for at visjonene jeg har skrevet om vil vise seg å stemme, og gitt at vi gjør en ordentlig innsats (for eksempel gir en betydelig andel av inntektene våre til forskning), kan utrette mer enn Supermann gjør i historiene hvor han bokstavelig talt redder verden.

Norge har en spesiell mulighet til å bidra mye mer en andre land til dette per innbygger, og gjøre veldig betydelig bidrag også uavhengig av innbyggertall, i og med at vi forvalter et stort oljefond og har store oljeinntekter i tillegg til en økonomi som er så god at vi også uten oljefondet og uten å bruke noen ting av oljeinntektene våre vil være blant de aller rikeste landene i Nord-Europa. Det jeg nettop sa, gitt at bruken av oljepenger blir redusert gradvis, er ingen kontroversiell påstand blant de som vet nok om verdensøkonomi, norsk økonomi og økonomi generelt. Mange fremstående økonomer vil og har sagt seg enig i påstanden, og jeg vet ikke om noen som vil bestride den, til tross for at jeg har ringt mange økonomer og spurt spørsmål om nettopp dette. Mer om dette her.

Det er veldig bra at Dagbladet skrev en sak om dette, men for de av oss som har en viss oversikt over norsk økonomi er det ingen nyhet. Dessverre er denne selvfølgeligheten altfor dårlig kjent blant det norske folk. Trykk på bildet hvis du vil lese artikkelen.

Kan vi få til mer forskning med å bruke på penger på det? Spør du meg kan få påstander være mer åpenbare. Det er nok av forskere og forskningsfelt mangler finansiering. Og desto mer penger som innvesteres i forskning desto større og mer attraktivt blir arbeidsmarkedet for forskere og desto flere smarte mennesker satser på en karriere innenfor forskning. Jeg har ingen formening om hvor det er best eller mest effektivt å innvestere i forskning, men jeg registerer at det er massevis av smarte hoder i Asia som fullfører og starter universitetsutdanning hvert år, og at det sånn sett skal veldig mye til før vi får et overskudd av penger og et underskudd av hoder, som i utgangspunktet ville vært usannsynlig.

Norske forskere gjør allerede en god jobb, og vi kan og bør forske mer i Norge. Men det er ikke her de største mulighetene ligger eller at de store summene kan bli brukt effektivt. Aller mest kan vi utrette ved å finansiere økt forskning i utlandet.
At dette vil kunne bidra til mer forskning og flere vitenskapelige gjennombrudd er det ingen tvil om. Kavlifondet, et norsk fond som finansierer forskning i Norge og i utlandet, viser tydelig at penger kan føre til vitenskapelige gjennombrudd når de forvaltes på en god måte.

Bildet viser utdelingen av Kavli-prisen for nanoteknologi.

Kavli-fondet er blitt opprettet av Fred Kavli, som hans måte å bruke formuen sin på. Kavlifondet har finansiert egne Kavli-institutter på universiteter rundt om i verden. Et av Kavli-instituttene er NTNU, et annet tillhører et universitet i Nederland og enda et annet enn det igjen tillhører et universitet i Kina. Men de fleste av Kavli-instituttene finner du i USA. Feltene Kavli-fondet finansierer er astrofysikk, hjerneforskning, teoretisk fysikk og nanoteknologi.

En annen veldig god modell er modellen til The X PRIZE Foundation, som er basert på geniale prinsipper som sikrer at pengene man innvesterer må føre til store eller betydelige teknologiske gjennombrudd, og som ikke har noen øvre grense for hvor mye penger som kan brukes effektivt – verken på kort eller lang sikt. Både som nasjonalstat og som privatpersoner har vi muligheten til å forhaste den teknologiske fremgangen ved å gi penger. Hvis du er interessert i å bidra til teknologiutvikling, og på den måten gi menneskehetem en gave den vil ha glede av for alltid, annbefaler jeg deg å se videoen under, som gir en kort introduksjon til hvordan X-prize-modellen fungerer:

Et godt eksempel på typen priser The X PRIZE Foundation har er prisen for en AI-doktor. Videoen under forklarer konseptet:

Ved å bruke penger på denne slags formål kan man utrette veldig mye per krone. Videoen under får frem dette poenget godt:

Å gi store summer til å finansiere forskning i utlandet er ikke engang en del av den politiske debatten i Norge. Men det er fordi vi ikke enda har sørget for at det blir det. Med en god strategi kan vi få både politikere og folk flest til å bli langt mer bevisste på dette. Og gitt at dette er så mye viktigere enn alle andre politiske spørsmål til sammen er det vel også verdt å kjempe for?

Sammen med flere andre jobber jeg et prosjekt som kan bidra til nettopp dette. Det er blitt forsinket, men på ingen måte avlyst. Hvis du kan være interessert i å være med kan du ta kontakt med meg på mail eller facebook. Ta også kontakt hvis du kan være interessert i å bidra til å spre denne artikkelens generelle budskap om teknologi og forskning.

Til slutt

Denne artikkelen skulle egentlig være ganske kortfattet, men det ballet på seg. Desto lengre jeg kom desto mer fikk jeg lyst til å inkludere. Fortsatt er det mange ting jeg har lyst til å sette meg mer inn i, og det er flere temaer og spørsmål som jeg synes bør bli dekket, men den neste måneden blir det mye arbeid med andre ting, og det er fint å få ting publisert. Planen er å videreutvikle denne teksten, samt overføre budskapet til flere formater, men jeg håper du har hatt glede av den også slik den er nå. Selv om jeg ikke har hatt tid og plass til å gjennomgå tankegangen min bak alle påstandene og gjetningene mine har jeg forklart mye av det, samt kommet med mye fakta. Sånn sett er dette vel så mye en artikkel som gir leseren grunnlag til å gjøre seg opp egne meninger som en artikkel en mine meninger. Ved å se på linkene er det mulig å sette seg enda dypere inn i ting for de som har lyst til det.

I denne artikkelen har jeg anslått at vi i løpet av under hundre år kommer til å spre oss med raskt tempo ut i resten av universet og fylle det med intelligent liv. Hvis jeg har rett lever vi i en veldig spesiell tid. For hvis milliarder på milliarder av planeter kommer til å bli bebodd av intelligent liv som sprer seg fra jorden, og intelligent liv vil fortsette å leve i beste velgående minst flere ganger så lenge som universets nåværende alder, er det en ekstremt liten andel av alle intelligente og bevisste vesner som allerede er har kommet til verden på et så tidlig kommer til å være født på et så tidlig stadie som nå.

Den slags tenking er kanskje et godt argument for at fremtiden jeg beskriver er usannsynelig. Men hvis verdensbildet jeg beskriver stemmer må det også være noen som kommer først, og det kan jo like godt være oss enn noen andre. Hvorvidt en ide gjør ens egen eksistens mindre sannsynlig kan være til hjelp for å finne ut hvor sannsynlig noe er, men hvis alle tenker sånn er det også noen som vil tenke “dette kan ikke stemme fordi det gjør oss for statistisk unormale”, men ta feil.

Ingenting tyder på at vi er i nærheten av noen øvre grense for hva som er mulig. I forhold til hva vi selv med dagens begrensede fantasi og begrensede forståelse av fysikkens lover vet at er fysisk mulig blir dagens teknologi veldig primitiv. Ingenting tyder heller på at vi nærmer oss noe grense for hva vi kan få til teknologisk. Hittill har mulighetene våre bare økt og økt, og ny teknologi har gitt oss muligheten til å lage enda nyere teknologi. Ingenting tyder på at ting har begynt å gå saktere. Snarere tvert imot. Utviklingen innenfor informasjonsteknologi og nanoteknologi tyder på at vi i fremtiden vil kunne strekke oss veldig mye lengre enn i dag.

Menneskeheten har bare eksistert den siste 20 000-delen av tiden det har vært liv på jorda. Den indistruelle revolusjon skjedde for bare noen få hundre år siden. Bare den siste tusendelen av vår arts historie har foregått etter dette. Som en teknologisk art er vi fortsatt på baby-stadiet.

Vår tid kan virke udramatisk nå som vi er midt oppi det, men jeg tror at tiden vi befinner oss i og perioden vi er på vei inn i er viktigere enn noen annen periode i menneskehetens historie. Valgene og handlingene til mer eller mindre normale enkeltmennesker som deg og meg, feilbarlige og mentalt begrensede som vi er, kan vise seg å være mye viktigere enn vi er i stand til å forstå.

“Hvor kan jeg lære mer?”

Jeg kommer til å komme med nye utgaver av denne teksten hvor spennende og viktige deler blir lagt til, og hvis du vil lære mer allerede nå er det nok av ekstra lesestoff og gode foredrag i linkene jeg henviser til i artikkelen. For å se hvordan Ray Kurzweil selv forklarer teoriene sine kan du se dette foredraget:

En mer omfattende innføring kan du få fra boken hans The Singularity Is Near: When Humans Transcend Biology, fra 2005. Jeg har “stjålet” mye fra Kurzweil i forbindelse med denne artikkelen, men mye av det jeg har skrevet om omhandles lite eller ingenting i Kurzweils bøker og foredrag, og en del konsepter blir forklart på en annen måte. På samme måte går han gjennom mye som jeg ikke har gjennomgått i boken sin, og går mye mer i dybden på mange ting enn jeg har gjort i denne artikkelen. Derfor kan man få mye ut av boken hans også når man allerede har lest denne artikkelen.

Viktige og imponerende vitenskapelige og teknologiske fremskritt skjer hver dag. Hvis du vil holde deg oppdatert kan du legge bloggen Singularity Hub til favorittene dine og/eller lese nyheter på Ray Kurzweils nettside KurzweilAI.net, hvor det også er mulig å holde seg oppdatert via nyhetsbrev.